Kunst, sjel & vær
Jeg smilte da jeg stod på rulletrappen ned til ankomsthallen på Gardermoen og så dette oppslaget. Det var fint å bli fortalt at en behagelig aften ventet meg ute; også å se at den kroniske eksistensialismen som angivelig preger oss nordmenn har glimt i øyet. Munchs Skrik er et av verdens best kjente malerier, et uttrykk for frykt. Men for en vakker ramme! Det var en aftens kontrastfulle skjønnhet som gjennomboret Munch dengang, i Nice i 1892, i en erfaring han opptegnet både med farver og i ord. «Jeg gik langs veien med to venner, saa gik solen ned. Himmelen blev pludselig blod og jeg følte det store skrig i naturen.» Det er påtagelig angst i bildet, kanskje også håpefull spenning. Det Munch følte kan like gjerne ha vært fødselsveer som dødsangst. I alle fall lar han oss erindre, 131 år senere, den skjønne middelhavssolnedgang som fremkalte en ung manns sjelskrise. Derved får vi et nytt perspektiv, kanskje, på egne øyeblikk av ekstrem indre bevegelse.
