AI
Jeg ble forunderlig oppmuntret av å lese Eric Naimans sinte essay om studenter som leverer stiler om Brødrene Karamazov produsert av ChatGTP. Han ser trenden som et samtidig uttrykk for Storinkvisitorens bedrag – en feig fornektelse av ansvar, om så kun for å ha en menig, for å formulere fornuftige utsagn. I tillegg kommer ydmykelsen ved å måtte ta på alvor pseudomeningene til en maskin: «I det jeg gjennomarbeidet vemmelsen og sinnet som steg opp i meg da jeg så på den stigende haugen av AI-produksjon, forstod jeg hvor kvalmende maskinens arbeid er blitt i forhold til snarene den legger.» Noen studenter – selv på Berkeley – anser maskinens verk som overlegent. Jeg ble slått av Naimans bemerkning: «Før eller senere kan studenter som bruker ChatGTP bli så drevne i å skjønne hva «godt skriveri» består i at de ikke lenger trenger programmet: De vil selv være blitt kunstig intelligente. Det vil ikke være noe fremskritt. Et essay som lyder som om det var skrevet av en maskin er ikke et hakk bedre enn et essay som faktisk ble det.»
