Som et barn
Engelen som sitter henslengt på kirkegården utenfor münsteren i Frauenwörth ser først ut til å være et sjarmerende, uskyldig eksempel på bayersk barokk. Først når man ser nøyere etter, ser man at han lener venstre albu på et dødningehode. Er dette et gyselig uttrykk for prinsippet, ‘Et in Arcadia ego‘? Et eksempel på kristnes fascinasjon for døden? En overflatisk observatør kan komme med slike antagelser, kanskje. Jeg tror han eller hun vil ta feil. For egen del assosierer jeg statuen med en vakker betraktning av Dom Porion (i boken Écoles de silence):
‘Hvis vi, istedenfor å frykte Gud, virkelig satte vår lit til ham, ville vi frykte hverken verden eller kjødet eller smerten, hverken fortid eller fremtid, hverken oss selv eller andre. Vi ville da se på verden slik et barn ser på en sprettball i leketøykassen, og jeg mener en ball av dårlig merke, en femøres ball; vi ville leke med døden som om den var en gammel barnepike. Så lenge vi har tillit til Gud, er vi bevegelige og sterke. Den dag vi mister tilliten til Gud, sykner vi hen, selv om ingen virkelig fare er i sikte.’
