Autonomi = frihet?
Pave Frans hadde planlagt å skrive sin doktoravhandling om Romano Guardini. Det bemerkes ofte at Guardinis inflytelse på pontifikatet er stor. Derfor er det interessant når en av verdens fremste Guardini-eksperter omtaler tendenser i Kirkens liv nå. I et nylig foredrag, utla Professor Hanna-Barbara Gerl-Falkovitz et globalt perspektiv på Den synodale vei som hun deltar i med iver og forstand. Veien snirkler seg, påpeker hun, innenfor en sammenheng som absolutterer autonomi. Vår sans for autonomi er nå så sterk at ‘hva Gud (eller Kirken) enn forelegger meg av bud, råd eller ønsker, defineres som heteronomt. Kun hvis det samsvarer med min autonomi, vil jeg følge det.’ Vi sier nei takk til selvoverskridelse. Vi tar det for gitt at frihet vil hevde seg mot Gud, som vi oppfatter som Motstander, hvis vi da ikke former gud på nytt i vår eget bilde. Lysende, åpenbarte begreper om Gud og mennesket er i stor grad gått tapt. Vi sitter igjen med vår egen obskure langtekkelighet. Vår tids tendens til å stille spørsmål ved alt, sier Gerl-Falkovitz, ligner et termometer som klargjør en betennelse som lenge, kanskje helt siden Opplysningstiden, har ligget latent. Det ser ut til at det vi egentlig trenger, ikke er egenhjelp, men en Lege.
