‘En visshet vokste frem: «Jeg måtte ikke bli nostalgisk overfor det jeg hadde vært eller for det jeg kunne ha blitt. I stedet måtte jeg elske det jeg var, og søke det jeg burde være.» Hun forlot et konjunktivformet livsprosjekt til fordel for et i indikativ. Hun er bastant: «Det var en lang reise. Ingenting skjedde over natten. Men dette er betingelsene for enhver forløsning og kamp.» […] Tilgivelsen finner ikke sted i det abstrakte; den roper etter noen den kan rettes til, noen som kan motta den.’

Et utdrag fra Lengsel er mitt vesen, om Maïti Girtanners vitnesbyrd. Her finner du min innledning til en ny italiensk oversettelse, utkommet idag, av Maïtis lange intervju med Guillaume Tabard.