Bispeprekener
Et utsagn av Christopher Isherwood sitert av Zachary Leader i en anmeldelse av Katherine Bucknells nye biografi gjør meg ettertenksom. Det angår beslutningen Isherwood, «en usannsynlig konvertitt», tok om å konvertere til Vedanta. Han forklarte den slik: «Mine fordommer var i stor grad semantiske. Jeg kunne kun nærme meg mystisk gudstro ved hjelp av et flunkende nytt ordforråd. Sanskrit gav meg det. Her fantes en mengde nye ord som var nøyaktige og antiseptiske, ubesmittet av assosiasjon med bispeprekener, skolelæreres formaninger og politikeres taler’. Leader bemerker at Isherwood ikke spontant hadde hang til den kyskhet og askese Vedanta forutsetter; det får nå så være. Poenget hans synes meg likefullt gyldig. På sitt beste har bispeprekener vært ladet meg evangeliets ureduserbare nyhet. Vi finner denslags resonans, for eksempel, i Ambrosiustekstene Kirken har gitt oss i tidebønneboken denne uken. Når ble de så kjedelige? Hvordan kan vi i dag formidle Kristus som det Nærvær som fornyer alle ting? Spørsmålet er vesentlig.
