Blake
Man er blitt så vant til at det henger prislapp på alt mulig, at det synes uvirkelig å få noe rikt, dannende og vakkert helt gratis. Men dét får man hvis man går på The Fitzwilliam Museum og ser utstillingen William Blakes univers, som pågår frem til midten av mai. Fascinerende er den. Den setter Blake i sammenheng, det satte jeg pris på. Sammenhengen går ut på mer enn å fastslå at Blake var en romantiker i en romantisk tid. Den vektlegger følgende: Omkring 1800 næret tenkere på flere steder i Europa, uavhengig av hverandre, overbevisningen om at kontinentet var åndelig bankerott, at nytt grunnlag måtte legges. Bare det at slik kollektiv overbevisning kan oppstå, gir noe å tenke på i disse dager. Ellers er jeg stort sett enig med Jonathan Jones’ velskrevne kritikk, selv om jeg nok er mindre besnæret enn han er. Jones skriver: ‘Det vesentlige med Blake er den energiske og enestående totaliteten i hans visjon, som man må stupe uti og omfavne.’ Blakes totalitarisme har også et kvelende aspekt. Utstillingen lar dette fremstå, ikke minst ved å sette Blake side om side med andre kunstnere. Et formiddagsbad var nok for meg. Deretter var jeg glad for atter å stige ut i et hav av konkrete påskeliljer.
