Konklave
Så gikk jeg, da, og så Konklave. Som kulturfenomen viser den, lik Nanni Morettis Habemus Papam fra 2011 (en langt smartere, mer severdig film), fascinasjonen katolske ritualer og prosesser utøver på en samtid som erklærer seg likegyldig til Kirken. Fotografien er god. Dialogen er platt. Karakterskildringene mangler dyp. Stereotyper opprettholdes med heroisk utholdenhet. Jeg fant ikke filmen fornærmende; den har ikke tilstrekkelig substans til å fornærme noen. Forlot jeg kinoen mismodig, var det av en annen grunn: Edward Bergers film viser hvor steril diskurs om ‘religion’ blir når den føres uten tro. I et gjennomtenkt essay antyder Dan Hitchens at Konklave peker utover seg selv. Min vurdering er mindre håpefull. Jeg så visst ikke noe i den som svevde. Den er en implisitt utlegning av Det tredje Bud. For tar man for lett på Herrens navn, er resultatet ikke nødvendigvis blasfemisk; man føres simpelthen ut i ren meningsløshet.
