Erobret
Kino kan aldri ha samme intensitet som teater. Men noen filmer bærer preg av en empati så sterk at tilskuerens dog sitter ærefyktig igjen med følelsen av nærvær til tross for skjermens mellomværende. Å se Max von Sydow i Bille Augusts Pelle Erobreren, er å se en ydmyket far som for lengst har gitt avkall på en følelse av verdighet på egne vegne, men som vil gi inntrykk av verdighet for sønnens skyld. Det gjør vondt å se på. Hal Hinson skrev: ‘Dette er en tolkning som utgår fra sener og kroppsledd, ja, som er unnfanget i margen. Von Sydows skuespill uttrykker vesentlig et poetisk konsentrat.’ Hinson er litt flåsete hva resten av besetningen angår. Jeg er ikke enig. Filmen gjorde dypt inntrykk på meg da jeg først så den for 35 år siden. Den gjør dypt inntrykk nå, når jeg ser den igjen. Om så den er et historisk drama, taler den tidløst om fornedrelse, om drømmer som næres og tapes, om forholdet fedre og sønner imellom – og om den besnærende ømhet som bor i menneskehjertet alt til tross.
