Sjelden glede
‘Violettas scenekunst bedret seg, hun ble friere. Hun kastet av seg alt det ytre, alt unødvendig og fant seg selv. Dette er en sjelden, opphøyd glede for en kunstner. Plutselig hadde hun krysset den udefinerbare grensen som åpner for skjønnhet. Publikum livnet til og lot seg henrykke. […] Sangerinnen ble båret avsted, løftet av en medfølelsens bølge. Hun overgav seg bølgen med tårer som strømmet fra en blanding av kunst og reell lidelse. Ansiktet hennes var forvandlet. Stilt overfor det skrekkinngytende bildet av en død som plutselig var rykket nær, brøt ordene frem fra henne i et utbrudd av bønn som steg mot himmelen: : Morir sì giovine! Hele teateret skalv av forrykt applaus og ekstatiske utrop.’
Ivan Turgenev, Kvelden før, kapittel 33.
