De bono mortis
For et par uker siden, på vei fra Santa Cecilia til Santa Maria in Trastevere, fikk jeg øye på dette graffitoet. Det er ikke godt å si hva som ligger bak det – ironi, sjelefred, eller en slags perversitet. Men eneste perspektiv som gir det mening, såvidt jeg kan se, er troens. Den hl Ambrosius gir uttrykk for det i traktaten De bono mortis, ‘Om døden betraktet som et gode’. Han sier der: ‘Herren utholdt at døden skulle få smyge seg inn [i livet] for å gjøre slutt på skylden. Men for at naturens hensikt ikke skulle se ut til å bestå i døden, gav han oss de dødes oppstandelse. Slik ble skylden gjort ende på av døden, mens naturen, ved oppstandelsen, ble evinnelig.’ Vi må stadig minne oss selv om dette: At døden simpelthen ikke er naturlig, og at naturen derfor – fordi den vet seg, om det så er kun implisitt, skapt for evig liv – gjør opprør mot den.
