Dennoch
I gårsdagens innledningsforedrag til Dennoch-konferansen i Hannover – et samarbeidsprosjekt – pekte Dr Thomas Arnold på aspekter ved vestens modernitet som utfordrer Kirkens forkynnelse. En utfordring er ikke nødvendigvis et hinder. Men han bemerket at en kirkelig retorikk som fokuserer på mangel neppe fører langt. (Jeg fikk meditere over dette senere på kvelden, da en mann kom opp til meg på undergrunnsstasjonen og skrek, «Religion er åndssvekkelse!») Å gå rundt og forkynne at våre samtidige, som anser spørsmålet om Gud for irrelevant, mangler noe vesentlig, vil knapt vekke deres begeistring. Vi risikerer også å tre inn den nedlatende holdning vår Hellige Far ofte fordømmer. I Lisboa sa han til oss: «Eneste gyldige grunn til å se ned på noen, er hvis du er i ferd med å hjelpe ham eller henne opp.» Kristent vitnesbyrd, nå som i oldtiden, må peke mot et overmål, et plus ultra. Det overgår hva mennesker kan klare på egen hånd. Det må utgår fra et vesentlig møte med Gud gjennom Kirken som fører til forvandlet liv. Til syvende og sist, er det kun vitnesbyrdet om hellighet som vil gjøre inntrykk på vår selvforsynte samtid. (Jfr. Strøtankene fra 11. oktober 2022).Illustrasjonen viser El Grecos Sankt Martin og tiggeren fra 1597/99.
