Die Manns
Dokudrama er kompliserte greier. Den dramatiske komponenten fremstår lett som glorete pynt som enten går på tvers av eller romantiserer dokumentaren. Livet er for de fleste av oss stort sett mer monotont enn drama; så føler vi oss skuffet, konfrontert med et produkt som verken er realistisk eller som metter vår fanatasihunger. Heinrich Breloers serie Die Manns er et unntak i så måte. Sant nok, Thomas Mann og hans begavede avkom kan knapt nok kalles en «normal» familie; i deres tilfelle, var virkeligheten fantastisk. Men det er tilstrekkelig toverdig fortellerkunst i filmen til at den fremstår som et sant portrett, ikke kun av klanen, men av verden slik den var før, under og etter Annen Verdenskrig, gjenstand for kataklysmisk endring. Elisabeth Mann Borgeses rolige, gjennomtenkte kommentarer bidrar med et håpselement. Marcel Reich-Ranicki kalte Die Manns et høydepunkt i tysk filmkunst. Jeg tror knapt det er noen overdrivelse.
