Inn i andres liv
Når jeg leser Emily Kopleys essay – en storartet tekst – om den nye fembindsutgaven av Virginia Woolfs dagbøker, blir jeg ettertenksom av en notis hun siterer. Den ble opptegnet i august 1938, like etter at Virginias nevø Julian Bell, ambulansesjåfør i den spanske borgerkrig, var omkommet da bilen hans ble bombet i Fuenvarral. Han var 29 år gammel. Tanten skrev: ‘En forunderlig fysisk erkjennelse, som om man hadde levd i en annen kropp som nå er borte, alt liv den inneholdt er til ende. Som vanlig er eneste botemiddel å tre inn i andres liv.’ Vi finner her et sterkt vitnesbyrd om nærhet. Det lar oss forstå at et uttrykk som ‘hans liv er mitt‘ kan bekreftes erfaringsmessig. Men det er ikke alt. La oss merke oss botemiddelet mot sorg. Sorg slutter oss stort sett inne i oss selv. Nei!, sier Woolf. Isteden må den få åpne oss, utvide vår medlidenhet. For henne fant prosessen form i fantasiens kreative univers. Hennes eget livs tragiske slutt viser at hun ikke alltid kunne leve opp til sitt eget råd. Rådet er ikke desto mindre gyldig.
