Ett med oppgaven
En avskjed kan gi anledning til å si ting vi ikke ellers ville si; særlig når den er endelig. Paulus’ tale i Miletos er gripende. Annensteds også hører vi ham tale om egen erfaring: Tenk på tiraden i 2. Korinterbrev (‘Tre ganger er jeg blitt pisket, én gang steinet, tre ganger har jeg lidd skipbrudd’); eller på irettesettelsen av Galaterne (‘Heretter må ingen plage meg mer, for jeg bærer Jesu merker på kroppen’). I Miletos er tonefallet et annet. Paulus har mildhet i røsten. Hans ord bærer vitnesbyrd om fullstendig aksept. Han, som har preket om kenosis, om å være korsfestet for verden, viser oss hva den kristne tilstand består i. Det er som om han ikke lenger har øyne for seg selv; det eneste som teller, er å fullbringe oppdraget mottatt fra Herren Jesus: ‘å være et vitne for evangeliet ved Guds nåde’. Vi kan tenke oss disippelkallet som en byrde, ikke minst når verden går oss imot. Vi stamper mot brodden, okker oss og roper, ‘Usquequo? Herre, hvor lenge?’ I den eldre Paulus ser vi en kristen som er blitt ett med sin oppgave og deri finner frihet og tilfredshet, om han så vet at han har ‘lenker og trengsler’ i vente. Vi får ane hva det vil si når Jesu herlighet lyser i et menneske. Da settes alt annet i skyggen, selv ting som ellers, rent menneskelig sett, ville skremme vettet av oss.
