Finis terrae
På pastoralt besøk på Leka, ved nordgrensen av Trondheim Stift – en øy overvåket av havørner, med bergarter som ellers bare finnes i Amerika – tenker jeg på Kristi bud som siteres i Apostelgjerningene, «Dere skal være mine vitner til jordens ende», og tenker: Ja, her står vi da. Jeg blir slått av landskapets karge skjønnhet og av gjestfriheten i et lite samfunn resolutt besluttet på å leve livet sitt her, slik folk har gjort i ti tusen år.
Hvordan kan vi svare på Herrens misjonsbefaling? Ved å huske, nettopp, hvor små vi er og hvor stor Gud er; ved ydmykt å minnes at vi er del av en lang historie; ved å lytte i stillhet til Ordet hvorved alt ble skapt; og ved å tro på Ordets fortsatte, virksomme kraft til å styrke de svake, til å skape noe ut av intet, til å helbrede alle sår – slik dagens kollektbønn fastslår i en dristig formulering: «Herre Gud, du elsker hjertets uskyld og gjenoppretter den når den går tapt.»
