Fischer
Alfred Brendel har ofte snakket om alt han skylder den store Edwin Fischer. Han bemerket en gang at han visst aldri hadde hørt noen få pianoet til å synge lik Fischer. Man skjønner hva han mener ved å lytte til denne innspillingen av Beethovens fjerde klaverkonsert. Kadensen i første sats er storartet. Er den Fischers egen? Men det store vidunder er annensatsen som, slik Ingmar Bergman bemerket i et berømt kåseri, er en skeptisk dialog mellom orkester og piano. ‘Beethoven lar orkesteret være i dårlig humør, bare hør hvor sint det er!’ Så kommer pianoet inn og sier, «Jeg skal trøste deg, jeg»‘, bare for å få til svar: ‘Ingen kan trøste meg!’ Pianoet gir dog ikke opp: ‘For en ømhet!’ ‘Til slutt begynner orkesteret å lytte, og satsen slutter i fredelig overenskomst.’ Fischer trekker oss inn i den lignelsen om grasiøs utholdenhet.
