Fosse
På besøk i Lisboa etter påske, ble jeg rørt av å se plakaten til høyre. Der var han med ett, Jon Fosse (hvis røst er så urnorsk at den virker umulig å oversette) som om det var en selvfølge, tilsynelatende i sitt element, på et portugisisk teater-program. Noe som har slått meg i pressen denne uken, er stadig henvisning til Fosses verks universelle aspekt. Selvsagt er han dypt rotfestet i en verdenskulturen. Det er fabelaktig å ha en så stor dikter som selv er oversetter, vant til å brytes med mening, som kan si om sin oversettelse av Kafkas Prosessen at den etterstreber størst mulig nøyaktighet, at hvert ord er veid på gullvekt; som bemerker om de greske tragikerne at ‘de har helt særegne stemmer, Aiskylos, Euripides og Sofokles. Det er lett for meg å høre den stemmen og overføre den i måten jeg skriver på, i mitt språk her og nå’. Det almene i det særegne; det særegne i det almene: en tidløs vekselvirkning som kan bli en klisje, men som i vår Nobelprisvinner er elektrifiserende fordi hans kreative virke er så vesentlig forankret. Visdom fødes slik – og skjønnhet, en sang ulik noen annen sang.
