Skjør enhet
Kallet til Abram, vår far i troen, var synodalt. Etter å ha mottatt sitt oppdrag, ‘tok han sin hustru Sarai, sin brorsønn Lot, det folk de hadde samlet i Haran’ og satte avsted til Kanaans land. Først gikk alt utmerket. Så lenge reisens mål er fjernt, og derfor idealiserbart, byr ikke synodalitet på store utfordringer; de sammen reisende tenker seg turens mål som de vil. Når man nærmer seg veis ende, derimot, når spørsmål oppstår om hvorledes et territorium skal deles, oppstår spenning. Abram og Lot hadde såpass eiendom ‘at landet ikke lot dem begge leve sammen.’ Så skilte de lag. ‘Gå da fra meg’, sa Abram: ‘hvis du tar til venstre, tar jeg til høyre.’ Historien befrir oss fra tendensen til å tolke synodalitet forenklende. Hvis man ikke tenker seg den samme finalitet, hvis man ikke har et felles bilde av paradiset man vil gjenopprette, utsettes man for sentrifugale krefter. Da er det fare for at enheten, som av sitt vesen er skjør, bryter sammen.
Fra et essay om ‘Synodalitet og hellighet’.
