Frihet
‘Skal vi ikke la folks frittfødte sinn forbli fritt?’ Spørsmålet stilles av Didymus, en romersk soldat, i Händels oratorio Theodora, satt til en libretto av Thomas Morell. Händel vurderte det som et hovedverk. Det er synd at det i stor glad er glemt. Ukens oppføring i Paris, med glimrende solister, var en tiltrengt oppvåkning. Handlingen foregår i Antiokia på Keiser Diokletians tid. Alle borgere forpliktes, med trusel om dødsstraff, til å delta i hedenske riter. For den kristne Theodora er saken klar: Intet kompromiss er mulig, om hun ellers er styresmakten lojal. Guvernøren Valens utbryter hånlig: ‘De kan ikke være Caesars venner som ei dyrker Casears guder.’ Slik lød premissene for århundrer av kristendomsforfølgelse. Hva skjer når Ceasar, om han så finner form i et sosialdemokrati, ikke lenger anerkjenner noen guder? Hvilket politisk og sosialt rom blir igjen for dem som tror? I Theodora, står bekjennelsen, ‘Jeg er en kristen’, for et ultimatum. Det gjør én ettertenksom.
