Hjemmet
Nyhetene fra Midtøsten er så grusomme, og åpner så fryktelige perspektiver, at jeg føler meg lammet. Hamas’ terrorangrep og gisseltagen er avskyelige; samtidig kunne en BBC-journalist i dag morges, med blikk på Israels politikk over tid, spørre en ekspert, ‘Kunne ikke Israel forutse at dette ville skje?’ Jeg tenker stadig på en sekvens fra Spielbergs film München fra 2005. Avner Kaufmans Mossad-enhet, som jobber i hemmelighet, må i Athen dele et leid hus med en palestinsk gruppe. Spenningen er stor, men det er mulighet for kontakt på mellommenneskelig plan. Det utspiller seg en storartet scene omkring en radio. Ute i trappeoppgangen står lederne og tales ved, ja, de snakker virkelig, med en gnist av forståelse. De kunne ha vært brødre. En dør kunne være ved å åpnes. På slutten av samtalen sier den ene, som om han talte for begge, ‘Hjemmet er alt’. Neste dag er de ved å slå hverandre i hjel. Heri består lignelsen. Det som nå utspiller seg i Det hellige Land er Lameks forbannelse: ‘Hevnes Kain syv ganger, skal Lamek hevnes 77 ganger!’ (1. Mosebok 4.24): En voldsspiral uten ende. Mennesket må velge å gjøre slutt på den, ledet av Guds røst, av den Gud som i Bibelen kalles El Shaddai, det vil si, ‘Han som sier: Det er nok‘.
