Ords følger
Det sies om Dayan Chanoch Ehrentreu at han en gang ikke tillot at en person som hevdet å ikke tro på Torahs guddommelige opphav skulle få lese den hellige tekst i synagogen. I vårt inklusivitetsfikserte klima, synes det sjokkerende. Dayanens argument var imidlertid enkelt og greit, bygd på sunn fornuft, ikke ideologi: Skulle leseren ha ‘fremlest den liturgiske velsignelsen, «Å Gud, som gav oss sannhetens Torah», ville han ha begått den store synd å gi falsk vitnesbyrd for noe han ikke anerkjente. Ehrentreu var alltid overbevist om at ord har følger.’ Det er en dypt bibelsk overbevisning som oppsummerer en viktig dimensjon av Skriftens åpenbaring. Samfunnet trenger sårt et slikt perspektiv i en tid som devaluerer ordet — og ikke bare i verdslig sammenheng. Er jeg meg bevisst, for eksempel, hva følgene er av det ‘Amen’ jeg stadig uttrykker som del av liturgisk bønn, av innsatsen ordet forplikter meg til?
