‘Da han steg ned i eleven, bragte Kristus løftenes verden inn i konkret virkelighet. Han transponerte profetenes futurum til presens. Han var seg bevisst at hans ferd gjennom vannene var en ‘oppfyllelse’ (Mt 3.15). Det var Døperen også, der han stod som en bro (størst på den ene bredd, minst på den andre) og vitnet om begivenhetens horisontale, historiske akse. Kristus sa ingenting, gjorde ingen geberder. Handlingen han utførte var ikke i seg selv oppsiktvekkende. Han sluttet seg til et følge av anonyme andre. Men mens de i Jordan intensjonelt druknet egne byrder av skyld, bar han på kroppen, reelt, synden som sådan (jfr. Jn 1.29). Det kategoriske ‘i ham’ som underbygger kristologien i Paulusbrevene med lokativ kraft, ble virksomt her, på terskelen til Guds Israel, i det Kristus fritt og fullstendig trådte inn i sitt virke. Overgangen skjedde i det stille, men stillheten ble brutt da Faderens røst gjenlød i jublende bekreftelse. Røsten etablerte en vertikal akse av lovsang, lovsang som i dette tilfelle nådde fra himmelen til jorden. Den minner oss om at Kristi offer rettes, ikke mot en ansiktsløs Transcendens, men mot en Far som mottar det takknemlig og forsegler utvekslingen ved å utsende Ånden i den form som engang fløy bort fra Noas hånd og svevde over vannene, uten å få fotfeste i en slagen, druknet verden, men som nå er kommet for å ‘bli over’ (Jn 1.33) Førstegrøden av et nytt skaperverk.’ Fra et essay om liturgi.