Jernalderord
Jeg leste nylig at jesuitten Paul Mankowski anbefalte folk å be tidebønner ved å si: «Det gjør deg godt å ha Jernalderord daglig på tungen.» Jeg har gått og mullet på utsagnet, som synes meg åpenbart sant. Det er noe med smaken av vesentlige, eldgamle utsagn som opplærer ganen til å skjelne fortreffelighet fra svada; ved slik øvelse kan jeg trene meg selv til å svelge sistnevnte før jeg gir det fritt uttrykk. Til laudes i dag morges ble jeg slått av setningen: Ego et anima mea regi cæli lætationes dicimus. Bokstavelig betyr dette: ‘Jeg og min sjel uttrykker våre gledesutsagn for kongen’ (Tobit 13.7). Det finnes ingen dualisme her, men anerkjennelse av at jeg, rett som det er, står i konflikt med meg selv. Er jeg der hvor min sjel befinner seg? Lar vi oss utfordre av spørsmålet, er det, tenker jeg, utmerket juleforberedelse.
