Johannes XXIII
Det skjer ofte at folk påkaller Johannes XXIIIs navn. Han var en høyt elsket pave. Men ofte huskes han på begrensede premisser. Vi liker å tenke oss ham som en rund, trivelig bestefar som fortalte vitser og åpnet vinduer. Assosiasjonen er ikke usann, utilstrekkelig. Der finnes et annet aspekt ved Johannes XIII vi ikke bør glemme. Det er nyttig, nå, å lese på nytt hans encyklika Paenitentiam agere datert 1. juli 1962, med henblikk på åpningen av Det 2. Vatikankonsil. Han ber der alle katolikker om å være med å forberede konsilet — hvordan? Ved å gjøre bot. ‘Å gjøre bot for sine synder er første skritt i retning av å motta tilgivelse og evig frelse’. Å føre menneskeheten til frelse er Kirkens vesentlige oppgave. Ved et økumenisk konsil ‘møtes Apostlenes etterfølgere; til dem gav menneskenes Frelser ordre om å lære alle nasjoner å holde alle hans bud’. Et slik møte må forberedes av en global samvittighetsranskakelse og konkrete tegn på anger, slik folket i Ninive angret da de hørte Jonas forkynnelse. Kirkemøtets ‘åpenbare oppgave’, skrev Johannes XXIII, er ‘offentlig å bekrefte Guds rettigheter over menneskene, frelst i Kristi Blod, for så å bekrefte menneskenes plikter overfor sin Gud of Frelser.’ Har vi samme prioritet i dag, eller er vi mer opptatt av det vi mener er Guds ‘plikter’ overfor oss?
