Lunte videre?
I noen tidlige opptegnelser av Jeanne Françoise de Chantals foredrag til Visitasjonssøstrene, snakker hun om Guds kjærlighet. Hun forsikrer søstrene om at Gud lengter etter å øse sin kjærlighet ut over oss. Samtidig understreker hun at vi må være rede. Det fordrer fra vår side et ‘ubetinget tilsagn’ til Guds plan, en fullstendig og ugjenkallelig overgivelse av oss selv ‘fra det øyeblikk vi vigsler oss helhjertet til Gud inntil vår dødstime’. Et slikt offer er like reelt som martyrenes. Hun bemerket: ‘Men dette gjelder for de rause hjerter og mennesker som er trofaste og som ikke trekker sin gave tilbake. Vårherre tar seg ikke bryet med å gjøre martyrer av kleine hjerter eller folk som har lite kjærlighet og knapt noen utholdenhet. Slike lar han bare lunte avgårde etter beste evne, slik at de ikke aldeles skal forville seg ut av hans hånd. Han tvinger aldri vår frie vilje.’ Et slikt perspektiv konfronterer meg med et enormt valg hvert øyeblikk av dagen: Vil jeg tilbringe mitt kristne liv med å lunte halvhjertet avsted med fragmentert kjærlighet, på stadige utflukter ut i egenviljens mørke skoger? Eller vil jeg helt og holdent følge ham som kaller meg, med et brennende ønske om å være der hvor han er?
