Lætare
Dagens liturgi har noe festlig forventningsfullt ved seg. Kirken ligner fasten med en pilegrimsreise. I dag står vi liksom på en høyde med utsikt mot Jerusalem. Vi gleder oss ved avstanden vi har tilbakelagt; og over at målet er i sikte. I kirkebønnen ber vi om å gå ‘de kommende høytider i møte med iver, kjærlighet og våken tro’. Det skal være Schwung i ganglaget. Vi kalles hjem. Ordet ‘hjem’ har en sødme knapt noe annet ord besitter. Vårt hjem er ikke nødvendigvis stedet vi kommer fra. Det var tilfellet for Israel: De som kom hjem til det hellige land, hadde aldri vært der før; de var født ute. Mange av dere som er samlet her vil ha hatt lignende erfaringer. Hjemmet dere her har skapt forutsetter et oppbrudd, kanskje smertefullt, fra et første hjemsted som ikke lenger føles som hjemme. Hvor er jeg egentlig hjemme? Hvor hører jeg til? Spørsmålene er vesentlige for oss mennesker. De lar seg ikke alltid lett besvare.
