Mose i en stubb
For noen uker siden, i Tyskland, kjøpte jeg Turgenevs Fedre og Sønner i et bruktboksalg for en halv euro. Det er en åttendedel av hva en stor latte koster. Boken, utgitt i 1862, beskriver konflikten mellom tradisjonalister og intellektuelle, uttrykt i form av en generasjonskonflikt. I rampelyset står Bazarov, en av Turgenevs tydeligste skikkelser, en resolutt nihilist som ikke tror på noen ting, kjærligheten aller minst. Inntrykkene som forblir hos leseren er dog ikke de som hans retorikk etterlater, men andre personers stillferdige nærvær. Jeg tenker særlig på Bazarovs foreldre, som han selv anså uverdige hans oppmerksomhet. Vi hører hvordan hans mor, Arina Vlasievna en dag ‘la sitt grå hode mot mannens’ og sa: ‘»Bry deg ikke om det, kjære min Vasja! Sant nok, sønnen vår har revet seg løs fra oss. Han er som en falk. Han har flydd hit og dit slik han har villet. Men du og jeg, vi ligner mosen i et uthulet tre. Vi står ennå side ved side. Vi har ikke forlatt hverandre. Alltid skal jeg være deg den samme, slik du forblir den samme for meg.» Vasilij Ivanitsj løftet da hendene bort fra ansiktet og omfavnet sin gamle forbundsfelle, sin kone, slik han aldri—nei, ikke engang da han gikk på frierføtter—hadde gjort. Og slik trøstet hun ham.’ Sterk vind kan riste hardt i trekronene. Så dør den bort. Mosen forblir, om det så er i stubben av falne stammer.
