Liv og tap
I herjede tider er det viktig, for forståelsens skyld, å utvide sitt perspektiv så bredt som mulig. Det er ikke mindre viktig, på samme tid, å fokusere på det nære. Ellers står vi i fare for å lammes av innfløktheten i konflikter som synes uløselige. Vi leser om soldater i både Første og Annen Verdenskrig som lenget etter Janes Austens romaner, bøker som iscenesetter (ytre sett) fredelig engelsk småbyliv. Film kan på samme vis rotfeste oss i det umiddelbart menneskelige, åpenbare dets skjønnhet og la oss ane almenrelevansen skjult i enkelte skjebner. En mester i kunsten var Yasujirō Ozu. Filmen Tokyo Story fra 1953 formidler erfaringer av liv og tap, barns ustadighet, uselvisk hengivenhet og alderdommens usikkerhet. Ozu sa en gang til en journalist: ‘Jeg kjeder meg når jeg ser filmer med innlysende handling!’ Tokyo Story er ingen handlingsfilm, men en film som fremstiller menneskers liv med rørende, fullt troverdig nøyaktighet. Den er et kunstverk som utfordrer seere til å tenke over hva som teller i tilværelsen. En utfordring som nettopp nå er av største betydning.
