Glassklar våkenhet
Da Patrick Leigh Fermor besøkte klosteret Saint-Wandrille midt på 50-tallet, ble han, etter en første tid med rastløshet, overveldet av søvn ‘så dyp at den kunne ha vært påført av et hypnotisk heksebrygg’. Så, litt etter litt, tok en forvandling til. Trettheten gav etter for glassklar våkenhet. Hva skjedde? ‘Forklaringen’, skrev han, ‘er enkel nok: begjæret etter samtale, bevegelse og nervøs selvutfoldelse jeg hadde bragt med meg fra Paris, fant hverken svar eller kontrast på dette stillhetens sted. Det fremkalte ikke noe ekko. Etter en stund å ha veivet patetisk med armene i et vakuum, døde det hen av mangel på stimulans og næring. Den oppsamlede utmattelsen alle folk av vår tid vel bærer på, fikk slik fritt uttrykk. Den oppslukte alt.’
Siden det Herrens år 649 har det funnes klosterliv på dette sted, hvor trette har funnet hvile, forsnakkede stillhet, håpløse håp.
