Liturgi
I dag er det seksti år siden Sacrosanctum Concilium, Annet Vatikankonsils konstitusjon om liturgien, ble promulgert. Det er et dokument det er verd å lese på nytt fra tid til annen.
For meg er dette tekstens mest grunnleggende del: ‘Da den Nye og evige Pakts yppersteprest, Kristus Jesus, tok på seg menneskelig natur, førte han inn i vår jordiske landflyktighet den samme hymne som i all evighet synges i de himmelske boliger. Hele det menneskelige samfunn slutter han til seg, og forener det med seg i samme lovsang.’ (n. 83). Utsagnet er vidunderlig, endeløst fascinerende. Konsilet minner oss om at liturgisk gudstjeneste vesentlig er mystisk innlemmelse — ved Kristus, med ham og i ham — i den hellige Treenighets usigelige samkvem. Denne teologiske dimensjonen må alltid forbli et kriterium for liturgisk praksis, i enda større grad for liturgisk reform. Den minner oss om at liturgien ikke er et menneskelig prosjekt; den er guddommelig forvandlingsarbeid, et evighetsnovisiat.
