Fortapt i tanker
Å, hvis enhver politiker ville ta for seg Zena Hitz’ Lost in Thought! Boken er delvis vitnesbyrd, delvis manifest. Ikke bare er den interessant; den er viktig. Hitz setter fingeren på et ømt punkt i Vestens moderne samfunn: Det faktum at vi knapt lenger klarer å overlevere kulturbærende substans fra én generasjon til en annen og at vi, som følge, mangler kriterier for fellesskapsdannelse. Blant grunnene hun peker på er denne: ‘Høyskoler og universiteter var engang fokusert på en praksis som var åpenbart fruktbar og derved stod for en utømmelig kilde til selvtillit. Den kalles undervisning, og består i personlig formidling av intellektuelle sedvaner som ligger til grunn for all seriøs tenkning, vurdering og oppdagelse.’ Det som er skjedd isteden, mener hun (og jeg tror ikke hun har urett), er at universitetskomplekser i stadig større grad blir lekeplasser, mens avstanden mellom studenter og stab øker, nivået i utdanning senkes og frakoblede prestisje-akademikere kverner frem forskning som ofte ‘helt mangler forbindelse med noen gjenkjennelig menneskelig problemstilling’. Undrer du hva man kan gjøre med saken, så les boken. Den er alt annet enn dyster. Tvert imot advarer den uttrykkelig mot ‘det bevisste valg av en sørgelig tilværelse’.
