Modenhet
Ina Weisses film Das Vorspiel var visst ikke noen stor kommersiell suksess. Historien om en ambisiøs fiolinlærer som presser en elev for langt er for marginal til å ha almen appell. Regien har svakheter hist og pist – noen scener er unødig lange. Men allikevel er filmen sterk og viktig. Den utlegger troverdig en Kain-og-Abel-rivalitet og, samtidig, et delikat og vanskelig motiv tilstede i kunsten fra gammelt av: Motivet av en mor som fortærer sine barn. Det er nyttig, om enn ubehagelig, å minnes om at et menneskes søken etter skjønnhet – etter fullkommenhet i skjønnhet – kan kompromitteres; om at ubalanse i eget liv kan få oss til å stille urimelige krav til andre. Det er særlig én replikkutveksling jeg vil huske. Mot slutten av filmen får Anna Bronsky, fiolinlæreren, høre et gammelt opptak av eget spill. Hun gjenkjenner ikke lyden hun skapte. Så sier hun til sin mann (som hun er utro): ‘Det er ganske umodent.’ Han svarer, ‘Det er nettopp dét som er så vakkert ved det.’ Så innser man: Hvis ‘modenhet’ kommer til å stå for ‘jernkontroll’ eller til og med ‘tap av uskyld’, kan den vise seg fatal.
