Farvens musikk
Da jeg vokste opp fant man ofte Harriet Backer (1845-1932) hjemme hos folk. Mormor hadde Blått interiør i stuen. Backers impresjonisme har trengt inn i den norske folkesjelen. Jeg gikk glipp av utstillingen på Nasjonalmuseet i vinter, dessverre. Nettsiden om den forblir en god ressurs, selv om jeg mistenker at Backer, om hvem vennen Hulda Garborg sa at hun aldri hadde kjent en lykkeligere eller mer tilfreds kunster, heller ville ha blitt husket som maler enn som utfordrer av kjønnsstereotypier. Utstillingens læremateriell er et eksempel på vår tids nærsynthet, en ulempe når det gjelder å se på bilder. I Oslo het utstillingen «Hvert atom er farge». Når den flytter til Musée d’Orsay får den hete ‘La Musique des couleurs’. Et mer malerisk valg. Harriets søster Agathe, elev av Liszt, var en betydelig komponist; musikk og instrumenter er viktige motiver i Harriets interiører. Hennes egne farver synger. Og kan vi ikke høre, gjennom bildene, gjenklangen nettopp av en slags tilfredshet som er blitt fremmed for oss?
