Nefarious
Rektoren ved et presteseminar anbefalte meg å se Nefarious. Jeg er glad han gjorde dét — ellers ville den være gått under min radar. Den reklameres for som ‘skrekkfilm’. Det er en genre jeg kan leve uten. Men merkelappen er misvisende. Nefarious er en nyansert, tankefull film. Den spør seg hva som motiverer mennesker, hva frihet består i (hva skal til for å handle ansvarlig?); den observerer og kritiserer undergraving av språk; og den befatter seg med det ondes natur. Skuespilleren Sean Patrick Flanery er uforglemmelig som Edward Brady, en fengselsfange som venter på sin dødsstraff. Er Brady besatt av en demon? Spørsmålet er kjernen i dramaet. Bradys motpart, en velmenende psykiater, avskriver hypotesen som irrasjonell. Demonen svarer ham: ‘Jeg er det mest rasjonelle vesen du noensinne vil treffe.’ En treffende bemerkning. Den reflekterer innsikt vi finner i Ørkenfedrene. Kevin Turley påpeker at kritikervesenet i stor grad har slaktet Nefarious, og at dette var forutsigbart, i det Neafarious er dypt motkulturell: ‘Enhver som har ører som hører minnes om at der egentlig kun finnes én kamp — og at vi alle er innlemmet i den, om vi vet det eller ikke.’ Kanskje velger vi å lukke øyne og ører for å late som om kampen ikke er reell. Det skal utholdenhet til for å se Nefarious. Men den er severdig.
