Noctium phantasmata
Jacques Lusseyran, blind fra han var åtte, reflekterte gjennom livet på syn og fravær av syn. Jeg slås av et stykke fra hans Conversation amoureuse. ‘De seende snakker så utilstrekkelig om fantasien. Det er som om de ikke visste hva den er. De snakker som om de var sikre på at den tar all plass, særlig øynenes plass. De ser ikke at den faktisk fostrer tusenvis av figurer som den sammenstiller på ulike måter i dagevis, slik at man blir sittende igjen med en tomhet så gedigen som migrenens tomhet. Jeg har alltid hevdet at det ikke finnes noe sånn som blindhetens natt. Hvis den eksisterer, tar den form av en invasjon av fantasibilder. Ikke alle er gode. Der finnes bilder som formidler det motsatte av virkelighet; som taler til deg kun om din egen virkelighet. Råker du for å fokusere på disse, tar kjærligheten slutt.’ Slike virkelighetsforvirrende, selvoppslukte bilder ligner de noctium phantasmata vi ber hver kveld til kompletorium om at våre øyne, de fysiske og de åndelige, skal frigjøres fra.
