Motsetninger
Jeg er glad i stykket fra Jesu Siraks bok vi får høre i vigilien i dag: ‘Alt han har skapt er underfullt å se. Alt forekommer parvis, og det ene har sin motsetning i det andre. Ikke noe har han skapt overflødig, det ene utfyller det gode hos det andre’ (42.25f.). Vi får en tolkningsnøkkel som hjelper oss til å leve her i verden. Den hjelper oss også til å begripe oss selv. Den forutsetter at vi godtar å leve med spenning. På den ene hånd blir jeg fortalt at jeg har alt jeg trenger for å nå en personlig, enestående fullkommenhet. På det annen side får jeg høre at jeg ikke kan nå slik fullkommenhet alene. Den vil fullbyrdes gjennom mine forhold til andre, mine ‘motsetninger’ hvis annerledeshet ikke utgjør noen trusel, men en kontrast som trengs for å åpenbare mitt potensiale, mine muligheter. Et slikt perspektiv utgjør et fredelig korrektiv til antagelsen som er blitt vanlig i samtidens verdslige diskurs, som går ut på at jeg er mangelfull og egenhendig må reparere det jeg ser på som kassert. En slik holdning kan føre til fryktelig ensomhet. Mens det bibelske utsyn trekker meg inn i møter og oppdagelser, inn i takknemlig communio.
