Vår Frue av Snøen
‘Sjelden har jeg nærmet meg et sted med mer åpenbar angst, skrev Robert Louis Stevenson i Vandringer med et esel i Cévennes, ‘enn klosteret Vår Frue av Snøen.’ Ja, slik kan klosterliv virket på folk. Da han ble bedre kjent med Trappistabbediet, hvor Charles de Foucauld senere tok fatt på sitt vigslede liv, fikk Stevenson øynene opp, ikke kun for en gruppe elskelige eksentrikere, men for klosterlivets dragningskraft. Han gikk videre, forteller han, ‘med oppriktig beklagelse’. I dag skjedde noe enestående i Vår Frue av Snøen. Etter å ha vært Trappistmunkenes hjem i 172 år, ble det i dag overtatt av cistercienserinner fra det blomstrende klosteret Boulaur i Gers-regionen. Da hun sendte grunnleggerskene avgårde i går, sa abbedissen: ‘Måtte de tiltrekke riktig mange kall, for slik å bli i stand til selv å grunnlegge’. Det kan synes vel vågalt å by et ikke-ennå-grunnlagt kloster foreta en grunnleggelse – men nei, slik er livets logikk: vi mottar det naturlige og overnaturlig livs gave for å gi det videre. Vår oppgave er ikke blott å blomstre, men å bære frukt. Var vi mer oppmerksom på dette, ville mangt i Kirken (og i verden) se annerledes ut.
