Forny jorden
Til pinse ber vi, ‘Kom hellige Ånd, og forny jordens åsyn’. Sterke ord i våre omstendigheter.
Når så mye går på tverke i verden, kan vi føle oss maktesløse. Vi må kjempe mot følelsen. Og innse at vi alle kan gjøre noe for å gjøre jordsmonnet rede for brorskap, vennskap, rettferd.
Denne pinsen feires alle hovedemessene i alle katolske kirker i de nordiske land for rettferdig fred i Ukraina. All kollekt går til Caritas’ arbeide i Ukraina, til inntekt for mat- og hygienepakker.
Du finner en kort film som presenterer aksjonen på norsk her, på engelsk her.
Perspektiv
‘I et berømt marmorrelieff, den monumentale Pazzi-Madonnaen, fremstilles Jomfrumoren og Barnet i halv lengde innen et skarpt perspektivdannende vindu som både stabiliserer dem og setter dem i rampelys. De omfavner hverandre intenst. Neser og panner berører hverandre; begges øyne drilles inn i den annens ansikt. Den mektige Jomfruens romerske nese overlapper Sønnens i en delvis eklipse av Kristi ansikt uten sidestykke. Hennes fingre strekkes ut for å holde ham tett. Hun ser ut til å ville beskytte ham fra verden utenfor – og fra fremtiden som i Guds forsyn venter ham.’
Fra James Halls anmeldelse av Donatello-utstillingen som nå vises i The Victoria and Albert Museum i London, i et kjellergalleri ‘så grottelikt, hyperteknisk og romslig at det ligner et skurkereir fra en James Bond-film’.
Konsten att städa
Gjennom mesteparten av mitt voksne liv har jeg hatt ansvar for å gjøre rent etter andre. Jeg har den største respekt for renholderens yrke. Derfor var det med stor interesse jeg nylig så Nina Hedenius’ film fra 2003, Konsten att städa.
Filmen tegner et intelligent, kontemplativt portrett av Fru Wally Pettersson som så renhold, ikke som en nedverdigende jobb, men som et bidrag til å gjøre verden menneskeligere. Vi aner at arbeidet hennes hadde en nærmest metafysisk dimensjon, for Wally Pettersson var tankefull. Å gjøre rent var for henne en slags deltagelse i den store oppgaven med å skape kosmos ut av kaos. Et rørende motiv gjennom filmen er hennes dype, selvfølgelige respekt for andre levende vesener, dyr såvel som mennesker, samt hennes følsomhet for det vakre. Hun sier, ‘Jeg liker å hjelpe andre. Er ikke det hensikten med livet?’
Hedenius lar oss få et glimt av et edelt liv, men dette er edelhet av et slag vi lett kunne komme til å overse.
Risiko for selvbedrag
En seminarist som snart skal vigsles til prest sendte meg nylig Jelly Rolls Son of a Sinner. Han bemerket at sangeren synger om ‘savn, håp, faren ved selvbedrag og edruskapens ustadighet’. I et intervju med The New York Times bemerket Roll at han ønsker å fremføre ‘virkelig musikk for virkelige folk med virkelige problemer’. Han er på sporet av noe. Videoene han lager sees av millioner av mennesker. Folk hører noe der som de ikke hører annensteds: Livet utlagt slik det er. De går til Jelly Roll, ikke nødvendigvis i kirken. Men det var utleggelsen av livet på disse premisser som gjorde inntrykk på dem som først hørte Kristi evangelium. Derved oppfattet de Vårherre som én som talte ‘med myndighet’, troverdig. Kirken er nå midt i en troverdighetskrise. Den oppfattes som virkelighetssky og uoppriktig. Oppfatningen er sommetider preget av forutinntatthet og vond vilje. Men ikke alltid. Der finnes grunner. Predikanter kan lære en ting eller to av Jelly Roll: Oppgaven går ut på å formidle den bibelske ‘nye sang’ (jfr. Salme 96.1) som ‘virkelig musikk for virkelige folk med virkelige problemer’. Dyp kaller på dyp (Salme 42.7).
Fremadskuende minne
Vi tenker oss gjerne 700-tallet som en mørk tid. Midt i dette angivelige mørke lyser Beda Venerabilis. Notker av Sankt Gallen, som levde 200 år senere, sammenlignet Beda med en ny sol Gud lot stå opp, ikke i Øst, men i Vest, for å opplyse verden. Beda var ikke en omflakkende predikant med stort propaganda-apparat. Han var en trofast munk som levde fredelig stabilt i sitt kloster i Northumbria, hvor han fant stor tilfredshet. Hvordan hjalp han så Englands Kirke til å finne veien inn i fremtiden? Ved å befatte seg med fortid. Beda var en omhyggelig historiker, analytisk i sin omgang med kilder. Han leste samtidig menneskehetens kronikk i et overnaturlig, bibelsk perspektiv. Gud, visste han, åpenbarer seg og virker gjennom historien; derfor er historien en del av teologien. Vår egen tid er underlig historieløs. Det vi er opptatt av, er nåtidens tegn; vi antar stadig at det er et kategorisk brudd mellom oss og tidligere erfaring; at fortiden er ballast. Men er ikke dét et uttrykk, egentlig, for overmot? Er det ikke vi som er på vei inn i en mørketid uten klare holdepunkter? I Beda finner vi en alternativ modell på liv og tanke, langt friskere og mer vital enn vår trøtte, uforankrede og håpløse postmodernisme.
Ett med oppgaven
En avskjed kan gi anledning til å si ting vi ikke ellers ville si; særlig når den er endelig. Paulus’ tale i Miletos er gripende. Annensteds også hører vi ham tale om egen erfaring: Tenk på tiraden i 2. Korinterbrev (‘Tre ganger er jeg blitt pisket, én gang steinet, tre ganger har jeg lidd skipbrudd’); eller på irettesettelsen av Galaterne (‘Heretter må ingen plage meg mer, for jeg bærer Jesu merker på kroppen’). I Miletos er tonefallet et annet. Paulus har mildhet i røsten. Hans ord bærer vitnesbyrd om fullstendig aksept. Han, som har preket om kenosis, om å være korsfestet for verden, viser oss hva den kristne tilstand består i. Det er som om han ikke lenger har øyne for seg selv; det eneste som teller, er å fullbringe oppdraget mottatt fra Herren Jesus: ‘å være et vitne for evangeliet ved Guds nåde’. Vi kan tenke oss disippelkallet som en byrde, ikke minst når verden går oss imot. Vi stamper mot brodden, okker oss og roper, ‘Usquequo? Herre, hvor lenge?’ I den eldre Paulus ser vi en kristen som er blitt ett med sin oppgave og deri finner frihet og tilfredshet, om han så vet at han har ‘lenker og trengsler’ i vente. Vi får ane hva det vil si når Jesu herlighet lyser i et menneske. Da settes alt annet i skyggen, selv ting som ellers, rent menneskelig sett, ville skremme vettet av oss.
Ting som de er
Etter å være vendt tilbake til Kraków fra Kyiv forrige uke, gikk jeg på en utstilling i Wawel. Den viste skulpturer av Johann Georg Pinsel fra kirken i Hodovytsya ved Lviv. Slik fikk jeg mitt første møte med Lvivs rokokkostil. En stilart vi helst forbinder med farverik overflod og dekorativt krimskrams viser seg fra en annen side: streng, asketisk, samtidig elegant og angulær, som for å vise at tilværelsens skarpe sider kan innlemmes i et flytende hele. Tematikken er alvorlig. Det dreier seg om en korsfestelses-scene flankert av to profetier fra det Gamle Testamtente: Isaksofferet og Samsons kamp med løven. En slik fremstilling kan skurre i disse dager, når vi helst vektlegger troens glede. Men klinger ikke dette mantra iblant som lydende malm? Der jeg stod foran Pinsels arbeid, kun timer etter å ha vært i Irpin, tenkte jeg: Det er jo slik livet er. Evangeliets glede gis ikke intravenøst. Den fødes av utholdenhet gjennom forvirring og tap. I tidligere tider hadde kristne mot til å uttrykke dette mysterium billedlig. De husket at ‘Mens verden går rundt, består korset‘ og fikk slik et konsept-redskap som satte dem i stand til å tolke livet, som ofte er tungt; de anerkjente lidelsens edle side, hvilket ikke dreier seg om å idealisere smerte, men om å bygge opp styrke til å bære den. Dette er et trosaspekt som trenger å finne ny form i vår tid, ofte tapt i overfladiskhet. Jfr. 1 Korinterbrev 1.17ff.
Oppad!
Kristi herlige Himmelfart gjenoppretter forbindelsen mellom himmel og jord. Men det er ikke alt. Det innleder også en rekapitulering, i helhet, av historien. Mère Elisabeth-Paule Labat har skrevet innsiktsfullt og vakkert om prosessen vi er del av:
‘Jo mer vi modnes i visdom, jo klarere ser vi at verdens historie, som betinger våre liv, er en gedigen symfoni hvor én dissonans oppløses av en annen inntil, ved verdens ende, den endelige dur-akkord intoneres i sluttkadensen. Ethvert vesen, enhver ting bidrar til enhet i dette mesterverk, som nok er tilgjengelig for vår forstand, men som kun kan høres innenfra: synd, død, sorg, anger, uskyld, bønn; troens, håpets og kjærlighetens mest subtile og mest opphøyde fryd. Et uendelig antall temaer av menneskelig og guddommelig art møtes, viker fra hverandre, og knyttes til hverandre, inntil de endelig smeltes sammen til ett utfra en mesterplan som intet annet er enn Faderens vilje.’
Nærhet
Å stå under kuppelen i Sancta Sophia i Kyiv, er å kretse omkring en kronologisk akse som viser svindlende nærhetsforhold. Arbeid på kirken begynte i 1011. Olav Haraldsson var i eksil hos Jaroslav den Vise, hersker over Kyiv-veldet, i 1028-29. Stod han noen gang innenfor Sancta Sophia-komplekset? Det er høyst sannsynlig. Med Jaroslav vil han ha samtalt om betydningen av kirken, av valget om å vigsle den til Kristus som Faderens inkarnerte Visdom. Kristendommens konkrete virkelighet var del av Olavs politiske prosjekt og lovgivning – en faktor som vekket motstanden som førte til hans død på Stiklestad 29. juli 1030. Vår moderne verden synes ofte å ha gitt Visdommen på båten. Jaroslavs Rus’ er gjenstand for et forrykt angrep. Olavs Norge er sårbar for forføring av ufornuft. Så er det viktig å skue opp mot kuppelen og huske: Den Sophia dette hellige sted vitner om, er ikke bare et valgfritt verktøy til selvforbedring; det står for prinsippet som en dag vil dømme oss og valgene vi har tatt.
Det varige
Dette Dormitio-ikonet var eneste intakte gjenstand igjen i et hus i Lukhansk som ble bombet i stykker av Russlands okkupasjonsmakt i fjor. Det henger nå på veggen i det gresk-katolske patriarkatet i Kyiv. Så lenge mennesket har opptegnet sin erfaring, har krig utløst eksistensielle spørsmål: Hva er hensikten med ødeleggelse og lidelse? Kan slikt ha mening? Det er ikke lett å formulere svar i form av proposisjoner; men iblant kan man ane konturen av et svar i forvandlede liv og nådig handling. Jeg er slått av Ukrainas katolske fellesskaps humanitære innsats. Midt i krigen blomster håndfast nestekjærlighet. Evangeliet utleves. Sår helbredes både hos den som får og hos den som gir. Kristnes tro på oppstandelsen er personlig og konkret, rotfestet i en historisk, forvandlende hendelse; men den har også symbolskv kraft. Det er ikke absurd å tale om et samfunns oppstandelse. Man kan se tegn på det i Ukraine. Der finnes ting som ikke lar seg ødelegge; prøver man det, gjør man livskraften bare tydeligere.
Ikke sporskifte
Det er et velkjent faktum at det russiske imperium i sin tid hadde annet mål på jernbanen enn nettet i Vest-Europa. Prosessen med å skifte understellet på tog som farer østover, har bidratt til inntrykket av at man derved springer fra én tektonisk plate til en annen, fra en Europeisk Verden til Russkij Mir. Bildet er blitt brukt – og misbrukt – i retorikk som vil rettferdiggjøre aggresjonskrigen mot Ukraina. Men å ta toget fra Przemyśl til Kyiv er ikke å bytte fra et univers til et annet. Kontinuiteten er åpenbar. Kyiv er en moderne europeisk by. Innbyggernes evne til å holde normalt liv gående, er imponerende. Parkene er i flott stand; overalt vokser tulipaner; kastanjetrærne blomstrer. Folk nekter å la seg brutalisere. Slik finner sjelsstyrke uttrykk. Selvsagt er krigens spenning stor. Landet lever midt i et trauma. Men byen ånder visshet om at urett ikke vil, ikke kan, få siste ordet. Og derved blir man, som besøkende, underlig styrket, oppmuntret.
Modning
På YouTube finner man lett et sagnomsust opptak av Marta Argerich som fremfører Rakhmaninovs tredje klaverkonsert den 5. desember 1982. Blandingen av styrke og presisjon, av lidenskap og intelligens gir musikken sjelden intensitet: den blir et vesentlig utsagn. Å høre Argerich spille Rakhmaninov i dag, som i denne konserten for et par uker siden, er å gjenkjenne hennes egenart krystallklart uttrykt, nå som hun nærmer seg 82. Men samtidig finner man noe mer. En selvfølgelighet, kanskje, den forunderlige konnaturalitet som oppstår hos én som har tilbragt et liv i fellesskap med en stor komponist, forfatter eller forsker, og derved har assimilert det geniale så fullstendig at han eller hun kan gi uttrykk for det som noe eget, helt spontant, uten innbilskhet. Så kommer jeg til å tenke på hvor viktig det er å vedvare i samtalen og arbeidet med det vakre, det gode, det sanne, for å innse at sant mesterskap ikke kan komme lettvint, selv i vår umiddelbarhetskultur.
Hinsides mimesis
‘Vi ville ta et stort skritt i retning av frihet, kunne vi løse våre følelser – og også våre tanker – fra andres: liker du meg, så liker jeg deg; er du uvennlig, er også jeg uvennlig. Å høre, virkelig høre, hva en annen sier, er en høy verdi. Likeså dét å svare på det man har hørt. Men svaret må være mer enn bare gjentagelse av det som kom imot meg. Jesus gir oss et eksempel, når han besvarer hat med kjærlighet.’ Dette skrev Moder Christiana Reemts, abbedissen av Mariendonk, for få dager siden. Hvor rett hun har. Altfor ofte svarer vi på det som sies til oss, og skjer med oss, ved reaksjon, ikke ved respons. Slik lar vi oss fange i en mimetisk speil-lek, over langen en gørrkjedelig lek. Det vi egentlig kalles til, er fritt å åpenbare vårt eget åsyn, vårt eget navn; for derved å fremkalle andres frihet.
Å være elsket
Det fortelles om den hellige Athanasius (circa 296-373) at han en dag som barn lekte kirke med noen venner på stranden. Biskopen av Alexandria slumpet å gå forbi. Han observerte Athanasius, som hadde rollen som prest, mens han utførte en dåp. Så nøyaktig gjorde gutten dét, at biskopen stadfestet: Sakramentet er blitt gyldig forvaltet. Han tok vidunderbarnet under sine vinger og utdannet ham til den eminente teolog vi beundrer. Historien er sjarmerende. Den har også reelt dyp. Det viser oss den forunderlige linearitet som kan prege vårt liv når vi ser i bakspeilet. En vakker dag våkner vi opp og innser: Jeg har formet livet mitt fritt gjennom utallige uplanlagte omstendigheter, dog har det antatt en slags rett helhet, lik et eiketre som, etter at kimen har sprengt seg gjennom skallet, blir synlig gjennom den mørke jord, så strekker seg mot solen. I kristent ordforråd forstår man slik erfaring utifra et kallsbegrep. Innser vi hvor vidunderlig dette er? Jeg kan være og bli meg selv 100% og likefullt tilsvare en plan som en annen har lagt på mine vegne. Derved begriper jeg hva det vil si å være elsket.
Storhet i det små
Da Johannes Paul II stod foran bildet av De Tyngedes Trøster i Kevelaer den 2 mai 1987, var det første han sa, ‘Så lite!’ Det er et tankekors at dette viktige pilegrimsmål oppstod omkring et lite postkort. Hvem skulle ha trodd at en så liten, fattigslig greie skulle bidra til å fornye et kontinent utslitt av håpløshet og krig? Nå om dagen tar vi det for gitt at vi må begå spektakulære gester. Men er det ikke ofte en eim av løgnaktighet i det spektakulære – en forestilling er en forestilling, tross alt? Trøst derimot er sannferdig og personlig. Det skal ikke store materielle midler til for å bli en bærer av trøst, en fredsskaper. Fornyelsen av en trett verden, og av en Kirke som viser tegn på tretthet, begynner med fornyelsen av enkeltmenneskers liv. Ingen, og intet, ikke engang en fullstendig restrukturering, kan fornye mitt liv på mine vegne. Å knele foran bildet av Vår Frue av Kevelaer er en hjelp til å se tilværelsen i nytt lys. Vår Frelser ble fødet i en stall. Men over den sang englene.
Forstørret handling
Enhver som følger verdens gang med litt flid i mer enn en uke eller to, slås av følgende: Hvor hurtig vi venner oss til krig. Hvem husker ennå at det pågår en krig i Syria? Selv krigen i Ukraina er forsvunnet fra overskriftene, igjen dominert av lokalt, pragmatisk og (ærlig talt) ofte banalt stoff. Vår tids kriger fortsetter dog ødeleggende; virkelige menneskers skjebner bestemmes, eller endog ødelegges, av dem. Etter en samtale med President Zelensky i fjor, bemerket Timothy Snyder: ‘Der finnes tider i verden som gjør at dine handlinger forstørres.’ Det gjelder åpenbart for statsoverhoder. Stefan Zweig gjenkjente noe sånt i biografien til Marie Antoinette. Men slike øyeblikk kan komme til enhver av oss. Tenk på Sophie Scholl. Forbereder vi oss – vår samvittighet, vårt sinn og vårt hjerte – på å ta vesentlige valg, skulle vi med ett stå overfor slike?
Forvirres du av bakgrunnen for krigen i Ukraine, ta en titt på Snyders forelesninger fra Yale, Det moderne Ukrainas tilblivelse.
Noctium phantasmata
Jacques Lusseyran, blind fra han var åtte, reflekterte gjennom livet på syn og fravær av syn. Jeg slås av et stykke fra hans Conversation amoureuse. ‘De seende snakker så utilstrekkelig om fantasien. Det er som om de ikke visste hva den er. De snakker som om de var sikre på at den tar all plass, særlig øynenes plass. De ser ikke at den faktisk fostrer tusenvis av figurer som den sammenstiller på ulike måter i dagevis, slik at man blir sittende igjen med en tomhet så gedigen som migrenens tomhet. Jeg har alltid hevdet at det ikke finnes noe sånn som blindhetens natt. Hvis den eksisterer, tar den form av en invasjon av fantasibilder. Ikke alle er gode. Der finnes bilder som formidler det motsatte av virkelighet; som taler til deg kun om din egen virkelighet. Råker du for å fokusere på disse, tar kjærligheten slutt.’ Slike virkelighetsforvirrende, selvoppslukte bilder ligner de noctium phantasmata vi ber hver kveld til kompletorium om at våre øyne, de fysiske og de åndelige, skal frigjøres fra.
Saudade
I En dikters ordliste, defineres saudade som ‘et portugisisk og galisisk ord som antyder bittersøt nostalgi. Aubrey F.G. Bell beskrev saudade som ‘et vagt, uopphørlig begjær etter noe som ikke finnes, som kanskje ikke kan finnes; etter noe annet enn det nærværende, en vending mot fortiden eller mot fremtiden. Det dreier seg ikke bare om lengsel etter noe man har tapt; det kan også dreie seg om lengsel etter noe som kunne ha vært.’
Jeg hadde nylig gleden av å samtale om begrepets mening om innebyrd i Lisboa, i en samtale med António de Castro Caeiro, oversetter av Pindar og Aristoteles. Et privilegert og gledelig møte! Har du lyst til å ta en titt, finner du samtalen her, på engelsk med simultanoversettelse til portugisisk.
Et godt menneske?
I åpningsscenen til Yevgenij Onegin, tenker Madame Larina, Tatjanas mor, ømt tilbake på sin ungdom og utbryter: ‘Å, hvor jeg elsket Richardson! Å, Grandison! Ikke at jeg noen gang leste den.’ At Tsjaikovsky forventet sitt publikum i Petersburg 1877 til å skjønne henvisningen, og finne den meningsfull, sier mangt om den status Samuel Richardsons beryktet langtekkelige roman Sir Richard Grandison innehadde. Boken er nå kommet ut i en ny kritisk utgave på 3,000 (!) sider. I en spenstig anmeldelse, medgir Norma Clarke at verket er fullt av ‘uendelige søvndyssende utvekslinger’. Samtidig pukker hun på at det har varig verdi. Jane Austen elsket boken og hadde gjort den fullt til sin. Det sier noe. Men det som virkelig gjør inntrykk, er Clarkes oppsummering av Richardons forfatterhensikt: ‘Kunne man interessere lesere i en mann som inkarnerte kristen dyd? Hvordan ville et godt menneske se ut?’ Spørsmål som disse ligger til grunn for diktningen til, for eksempel, Marilynne Robinson og Wendell Berry i våre dager. Man kan bare håpe at de fortsatt vil fremkalle litteratur i en tid som ikke lenger har evne til å fordøye Richardson.
Postsekularisme
I dagens Aftenposten spør Joel Halldorf, i en lesverdig kronikk, hvorfor svensker har lettere for å anerkjenne den åndelige dimensjon i samtidslitteratur enn nordmenn. Han sier om sitt eget land, Sverige, ‘Lenge ble vi regnet som verdens mest sekulariserte land. Men over noen år har det vært en bevegelse mot troen og det religiøse, spesielt i kulturlivet. Denne bevegelsen har flere medier pekt på. Det handler om at vi har gått fra den sekulære oppbruddsfasen til et postsekulært stadium. Det betyr ikke at alle svensker er på vei til å bli kristne igjen, men materialistisk ateisme regnes ikke lenger som en selvsagt endestasjon på menneskets religiøse reise. Ateisme er ikke normen, men det er en åpenhet for mange former for åndelig søken.’
Jeg tror det er sant. Materialistisk ateisme virker nå møllspist, gammeldags. Men vi nordmenn har det jo med å henge litt etter.
Vrede
Dagens evangelium stiller oss ansikt til ansikt med Guds vrede, et tema vi helst sensurerer. Gud er da kjærlighet – og er han kjærlig, må han da være snill? Vi skal merke oss at vreden det er snakk om, ikke er det motsatte av kjærlighet. Den står ikke for lidenskapelig sinne fra Guds side; den står for selvisolering fra vår. Slik Jesus utlegger vreden (‘den som nekter å tro på Sønnen får ikke se livet; over ham hviler Guds vrede’, Jn 3,36), er den det motsatte av liv. Vreden er en tilstand vi hensetter oss til hvis vi nekter å motta liv fra en kilde utenfor oss selv. Å leve under vrede, er å tære på egen marg. Uttrykket for vreden er mørkt tungsinn. Livet i vrede utspiller seg under en osteklokke av håpløshet. Guds gave til oss i Kristus, ved Den hellige Ånd, er liv, liv ikke bare til å overleve ved, men liv til å blomstre og bære frukt, overstrømmende liv. Er vi åpne for liv på disse premisser? Eller tuller vi oss inn, det være seg ubevisst, i innadvendt, ufruktbar vrede?
Latin for moro skyld
I noen sammenhenger betraktes latin som en fordums svøpe lik meslinger, som fremskrittets undre har immunisert oss lykkelig imot. Å være vaksinasjonsmotstander i denne sammenheng, er å løpe risiko for offentlig utskjelling. Så er det forfriskende å lese et klassisk essay av Joseph Epstein som synger latinens pris. Epstein tok fatt på latinstudiet da han var 81 år gammel, for moro skyld og fordi ‘det syntes meg en mangel å ikke kunne latin, særlig for én som meg, med så grenseløse intellektuelle og kulturelle pretensjoner’. Det som til å begynne med var et kompleks, vek snart for salig fryd. Latinen, vektlegger han, er et vakkert språk, samtidig presist og subtilt, fabelaktig arkitektonisk. Å studere latin, er å lære å tenke analytisk og klart, noe vi sårt trenger. Den romersk-katolske Kirke er arving til en diger intellektuell og kulturell arv formulert på latin. Å ha tilgang til den kun i oversettelse, er å gå glipp av store skatter. Hvem ville betvile at man må lære tysk for å verdsette og tolke Goethe? Det annet Vatikankonsil bekreftet latinens status som et levende språk. Blant annet fastslo det at ‘det latinske språk fortsatt skal brukes av geistlige i tidebønnene’ (SC 101.1). Av den grunn må de lære språket riktig godt. Hva i all verden skjedde med det konsiliære råd om fornyelse?
Ikke så mange
Til påske fikk jeg et brev som siterte noe Pater Jerzy Popiełuszko engang skrev. Ordene utgår fra sjelesørgerisk tjeneste under et totalitært regime, men har almen relevans. ‘Sannheten bærer i seg selv evnen til å gjøre motstand og til å blomstre i dagens lys, selv når dens motstandere prøver iherdig og omhyggelig å skjule den. De som forfekter sannheten trenger ikke å være så mange. Det er løgnen som krever en masse folk, fordi den stadig må fornyes og næres. Vår plikt som kristne er å forbli i sannheten, selv når det er kostbart.’ Jeg blir særlig slått av den sanne bemerkning at løgn ikke kan stå på egne ben. Løgn trenger opptog av håndlangere. Derved får den et latterlig aspekt det er viktig å huske på. Vi skal ikke spøke med løgnen; men det er godt å gjennomskue den som absurd. Det vi kan le av hjertelig, har ingen makt over oss.
Har du sett Rafał Wieczyńskis film?
Kort Pause
Gaudia Paschalia!
CoramFratribus tar noen dagers fri.
Jeg ønsker alle lesere en gledelig Påskeoktav.
+fr Erik Varden
Håp for kroppen
Den gode nyhet om kroppens betydning og om menneskets realiserbare, dødsoverskridende mulighet til å bli helt, ble betrodd et pjuskete dusin folk i en felles tilstand av posttraumatisk stress. De var ikke særlig fremragende, menneskelig sett, men frigjort ved ydmykelse fra innbilskhet, så i stand til å forkynne et budskap som overskred dem. Ved deres usannsynlige formidling fornyet budskapet en sivilisasjon som befant seg i skumrende nedgang. Det gav håp tilbake, muliggjorde fremsyn.
Det kunne godt gjøre dét på nytt.
Fra dagens kronikk i spanske ABCs La Tercera.
