Blant brødre
‘Mens de var der ute, fór Kain løs på sin bror Abel og slo ham i hjel’ (Gen 4,8). Forholdet mellom brødre — og, for den saks skyld, mellom søstre — kan være komplisert. Man står hverandre nær; dog er man på avstand. Man kan ha vondt for å se hverandre klart. I blant vet brødre og søstre for mye om hverandre. Mye forhistorie inngår i deres forhold. Kains sjalusi må ha en slik forhistorie. Vi kjenner den ikke, men kan forestille oss den. Han føler seg iskyggesatt av Abel, og kan ikke lenger se ham i ansiktet: ‘Han stirret ned for seg.’ La oss være på vakt i slike tilfeller, så vi ikke trekkes, uten å merke det, inn i handling drevet av blind harme. Spørsmålene vi skal stille oss selv, er spørsmålene Gud stiller Kain: ‘Hvorfor er du harm? Hvorfor stirrer du ned for deg?’ Forstår vi motivasjonen bak en stemning, kan vi gjøre noe med den. Da kan noe vidunderlig skje. Da kan, som det står i Salme 76, selv menneskers harme bli til lovprisning, grunnet i ydmykhet, preget av bønn om tilgivelse, en kilde til ny omvendelse.
Fra Aleppo
Verden hadde stort sett glemt Syria. Da vi hørte om jordskjelvet der nylig, var det mer enn vi kunne ta innover oss – vi trenger å rotfeste denslags nyheter i konkrete skjebner. Her er et brev fra en gammel mann i Aleppo, gjengitt på siden til noen venner av mine søstre i Azeir. ‘Hva skal jeg si, Josef? Jeg har aldri sett noe lignende, hverken i krig eller andre omstendigheter. En fryktelig ting! Allikevel priser vi stadig Gud. Vi har sett døden med egne øyne, så så vi livet igjen. Jeg forble under ruinene i to dager. Så ble jeg reddet, Gud skje lov. Til tross for skadene på huset mitt, har jeg prøvd å rydde såpass at det blir beboelig. Igjen sover jeg hjemme. Det er folk som har sovet på gaten i tre dager; og ennå er det folk som sover på gaten. Situasjonen er svært alvorlig og ubeskrivelig. Men jeg kan fortelle deg at jeg er gjenfødt til liv, og takker Gud.’
La oss gjøre hva vi kan for å hjelpe.
Nærvær
Beretningen om Benedikts og Scholasticas siste møte ved Monte Cassino viser at selv den ypperste helgen i ny og ne kan trenge en søster som setter ham på plass. Den vitner også om betydningen av å møtes ansikt til ansikt. Scholastica tok klokken som ringte til kvelds på alvor: Hun var selv nonne, tross alt. Men hun visste at de to hadde vesentlige ting å si til hverandre og at tiden var knapp. Herren bekreftet hennes prioritet — ved dårlig vær. Så også dét kan være et tegn på himmelsk velsignelse.
Vi som går rundt med allverdens små dingser som piper, plinger, blinker og vibrerer, blir stadig kalt bort fra der hvor vi er. Scholastica minner oss om viktigheten av å være tilstede, om å prioritere nærvær.
Det var Scholasticas kjærlighet, leser vi, som gjorde hennes bønn velbehagelig. Er jeg én som elsker? Vet jeg egentlig hva kjærlighet er? Eller er ordet for meg abstrakt? Det er spørsmål vi kan stille oss idag.
Noen som bryr seg?
‘Jeg lengter etter noen som ikke frastøtes av min gebrokkenhet, skuffes av min mislykkethet eller blir flau av min tristhet. Noen som verdsetter de dypere spørsmål jeg stiller, som er viss på meningen med livet og vandrer sammen med meg for å finne den. Noen som kjenner meg og, uforklarlig, bryr seg om meg.’
Kan du kjenne deg igjen i utsagnet? Det uttrykker motivasjonen bak et storstilt Møte som finner sted i New York neste uke, over tre dager. Blant annet inngår en panelsamtale over temaet ‘Én som er med meg’. Du kan følge den enten på Møtets nettside eller på www.ewtn.no.
Pave Benedikt XVI insisterte: ‘Enhver av oss er ønsket. Enhver er elsket. Enhver behøves.’ Hvorfor finner vi dette så vanskelig å tro på?
Slaveri
Bibelselskapets beslutning om å gjøre videre bruke av ordet ‘slave’ i neste års oversettelse, har vakt oppsikt. Beslutningen er gjennomtenkt, ja, har sågar vært gjenstand for en nettundersøkelse per klikk. Det er oppsiktsvekkende at Guds Ord kan oversettes ved folkeavstemning. Men er ikke selv de lærde debatter vel abstrakte? Tør vi anta at våre begreper om slaveri gjengir den tanke og praksis som ligger til grunn for gresk ordbruk i Det nye testamente? En norsk trell på Olav Tryggvasons tid kan knapt jamføres med en skikkelse i Onkel Toms hytte. Skal da Paulus, som kaller seg Kristi doulos, kunne beskrives utfra begrepet ‘slave’ med resonansen ordet har nå? Den katolske Kirke feirer i dag en sudanesisk helgen, St Josephine Bakhita, som tilbragte tolv år som slave. Hun ble solgt fem ganger. Hun gjennomgikk ubeskrivelig mishandling på både kropp og sjel. Hun var et ikke-menneske inntil hun ble erklært fri ved en rettsbeslutning i 1889. Den gjorde det mulig for henne å realisere et dypt begjær: Hun ble døpt, konfirmert, og ble etterhvert ordenssøster. I Kirken hadde hun lært hva det vil si å være fri. Jeg undrer hva Josephine hadde klikket, var hun blir gjenstand for en spørreundersøkelse om ‘slaveri’ er et adekvat moderne uttrykk for den kristne tilstand.
Muliggjøring
Problematikken i dagens evangelium (Mark 7,1-13) er tidløs. Vi har lett for å sette Guds bud ‘pent til side’, det være seg fordi vi ikke orker å følge dem, fordi vi mener de er gått ut på dato (lik sur melk) eller fordi vi er prinsipielt uenige i hva de fordrer. For all del, vi skal bruke forstand i møte med Guds åpenbaring: Det er en kristenplikt. Men den vesentlige spørsmålsstilling ligger dypere. Tror jeg at Gud har uttrykt seg definitivt i Jesus Kristus? Tror jeg at Bibelen på meningsfullt vis kan kalles ‘Guds Ord’? Har jeg tillit til at Gud vil oss vel, også når det han ber oss om er krevende? Vi er barn av en tid som har gjort helsestudioet til den ultimate helligdom. Vi former energisk oss selv på kropp og sinn etter egen forestilling. Har vi ennå plass, rent konseptuelt, til en Gud som ber oss om å gjøre eller bli noe vi ikke selv har tenkt på, som har evne til å muliggjøre det vi selv anser som umulig?
Blott til lyst?
Kan man leve blott til lyst? Det er spørsmålet som stilles i Il trionfo del Tempo e del Disinganno av Benedetto Pamphilij, for det var i de dager da kardinaler forfattet skuespill. Handel, som møtte Pamphilij i Roma i 1706 satte verket til musikk følgende år. Komponisten var da 22, kardinalen 53. Så forbauset de begge ville ha vært over å se deres opera oppført i Trondheim, så ved verdens ende, i aften — i Martin Wåhlbergs fine tolkning. Handlingen er enkel og grei. Den omfatter fire personifiserte gestalter: Skjønnheten rives mellom Lystens fristelser og Tidens strenge formaning, godt hjulpet i sin betraktning av Desillusjon, en flott alt-rolle. Litt etter litt innser Skjønnheten at Lyst rett og slett ikke er en ansvarlig partner på lang sikt. Hun beslutter at et verdi-hierarki behøves for å bygge et liv som har fremtidsvyer. I stadig større grad skjønner hun at sannhet, som først ikke fenget henne, i så måte er en viktig kategori. Overhodet ingen dum tematikk.
Materialisering
I et av hennes bredt anlagte ‘brev’, utgitt som essays, understreker Ida Görres at Gud er hinsides ethvert kjønnsbegrep. ‘Han er den Ene i enhver henseende, for han er all værens fylde. Men på det jordisk-menneskelige plan er denne fylden inndelt i kraftfelt av genererende og mottakende kjærlighet, av kjærlighet som beskyttende og omsorgsfullt opprettholder og av kjærlighet som bærer, føder og pleier. Gud er Faderen fra hvem alt farskap på jord får sitt navn; og Gud er den moderlige Gud ‘i hvem vi lever og beveger oss’. Kjønnenes symbolikk og hellige tegn-verdi er utømmelig rik og dyp. From hedendom visste mangt om dette (bare nå, på slutten av nytiden, har vi redusert det til ren materialisme). Kristne burde ha enda dypere viten. Kirkens store, ærverdige åndelige tradisjon er full av skjulte skatter vi igjen burde tilegne oss som våre egne.’ Teksten ble utgitt i 1949 i boken Von Ehe und von Einsamkeit. Görres kan ikke ha ant hvor vesentlig hennes bemerkning ville lyde trekvart århundre senere. Når det er sagt, hvem leser Görres nå om dagen? Også hun står for en skatt vi på nytt burde tilegne oss.
Trofasthet
I prekenen han holdt ved Ida Görres’ begravelse den 19 mai 1971, siterte Professor Dr Joseph Ratzinger et smerte-rop fra et av hennes essays. ‘Hva om opprørerne faktisk eide fremtiden? Hva om prosessen som for oss forekommer som ødeleggelse og bedrag var Gud vilje? Hva om det var uttrykk for manglende tro å motsette seg den? Hva om (en pinende tanke i midnattstimen), hva om jeg var bundet til et stort, men ubønnhørlig døende legeme kun med følelsesmessige bånd, bånd som til syvende og sist utgjøres av subjektive, ufornuftige komplekser, fordommer, foreldet fromhet og lojalitet på feil grunnlag? Seiler vi i et skip som har slått lekk og synker centimeter for centimeter, slik at ikke bare rottene, men også forstandige, nøkterne folk hopper av mens de kan?’
‘Dog var alle disse spørsmålene’, fortsatte Ratzinger, ‘kvalifisert av en enorm tillit som ingen ting kunne ødelegge. Den fant uttrykk i den ikke mindre sterke bekjennelsen: «Jeg tror på Guds trofasthet!».’
Ja, her finner vi en tidløs kilde til balansert utsyn og stille glede.
Empoignement
‘Ah, Viktoria’, utbryter Yehudi Menuhin om Viktoria Postnikova: ‘For et empoignement! For en kraft, for en storartet hengivenhet, kraft og lidenskap! Det består intet opphold mellom henne og musikken. Hun setter i gang, og har full kommando.’
Bemerkningene falt i en samtale med Bruno Monsaingeon i det de to satt og lyttet til en innspilling av Postnikova og Menuhin som spiller Bartoks Første Sonate. Vi ser hva fiolinisten mente også her, hvor hun spiller Rakhmaninovs Klaverkonsert no. 1 med The BBC Symphony Orchestra under ledelse av Rozhdestvensky, som hun var gift med, i august 1979.
Men kanskje blir hennes uttrykk klarest i denne innspillingen gjort langt senere i livet. Som ekstranummer i Budapest spiller Postnikova Schuberts Impromptu no. 3, Opus 90. Hun er ett med klaveret, uten det minste behov for eksentrisk gestikk.
Tohu va-Vohu
‘I opphavet’, leser vi i Første Mosebok, var jorden ‘øde og tom’. Hvordan det kan ha artet seg, er noe de fleste av oss knapt kan forestille seg. Men vi får privilegerte impulser i et nylig gjenoppdaget fjernsynsintervju fra 1964 med Pater Georges Lemaître. Fysikeren og presten var blant de første som formulerte en ‘Big Bang’-teori. Han vektlegger at ‘opphavet er så uforestillbart, så annerledes fra verdens nåværende tilstand’ at vi først må ta mental avstand fra bildet av verden slik vi (tror vi) kjenner den: ‘Der finnes et opphav i flerfoldighet som kan beskrives utifra desintegreringen av all eksisterende materie i ett atom. Første resultat av desintegreringen er faktisk, så langt vi kan følge teorien, et universum, et ekspanderende rom fylt av plasma, av svært energiske stråler som går i alle retninger. Noe som overhodet ikke ligner en ensartet gass. Deretter skjedde det, ved en prosess vi vagt kan tenke oss, men dessverre ikke følge i særlig detalj, at gasser oppstod lokalt; gass-skyer som beveget seg med stor hastighet…’
Du finner videoen her, en transkribert versjon på fransk og engelsk here.
Fri foran overmakt
En anmeldelse av Josh Cohen nevner en hendelse fra Freuds liv som var meg ukjent. Den forekom da Freud, gjenstand for nazistenes intense oppmerksomhet siden Anschluss, endelig lot seg overtale til å forlate Wien på Orientekspressen i juni 1938.
‘Det at Freud så sent, med sånn ambivalens, lot seg rekruttere til fluktplaner, inngir ofte frustrasjon blandet med respekt. Hvordan kunne han, for eksempel, være så uvøren at han spurte Nazi-offiseren som ventet på hans obligatoriske signatur (det gjaldt et dokument som attesterte den ‘respekt og omtenksomhet’ Gestapo hadde vist ham) om han kunne legge til følgende setning: ‘Jeg kan anbefale Gestapo på det varmeste til enhver’? Bemerkningen risikerte å sabotere hele planen: Vitner forteller om raseriet på offiserens ansikt. Dog skal det godt gjøres å høre slik skarp galgenhumor uten å føle en bølge av beundring.’
Måtte beundringen man føler føre til besluttsomhet for egen del.
Lærde levitter
Jeg slumper å ha en biografi om den hellige Frans av Sales av Eugène Julien, biskop av Arras, utgitt i 1928. Den bærer innskriften: ‘A mes prêtres, ce beau visage de Prêtre’, ‘Til mine prester [tilegner jeg] dette vakre bildet av en Prest’. Ja, vi trenger vakre forbilder på hellige liv vi kan ønske å etterligne. At en biskop bidrar med slikt, er sannelig et pastoralt initiativ. Da Kong Henrik IV tilbød Frans forflytning til et rikere stift enn Genève, svarte han: ‘Jeg ber Deres Majestet om forlatelse, men jeg kan ikke motta Hans tilbud. Jeg er en gift mann. Jeg har ektet en fattig kone, og kan ikke forlate henne til fordel for en rikere.’ Her finner vi en hel teologi om bispestanden. Til sine prester sa Frans: ‘Det er ikke nok for geistlige å ville bli hellige; de må også bli lærde i sin stands vitenskap. For presters del, er uvitenhet mer å frykte selv enn synd; for ved uvitenhet taper man ikke kun seg selv, man vanærer, vanhelliger presteskapet. Lærdom er for en prest det kirkelige hierarkis åttende sakrament. Stor elendighet rammer Kirken når lærdommens ark finnes, ikke i levittenes hender, men i andres.’ Somme levitter synes nå om dagen å ikke ta dette så tungt. Så har vi godt av påminnelsen.
Gjennom tåkeheim
I det så mye ved Russland vekker frykt, indignasjon og raseri, er det viktig å huske det andre Russland kjennetegnet av dyp menneskelighet og åpenhet. Det gjør meg godt å se Yuri Norsteins vakre tegnefilm Pinnsvin i tåke på nytt. Det er en lignelse som ikke lett lar seg tolke. Den utspiller seg på mange nivåer. Den er kompleks, men på samme tid preget av største enkelhet. Den taler til oss om frykt, om reell fare, om uventede forbundsfeller, om gleden ved gjenforening i vennskap, og om den trofasthet og kjærlighet som kan rommes i et glass bringebærsyltetøy. Vi går alle gjennom perioder når vi ikke klart skjønner hvor veien går, når vi tenker vi ikke engang kan se våre egne føtter. Norstein bemerket en gang om filmen: ‘Pinnsvin går daglig på besøk til Bjørn, men en dag vandrer han inn i tykk tåke, og er ikke lenger den samme når han kommer ut av den. Dette er beretningen om hvordan vår sedvanlige tilstand kan, ved omstendigheter hinsides bevisst oppmerksomhet, omformes til en katastrofe.’
Dog har katastrofen ikke siste ordet. Skinner ikke stjernene enda lysere mot slutten, etter det Pinnsvin har gjennomgått?
Betydning
Standhaftig fortsetter Erkebiskop Sviatoslav Shevchuk sine daglige meddelelser til de troende i Ukraina og til folk av god vilje overalt. I går ytret han dette rop: ‘Vi vil høres i alle verdenshjørner, slik at mennesker hører at Ukraina lider, at Ukraina gråter, at vi har det vondt.’ Men han tillater seg ikke, og tillater ikke oss, å fanges av et innadvendt fokus på smerte. Han store anliggende er å ‘oppdage betydningen av kristen eksistens’ i lys av Kristi mysterium og på grunnlag av historisk virkelighet. Med blikket festet på dåpens sakrament, siterer Shevchuk Johannes Chrysostomos: ‘La oss tenke oss et gullbeger som har lidd skade. Samme hvordan det repareres, vil det alltid synes at det er blitt skadet. Hva må til for å fjerne ethvert spor av fordums skjensel fra begeret? Det må smeltes ned på nytt, føres tilbake i ilden, smeltes nok en gang, så få samme form som før, men det vil nå være fornyet. Det vil bestå av samme gull, ha samme begerform, men vil hentes ut fra ilden som nytt; det vil erfare nyskapelse og ny fødsel.’ Til slik nyskapelse er vi kalt. Vår verden trenger å fornyes i Kristus. Med erkebiskopen kan vi be: ‘Himmelske Far, la oss kristne i det tredje årtusen få oppdage at vi er Guds sønner og døtre.’ Slik, kun slik, finner vi kilden til varig rettferd, varig fred.
Nyhet
Den salige Cyprian var seg intenst bevisst nyheten i kristen tro og kristent levnet. Bevisstheten grunnet delvis i tiltrekningskraften han møtte i katolsk lære, liturgi og arv. Den sprang også fra erfaringen av hva en verden uten Kristus ligner på. I 1929, da P Cyprian var nyvigslet prest og jobbet i Onitsha, brøt en kopper-epidemi ut hjemlandsbyen hans. Folk der var overbevist om at sykdommen var forårsaket av onde ånder. En heksejakt tok til. Blant dem som ble utpekt var P Cyprians mor Ejikwevi. Hun ble ført bort fra fellesskapet og tvunget til å drikke gift. Vi kan bare ane hvilket dypt sår hennes brutale død etterlot i sønnens hjerte. Så gjør det desto større inntrykk at P Cyprians tro var så dypt preget av tillit til Guds forsyn.
Riktig mål
Folk spør ofte: Hvordan skal jeg be? I en samtale med Lydia Chukovskaya den 27 september 1939, gav Anna Akhmatova et eksempel på hvordan man ikke skal gjøre det. På et tidspunkt da nasjonalt og eget liv var preget av stor spenning, gjenkalte dikteren med vennlig sarkasme et minne fra lykkeligere tider, kanskje for å atspre seg selv: ‘Engang, mens hun prøvde på en kjole sydd av Schweitzer, den sagnomsuste skredder, kysset min kusine (som veide over hundre kilo) et ikon av den hellige Nikolaus mens hun bad: Kjære, gi at den passer!’
Hvis vi er ærlige, ber vi ikke ofte på samme måte? Insisterer vi ikke på at Guds forsyn skal utstyre oss med antrekk som hverken passer oss eller viser oss fordelaktig? En forutsetning for bønn er ydmyk, altså realistisk, selverkjennelse. En videre forutsetning er tillit til at Gud vet hva som er best for meg, og vil gi det jeg trenger for å motta det. Da må jeg selv være villig til å gi slipp på kjære forestillinger om hva jeg ønsker meg eller tror jeg egentlig behøver.
Taushet
Tidebønnene gir oss i dag et fabelaktig lesestykke fra Ignatius av Antiokias Brev til efeserne (§ 15).
‘Det er bedre å tie og virkelig være enn å tale og opphøre å være. Det er en god lære når den som taler, handler ifølge det han sier. Det finnes én lærer som talte og det skjedde; det han gjorde også mens han tidde, var Faderen verdig. Den som i sannhet eier Jesu ord, er i stand til å høre også Ordets taushet, slik at han kan bli fullkommen, slik at han handler ved det han taler, og kjennes på det han tier om.’
Ἄμεινόν ἐστιν σιωπᾶν καὶ εἶναι, ἢ λαλοῦντα μὴ εἶναι. Fremmer min tale det vesentlige? Stadfester den det som er, eller nærer den noe uvirkelig?
Å være en kristen
I dag feires George Kardinal Pells Requiem i Roma. Sluttbønnen leses av paven. Mye er blitt sagt om Pell i de siste dagene. Matteo Mazuzzi skrev i Il Foglio at Pell ikke var noen naturlig diplomat. Sant nok. Hans frie tale kunne skape spenning, ja, det gjør den visst ennå, så å si hinsides graven. Selv vil jeg alltid forbinde Pell med et intervju kringkastet da han var blitt løslatt fra kasjotten i april 2020, etter å ha vært fengslet i månedsvis for gjerninger han ikke hadde begått, etter en rettssak som nå betraktes som regelrett justismord. Det slo meg at Pell var fullstendig uten bitterhet. Med robust likevekt godtok han det som var skjedd slik man godtar noen ukers dårlig vær. Han understreket at han ikke bar nag til sin anklager. Den hellige Silouan sa at oppriktig bønn for fiender er et kriterium for sann kristendom. I så måte har Pell etterlatt et lysende vitnesbyrd; det må få opplyse alt han ellers sa og gjorde. I sin siste preken, for en uke siden, oppfordret han sine lyttere til å virke for Kirkens enhet, tuftet på kjærlighet i sannhet. Det er likeledes et budskap vi skal ta til oss.
En hær med hærmerker
Walter Daniel, St Aelreds biograf, beskrev cisterciensernes foretak slik: ‘De holder fattigdommen høyt i hevd ved frivillig å gi avkall på ting, opprettholdt av fullkommen tro. Guds kjærlighet gjør slik øvelse gledelig. De holdes sammen av en gjensidig kjærlighet så sterk at deres fellesskap ligner en hær som marsjerer under hærmerker. Denne verdens blomster tramper de på med forglemmelsens fot; rikdom og status er dem likegyldige. Hva mat og drikke, handlinger og følelser angår, frigjør de seg fra verdens og kjødets velbehag. Utholdende gjensidig kjærlighet driver bort fra dem ethvert nag, enhver utvekst av sinne eller stolthetens skyggebilder, slik at de, som det står i Apostlenes Gjerninger, er forenet i hjerte og sjel av Den hellige Ånds nåde og kjærlighet.’
Ved slike prinsipper ble Kirken på ellevehundretallet radikalt fornyet.
Fornuftig liv
I en lesverdig anmeldelse i First Things, siterer Jennifer A Fray Elizabeth Anscombes syllabus errorum fra midt på 1980-tallet. Den består av ‘tyve teser som ble gjengs forfektet av henne kollegaer blant analytiske filosofer, teser hun anså for å stå i motsetning til kristen religion og som kunne, understreket hun, bevises uriktige ‘på rent filosofisk grunnlag’. Nesten alle tesene forutsetter et motsetningsforhold mellom natur — forstått som formløs, så uten objektiv mening eller hensikt — og fornuft. Jeg tenker på et av Chapmans vers i Tragedien om Charles, Hertug av Byron fra 1608: ‘Å hvilke motsetninger utgjør mennesket! Hvilke umulige blandinger!’ Dog er det tragisk (egentlig også komisk) at natur og fornuft, kropp og sjel skulle fremstilles som om de var i nødvendig konflikt med hverandre. For å oppklare dilemmaet, har Kirken vesentlige bidrag å komme med. Det vi trenger nå, er ikke retoriske følelsesutgytelser, men tenkere som med Anscombes disiplin, autoritet og klarhet kan føre en metafysisk debatt i den retning som her antydes: ‘Metafysikk er ikke et prosjekt som går ut på å bygge statiske systemer; nei, det er en levd praxis orientert mot visdom.’
Against Inhumanity
At almost 100, Henry Kissinger remains a keen observer of world affairs. In a 2021 book he discussed the way in which the balance of power is rocked by the onset of Artificial Intelligence, which Niall Fergusson has proposed we might rename ‘Inhuman Intelligence’. Recently Kissinger applied this perspective to the war in Ukraine: ‘Auto-nomous weapons already exist, capable of defining, assessing and targeting their own perceived threats and thus in a position to start their own war. Once the line into this realm is crossed and hi-tech becomes standard weaponry – and computers become the principal executors of strategy – the world will find itself in a condition for which as yet it has no established concept. How can leaders exercise control when computers prescribe strategic instructions on a scale and in a manner that inherently limits and threatens human input? How can civilisation be preserved amid such a maelstrom of conflicting information, perceptions and destructive capabilities?’ The ascendancy of the inhuman points to the urgency of Christmas. Faith in the incarnation does not just vindicate humanity; it asserts that we depend on God to know what is, in fact, human. That assertion appears to be empirically demonstrated round about us.
Epifani
Etter å ha tilbedt Guds Sønn, tok vismennene ‘en annen vei’ for å vende tilbake til sitt land. Valget hadde en pragmatisk grunn: Engelen hadde advart dem om Herodes’ renkespill. Men det ligger også dyp symbolsk sannhet i veivalget. Et møte med Jesus er forvandlende. Man er ikke den samme etterpå; det føles ikke lenger naturlig å vandre slik man vandret før. Vi higer etter noe annet som vi kanskje har vondt for å sette fingeren på.
Å være en kristen, er leve i en slik anderledestilstand, stadig på leting etter den rette vei. Veien, selvsagt, har et navn, et ansikt. Den viser seg for oss i Marias favn og her på dette alter.
Mot utkanten
‘Ratzingers dobbeltnavn — Joseph ved fødselen, Benedikt som pave — viser til en uskolert helgen, en av Guds fattige som ligner en russisk yurodivy, en av disse ekstravagante ‘Kristi dårer’ som nektet å adlyde verdens regler for å åpenbare menneskehetens synd. Joseph Ratzinger brøt ingen regler, til det var han for tysk. Men han oppfattet snart at i en åpenbart post-kristen verden vil Kirkens lys naturlig orienteres — på eskatologisk vis, kan vi si — mot det marginale, mot utkanten. Han innså at den katolske tros fremtid avhenger av dens evne til å bli en motkultur utgjort av kreative minoriteter som kan bli en surdeig til frelse. Forestillingen stemmer overens med bibelsk erfaring, også med kristen erfaring. Vi gjenkjenner her den røde tråd som bevarte klassisk kultur etter Romerrikets fall; som reddet Østens ikoner fra ikonoklasmen raseri; som utfordret arianismens tilsynelatende ustoppelige fremdrift. Dette har også vært det jødiske folks erfaring i et kontinuerlig diaspora gjennom århundrer og millennia. Ratzinger gjenkjente deri et tegn på Guds vilje.’
Fra et klokt essay av Daniel Capó Laisfeldt. Den spanske originalen finnes her.
Benedikt XVI RIP
“På vår livsaften”, sa Johannes av Korset, “dømmes vi alene på grunnlag av vår kjærlighet.” Det er som om vi nå ser kjærligheten opplyse denne standhaftige Herrens og Kirkens tjener, som også var en så til de grader vennlig mann. Han blir stedt til hvile nær apostelens grav.
“Stå fast i troen”, formaner Benedikt XVI oss i sitt testamente, “og la dere ikke forvirre.” Det som kun er av tiden — polemikk, synd, tomme hypoteser — alt det faller bort; det vesentlige forblir. “Jesus Kristus er veien, sannheten og livet; Kirken, til tross for sine mangler, er hans legeme.” I denne sterke bekjennelsen kulminerer teksten. La oss gjøre bekjennelsen til vår.
Fra et minneord om Benedikt XVI
