Vrede
Dagens evangelium stiller oss ansikt til ansikt med Guds vrede, et tema vi helst sensurerer. Gud er da kjærlighet – og er han kjærlig, må han da være snill? Vi skal merke oss at vreden det er snakk om, ikke er det motsatte av kjærlighet. Den står ikke for lidenskapelig sinne fra Guds side; den står for selvisolering fra vår. Slik Jesus utlegger vreden (‘den som nekter å tro på Sønnen får ikke se livet; over ham hviler Guds vrede’, Jn 3,36), er den det motsatte av liv. Vreden er en tilstand vi hensetter oss til hvis vi nekter å motta liv fra en kilde utenfor oss selv. Å leve under vrede, er å tære på egen marg. Uttrykket for vreden er mørkt tungsinn. Livet i vrede utspiller seg under en osteklokke av håpløshet. Guds gave til oss i Kristus, ved Den hellige Ånd, er liv, liv ikke bare til å overleve ved, men liv til å blomstre og bære frukt, overstrømmende liv. Er vi åpne for liv på disse premisser? Eller tuller vi oss inn, det være seg ubevisst, i innadvendt, ufruktbar vrede?
Latin for moro skyld
I noen sammenhenger betraktes latin som en fordums svøpe lik meslinger, som fremskrittets undre har immunisert oss lykkelig imot. Å være vaksinasjonsmotstander i denne sammenheng, er å løpe risiko for offentlig utskjelling. Så er det forfriskende å lese et klassisk essay av Joseph Epstein som synger latinens pris. Epstein tok fatt på latinstudiet da han var 81 år gammel, for moro skyld og fordi ‘det syntes meg en mangel å ikke kunne latin, særlig for én som meg, med så grenseløse intellektuelle og kulturelle pretensjoner’. Det som til å begynne med var et kompleks, vek snart for salig fryd. Latinen, vektlegger han, er et vakkert språk, samtidig presist og subtilt, fabelaktig arkitektonisk. Å studere latin, er å lære å tenke analytisk og klart, noe vi sårt trenger. Den romersk-katolske Kirke er arving til en diger intellektuell og kulturell arv formulert på latin. Å ha tilgang til den kun i oversettelse, er å gå glipp av store skatter. Hvem ville betvile at man må lære tysk for å verdsette og tolke Goethe? Det annet Vatikankonsil bekreftet latinens status som et levende språk. Blant annet fastslo det at ‘det latinske språk fortsatt skal brukes av geistlige i tidebønnene’ (SC 101.1). Av den grunn må de lære språket riktig godt. Hva i all verden skjedde med det konsiliære råd om fornyelse?
Ikke så mange
Til påske fikk jeg et brev som siterte noe Pater Jerzy Popiełuszko engang skrev. Ordene utgår fra sjelesørgerisk tjeneste under et totalitært regime, men har almen relevans. ‘Sannheten bærer i seg selv evnen til å gjøre motstand og til å blomstre i dagens lys, selv når dens motstandere prøver iherdig og omhyggelig å skjule den. De som forfekter sannheten trenger ikke å være så mange. Det er løgnen som krever en masse folk, fordi den stadig må fornyes og næres. Vår plikt som kristne er å forbli i sannheten, selv når det er kostbart.’ Jeg blir særlig slått av den sanne bemerkning at løgn ikke kan stå på egne ben. Løgn trenger opptog av håndlangere. Derved får den et latterlig aspekt det er viktig å huske på. Vi skal ikke spøke med løgnen; men det er godt å gjennomskue den som absurd. Det vi kan le av hjertelig, har ingen makt over oss.
Har du sett Rafał Wieczyńskis film?
Kort Pause
Gaudia Paschalia!
CoramFratribus tar noen dagers fri.
Jeg ønsker alle lesere en gledelig Påskeoktav.
+fr Erik Varden
Håp for kroppen
Den gode nyhet om kroppens betydning og om menneskets realiserbare, dødsoverskridende mulighet til å bli helt, ble betrodd et pjuskete dusin folk i en felles tilstand av posttraumatisk stress. De var ikke særlig fremragende, menneskelig sett, men frigjort ved ydmykelse fra innbilskhet, så i stand til å forkynne et budskap som overskred dem. Ved deres usannsynlige formidling fornyet budskapet en sivilisasjon som befant seg i skumrende nedgang. Det gav håp tilbake, muliggjorde fremsyn.
Det kunne godt gjøre dét på nytt.
Fra dagens kronikk i spanske ABCs La Tercera.
Epitaphios
I et anonymt gresk dikt fra 1400-tallet finner vi denne betraktningen om Kristi gravleggelse. Teksten setter ord på det usigelige.
‘Den reneste Jomfru så deg liggende, Guds Ord, og ytret sin klage slik kun en Mor kan: ‘Å du, min søte Vår, mitt søteste Barn, hvor er din skjønnhets sol gått ned?’ Din ubeflekkede mor, Guds Ord, tok fatt på en klage da døden krevde deg. Kvinnene kom med myrra for å salve deg Kristus, du hellige Myrra. Ved døden bragte du døden selv til døde, min Gud, med din guddommelige kraft. Menneskets bedrager ble bedratt, den bedratte satt fri fra sitt mistak ved din visdom, min Gud.’
Filantropi
Det er på tide at Nederlands Bachselskap får en eller annen slags internasjonal fortjenestemedalje i sølv – minst – for sine ytelser. Programmet de har produsert og delt gratis i de siste årene, er fabelaktig, sannelig et filantropisk foretak. Jeg har sett og lyttet til Jos van Veldhovens fremføring av Johannespasjonen med største oppmerksomhet. Den er nær fullkommen, ikke kun fordi den er musikalsk ypperlig, men fordi den er dramatisk formidlende. Raphael Höhn er en slående evangelist, virkelig én som kan fortelle en historie. Og jeg vet ikke om jeg noensinne har hørt Ach, mein Sinn, klagen som følger Peters fornektelse, sunget mer intenst enn her, av Gwilym Bowen. Helt bevisst er dette en oppføring hvor nesten alle deltagere er under 35 år gamle. Derved får tolkningen en særlig kraft, men det er ikke alt: Beretningen kontekstualiseres. Vi er så vant, nå, til å tenke oss kristendommen som eldgammel, Kirken som sliten, at vi glemmer hvor unge det opprinnelige dramas deltagere stort sett var. Opptaket har latt meg tenke gjennom mange aspekter av evangeliet på nytt.
Ny virkelighet
Det er et avsnitt i Sigrid Undsets Gymnadenia jeg tenker på ofte. Bokens hovedperson, Paul Selmer, går inn i St Olav domkirke i Oslo sent en natt, etter en kveld tilbragt ulykkelig. Han tenker på seg selv som agnostiker, men vet en del om katolsk tro, for han er leieboer hos en from katolsk familie.
Mens han sitter der alene i mørket, ser han lampen ved tabernakelet lyse bak alteret. Plutselig innser han: Hvis denne ørlille flammen taller sannhet, med andre ord, hvis Gud virkelig er tilstede der, må hele tilværelsen gjennomtenkes på nytt. Da er ingenting sånn som han før trodde at det var. Det er Påsken som muliggjør slik innsikt.
Fra en samtale med Luke Coppen.
Et tilbud
Første halvdel av George Weigels bok om arven etter Det annet Vatikankonsil handler om tiden før konsilet. Det er til stor hjelp, for det lar oss begripe konsilets bedrifter utifra en sammenhengende historie, en orientert frelseshistorie. Weigel skriver med innlevelse om forandringen som fant sted da Leo XIII regjerte. Den finner billedlig uttrykk i pavens gravmonument: ‘Med pavelig tiara på hodet, står Leo oppå marmorkisten som holder hans jordiske levninger. Høyre fot er satt frem og høyre hand holdes høyt i en innbydende gestus, som om han sa til den moderne verden: ‘Det er noe vi må snakke om! Vi har et tilbud å komme med!’ Med Leo XIII begynte en ny katolsk epoke: En epoke som fikk Kirken til å befatte seg med moderniteten i et forsøk på å omvende den for kanskje, derved, å hjelpe den moderne verden til å oppfylle noen av sine håp om frihet, rettferd, solidaritet og velferd.’
Slik befatting, slik hjelp trengs ennå.
Hinsides nytteverdi
I et nylig intervju, snakker Navid Kermani klarsynt om vårt tap av handlingers egenverdi. Vi har konstruert et samfunn hvor alt gjøres med blikket festet på nytte, inntekt, vinning. Hvordan kan vi motvirke tendensen? Ved å lytte til Schubert, og ved å be.
‘Mer enn noensinne sitter vi mennesker i nyttesystemets saks. Vi våkner om morgenen og pusser tenner for at tennene skal bli rene. Selv kjærligheten, selv forhold mellom folk, er gjennomsyret av tanken på nytte. Musikkens sant politiske, antikapitalistiske element består i dette: Den er hinsides nytteverdi. Hvorfor forsamles 2,000 mennesker i Philharmonien? Har du tid, så gå og besøk kirken Groß St. Martin her nedi gamlebyen [i Köln]. Der finner du et klosterfellesskap, midt i byen, oversett av de fleste. Brødrene og søstrene synger og ber fire eller fem ganger daglig – ingen vet hvorfor – men det er storartet. […] De slår seg ned i byer, i byers sentrum, for å be nettop der hvor, rundt omkring, alt handler om forretning. De sier at dette har egenverdi. Jeg tror de har rett. Jeg kan se at det gir mening politisk. Ved å bryte ut av den utilitaristiske modellen, ‘Vi musiserer fordi…’, gir man noe som går utover musikken, et alternativ til verden slik den er.’ Se også Strøtanker fra 30. november 2021.
Hva er mennesket?
Det synes åpenbart at hovedutfordringen i kristen forkynnelse i dag er antropologisk. ‘Hva er da mennesket?’ Spørsmålet, stilt i Salmene, opptar vår tid intenst. Vår søken etter svar tar ofte utgangspunkt i seksualitet, et område som berører mennesket på dets mest intime. Sterke følelser vekkes. Det er vesentlig å føre samtalen utover emosjonell retorikk. Det er vesentlig å betrakte spørsmålet om menneskelig — og derved seksuell — identitet i lys av Guds skapende, frelsende virke i Kristus. Fra et kristent synspunkt er det innlysende at antropologi skilt fra kristologi blir gående blindt famlende i sirkler. Vår bispekonferanse har prøvd å antyde tilværelsens mål kristosentrisk. Dermed håper den å berike, kanskje frigjøre litt, en samtale om seksualitet som er gått i stå. Vi kommer med vårt bidrag rett oppunder Påske. Kristus er Alfa og Omega. Dette er mer enn bare en formalitet; det er det vitale prinsipp som gis oss for at vi derved skal forstå og forme våre liv.
Fra en samtale med Madoc Cairns, i The Tablet.
Under myndighet
Der finnes folk som blir ampre når de ser en biskops mitra. De tror det er en slags orientalsk krone, og mener prelater bør holde seg unna denslags jåleri. Egentlig er dog mitraen et høyst symbolsk objekt. Baksiden og fremsiden representerer det Gamle og det Nye Testamente. De to båndene bak står for lovens bokstav og ånd. Når mitraen settes på den nyvigslede biskops hode, er det ikke for å opphøye ham. Det er for å minne ham på at han er en mann under myndighet. Han er vigslet for å forkynne Guds evige Ord slik den ene, udelte Kirke utlegger det – noe han forøvrig nettopp har lovet å gjøre ved høytidelig ed. Det er på dette grunnlag at Den nordiske bispekonferanse har skrevet et hyrdebrev om seksualitet. Emnet er betent. Det kaller på pastoral følsomhet, men også på klar tanke. Vår tekst setter seg fore å være konstruktiv; ja, den vil rotfeste teologisk en samtale som lett blir overfladisk og følelsesladet. Jeg innbyr deg til å lese brevet, tenke over det, veie det i bønn og, skulle det synes bryet verd, å dele det med andre. Du finner teksten her.
God smak
Å se András Schiff undervise, er som å stå ved siden av barnet som hadde mot til å rope, ‘Keiseren er naken!’ Han er alltid høflig og snill mot sine elever, men hans rettledning er klar. ‘Hold opp med det slangetemmeriet!’ Hva er forskjellen mellom følelser og sentimentalitet? Følelsene er del av oss, en form for erkjennelse; sentimentalitet er ‘fake art, dårlig smak’. ‘Hva god smak er’, sier Schiff, ‘kan jeg ikke definere; men jeg vet at verden i dag er proppfull av dårlig smak, og at mange ikke kan se forskjell.’ For å se forskjell, skal dannelse til, og dyp universalkultur. Det er det vi nå til dags stort sett ikke får overgitt. ‘Det er som innen medisin: En øyelege trenger ikke å vite hvor nesen er.’ Mannen som sier dette, sier det uten bitterhet, for han har tilegnet seg, ved genialitet og beinhardt arbeid, et gedigent repertoar. Utenat, fra minnet, kan han fremføre og analysere subtile detaljer i verker av Bach, Scarlatti og Beethoven som om han nettopp hadde komponert dem selv. Innser vi at vi, for å skape noe virkelig originalt og nytt, først må gjøre det klassiske til vårt?
Herrens Bebudelse
Så vidt vi vet, forble Jesajas budskap uten virkning. Akas misaktet Siloams stillerinnende vann; han avviste Davidsbyens strategiske og metafysiske ressurser. Innen få år var Israel utslettet, Judea redusert til vasallstatus. Akas’ regjeringstid ble betraktet som en skamplett på landets historie.
Vi befinner oss fremfor et bærende motiv i den bibelske åpenbaring, nemlig mangelen på automatikk i Guds frelsesverk. Herrens forløsende virke viser seg igjen og igjen som en innbydelse, som et rop i påvente av svar, med uendelig respekt for vår frihet til å vende oss bort i avvisning. Forholdet mellom Gud og mennesker bygger på en dialektisk struktur, på en samtale ført i moden overveielse. Derfor forblir Herrens ord levende, med evne til å fornye våre liv den dag i dag.
Lucy
Har du hørt om Lucy, trettenåringen fra Yorkshire som nylig vant The Piano på britiske Channel 4? Det er alltid fascinerende å se super-begavede unge musikere, men Lucys tilfelle er sjeldent – hun er tilbakestående, så kan ikke føre en samtale, og hun er blind. Det fabelaktige er ikke at hun, som er blind, kan spille så godt. Der finnes andre blinde pianister. Zhu Xiao-Mei holder bevisst øynene lukket når hun opptrer. Det fabelaktige er at musikken åpnet en dør inn i hjertet og sinnet til et barn innestengt i seg selv, og satte det fri. Musikken lærte Lucy å sitte stille. Den lærte henne å møte andre. Et sovende, kanskje uant sjelsdyp lå og ventet, dypt i henne, på å oppdage skjønnheten. En sårbar ungdom dårlig i stand til å kommunisere verbalt fikk uttrykke seg flytende gjennom Chopin og Debussy. Å høre hennes lærer, Daniel Bath, fortelle hvordan han åpnet musikkens univers for Lucy, er storartet.
Enhetlig visjon
Idet mange katolske fellesskap reduseres og dør ut, er det godt å minnes dem som lever og viderfører levende visdom. Et godt eksempel er cistercienserinneklosteret i Vitorchiano, strålende fruktbart. Madre Cristiana Piccardo, husets abbedisse fra 1964 til 1988, skrev en gang: ‘Et plagsomt fenomen i det moderne samfunn, er den intense oppstykking vi møter overalt. I enhver sfære av vårt liv som enkeltmennesker og som samfunn, er prosedyrer kjennetegnet av oppstykket spesialisering. For å få en sykdom diagnostisert, må vi oppsøke et dusin ulike spesialister; for å få behandling, må vi bevege oss inn i og ut av sterkt strukturerte behandlingssektorer innen klart differensierte enheter. Det er ikke spesialiseringen som sådan som er et problem, men tapet av en enhetlig visjon av livet, av mennesket, av verden. Nok kan vi oppnå brokker av informasjon, men vi har mistet evnen til å integrere dem inn i et bredere bilde av personlighetens mysterium, av menneskets enhetlige kompleksitet, ja, av selve livet.’ Et vellevd klosterliv vitner om en slik enhetlig visjon og hjelper oss til å gjenvinne den.
Ideologisk kvikksand
Professor Cordelia Fines anmeldelse i The TLS av Hannah Barnes’ bok, Time to Think – The inside story of the collapse of the Tavistock’s Gender Service for Children er vesentlig lesestoff. Stykket tar på alvor dem som opplever kjønnsdysfori, men viser i hvilken grad offentlig diskurs om emnet er ideologisk bestemt. Resultatet er fatalt for den sårbare ungdom gender-‘vitenskap’ øyensynlig vil tjene. Fine belyser hvordan annerledestenkning forties. Skandalen vi forbinder med Tavistock-klinikken oppstod fra ‘en gradvis oppbygd institusjonell utvitenhet’. Over flere år øket politisk press fra aktivist-grupper. Det skapte et klima som ‘gjorde det svært vanskelig for folk å få tenke fritt’. Som følge ble det som i bunn og grunn var medisinsk eksperimentering utført på skjørt empirisk grunnlag. Hannah Barnes’ grundige forskning er, skriver Professor Fine, ‘en smertefull, viktig påminnelse om at klinisk behandling som har til hensikt å fremme velvære hos ungdom som opplever kjønnsinkongruens, og som ivaretar deres autonomi, ikke kan bygges på ideologisk kvikksand bestående av uvitenhet, glemsel og taushetstvang.’ Stor omsorg kreves, stor forsiktighet, og ikke minst stor visdom – en sjelden fugl i samtidig debatt. Se også her.
Forsyn
Vi leser i dag hos Hosea dette Guds ord, ‘Jeg vil være som dugg for Israel, han skal blomstre som en lilje og slå røtter som trærne på Libanon’ (14,5). Libanons trær, som Salomo begjærte for å bygge Jerusalems tempel, er et bibelsk symbol på stabilitet og majestet. Men den ydmyke liljen står for herlighet Salomo i all sin prakt kun kan misunne. Duggen er enda mer subtil. Umålbar faller den over jorden på nattetid, i dypeste stillhet, men utifra den springer mannaen som i førti år nærer Israel i ødemarken, et håndfast bilde på det mystiske, supersubstantielle Brød. Herrens handling lar seg ikke begrense til én enkelt sfære. Den realiseres på uendelig mange vis, snart oppsiktsvekkende, snart umerkelig.
La oss da leve med stor oppmerksomhet mens vi skjerper vårt sanselig syn og hjertets syn.
Caesar og jeg
Til enhver tid har det vært vanskelig for troende å finne sin plass innen verdslige strukturer. Hva skal man egentlig, og hva skal man ikke, yte til Caesar? Pinchas Goldschmidt, tidligere over-rabbiner i Russland, reflekterer over spørsmålet i et grundig gjennomtenkt essay i Foreign Policy (et stykke Sandro Magister diskuterer her). Han ser på rollen religion spiller i Russlands urettferdige krig mot Ukraina. Og uttrykker klart hvor vanskelig det er å bevare religiøs integritet innenfor et totalitært system. Noen religiøse fellesskap drar nytte av systemet. Men hva skjer hvis, eller når, systemet faller? Goldschmidt understreker et viktig poeng: ‘Deres viktigste gode er folket, ikke katedralene. En tung pris må betales for full sammensmelting med staten. Når stat og kirke blir til ett, vil den ene part etterhvert fremstå som farlig, truende overflødig.’
Innsikten har relevans også for den som lever i et tilsynelatende liberalt demokrati.
Velg lyset!
I almen oppfatning, er djevelens fotavtrykk merket etter en kløvet hov. Bildet er passende – ordet ‘djevel’ betyr ‘den splittende’; hvor som helst djevelen er innom, etterlater den seg splittelse i sitt kjølvann. Stort sett er den ondes handling uspektakulær. Tenk ikke nødvendigvis på scener fra Max von Sydows Eksorsisten. Det onde har det med å smyge seg inn. Ofte taler det pent for seg. Så har vi desto større grunn, når vi møter splittelse i oss eller omkring oss, til å gjenta dåpsaktens Abrenuntio vi ellers resiterer sammen under påskenattsvaken. På egen hånd kan vi bekrefte den med fred, men også med bestemthet. Vårt arbeid for å motvirke det onde vil alltid fremme enhet, integritet og forsoning i sannhet. ‘Gi meg et udelt hjerte til å frykte ditt navn!’, står det i et gedigent vers i Salme 86. På latin: ‘Simplex fac cor meum, ut timeat nomen tuum’. Å be den bønnen virksomhet, er et sterkt våpen mot mørke makter. Derved velger vi å leve i lyset.
Fratelli tutti
Det er risikabelt å søke én tolkningsnøkkel til et pontifikat, som nødvendigvis har mange aspekter. Når det gjelder Pave Frans, tror jeg dog vi finner et vesentlig utsagn i formaningen Evangelii Gaudium fra 2013. Teksten var en programerklæring for hans tjeneste som Apostelen Peters etterfølger. I sin innledning skrev den nyvalgte paven: ‘Den store risiko i verden av i dag, med dens mangslungne og utmattende konsumtilbud, er et individualistisk tungsinn. Det har sitt opphav i det selvtilfredse, men griske hjerte; i en sykelig jakt på overfladiske nytelser; i en avskåret samvittighet’ (EG, 2). Utrettelig kaller paven oss tilbake til fellesskap. Han byr oss ta oppgjør med vår sløvhet for å la Jesu Ånd forvandle våre liv; til å søke den nærende glede vi kun finner ved å glemme oss selv; til å deprivatisere vår samvittighet for at den skal opplyses av Herrens bud, formidlet gjennom Kirken. Igjen og igjen peker han på brorskapet som eneste mulige grunnlag for et menneskelig samfunn. Brorskap forutsetter at vi gjenkjenner oss selv som barn av vår Far i himmelen, som elsker oss, kaller oss, og fornyer våre liv. La oss, i takknemlighet for Den hellige Fars tjeneste gjennom ti år, kaste av oss alt selvsentrert tungsinn for å lære å kjenne Evangeliets Glede som vår egen.
Om kjærlighet
I romanen Hannah Coulter, lar Wendell Berry den tilårskomne Hannah se tilbake på erfaringen av å miste mannen Virgil under Annen Verdenskrig, mens hun bar hans barn, så på sitt annet ekteskap til Nathan. Hun reflekterer dypt over kjærlighetens vesen.
‘Iblant kunne jeg også se at kjærligheten er et stort rom med mange dører, hvor vi innbys til å banke på og stige inn. Selv om rommet inneholder hele verden, solen, månen og stjernene, er det lite nok til å få plass i våre hjerter. Det finnes i hjertene til alle som velger å stige inn. Ikke alle stiger inn. Noen kan bli stående utenfor for alltid. Noen kommer inn og blir værende til de dør, og etterpå. Jeg var lenge der sammen med Nathan. Jeg er ennå der sammen med ham. Hva så med Virgil? En gang steg også vi sammen inn i rommet. Nå som jeg med ømhet husker det hele igjen, har jeg inntrykk av at jeg fremdeles er i rommet også sammen med ham. Jeg er der sammen med alle dem – de fleste av dem døde, men noen lever ennå – som gav meg kjærlighet og fremkalte kjærlighet i meg. Når jeg teller over dem, overrasker det meg hvor mange det er av dem.’
Kalt til hellighet
Hva ser du som viktigste aspekt av den misjonerende dimensjon vi er kalt til?
Det er liksom på moten nå for tiden å ville oppsummere Det annet Vatikankonsil i et slagord – ulike forsøk er blitt gjort, langt fra alle overbeviser meg. Spørsmålet jeg ofte stiller meg selv, er følgende: Hva i all verden hendte med Konsilets sterke vektlegging av det allmenne kall til hellighet? Det er noe knapt noen snakker om. Men vi er kalt til å forvandles på en måte som tilsvarer Guds opprinnelige, skapende hensikt, som er en herlig hensikt.
Fra en samtale med Luca Fiore i Tracce. Du finner den her.
Aldri sånn
‘Det finnes ikke noe sånt som en tilfeldig, usignifikant seksuell handling, det er noe alle vet. Tenk på ulikheten mellom sex og spising – du rusler langs en vei, i veikanten ser du en sopp, du kan en del om sopp, du plukker den og spiser den uten videre – sex er aldri sånn. Av den grunn dreier dyd i forbindelse med spising seg grunnleggende sett om mønsteret i våre spisevaner. Men dyd i forbindelse med sex – kyskhet – dreier seg ikke bare om et slikt mønster, altså om rollen sex spiller i et par liv.’
Jeg siterer her Elizabeth Anscombe fra et essay hun skrev om Prevensjon og kyskhet, en leseverdig tekst preget av menneskelighet, humor, og sylskarp intelligens. Når man leser teksten, minnes man om hvor tåkete praten fort blir når det snakkes om denslags ting nå om dagen, om behovet vi har for klarhet og trosbasert forbudt.
Ta gjerne også en titt på Strøtankene datert 12. januar 2023.
Ydmyk og sterk
I disse synodale tider, når alles stemme skal høres, må vi lytte ikke minst til helgenenes røst. Hva har de å fortelle oss? Kardinal Anders Arborelius stilte spørsmålet i Vadstena i går, ved en messe feiret som del av Den nordiske Bispekonferanse. Vadstena er den uforlignelige Birgittas by. Da Brigitta gav instrukser for klosterkirken der, et storartet eksempel på teologisk arkitektur fullt av mystiske mål, insisterte hun på at kirken skulle være ‘ydmyk og sterk’. Kirken i våre dager lever i en tilstand av ydmykelse. Dette kaller oss til omvendelse og fornyelse. Men hva med Kirkens styrke? Ofte synes det som om hun skjemmer seg for å gi den uttrykk. Så er det viktig å huske at styrken det er snakk om, ikke er hennes, men Herrens. På dette plan har vi et erkjennelsesarbeid å utføre. Vi vil gjøre det rett hvis vi husker setningen den hellige Birgitta tok som sitt motto: ‘Amor meus crucifixus est’ – ‘min kjærlighet er korsfestet’. Er vi rotfestet i denne sannhet?
