Nyhet
Den salige Cyprian var seg intenst bevisst nyheten i kristen tro og kristent levnet. Bevisstheten grunnet delvis i tiltrekningskraften han møtte i katolsk lære, liturgi og arv. Den sprang også fra erfaringen av hva en verden uten Kristus ligner på. I 1929, da P Cyprian var nyvigslet prest og jobbet i Onitsha, brøt en kopper-epidemi ut hjemlandsbyen hans. Folk der var overbevist om at sykdommen var forårsaket av onde ånder. En heksejakt tok til. Blant dem som ble utpekt var P Cyprians mor Ejikwevi. Hun ble ført bort fra fellesskapet og tvunget til å drikke gift. Vi kan bare ane hvilket dypt sår hennes brutale død etterlot i sønnens hjerte. Så gjør det desto større inntrykk at P Cyprians tro var så dypt preget av tillit til Guds forsyn.
Riktig mål
Folk spør ofte: Hvordan skal jeg be? I en samtale med Lydia Chukovskaya den 27 september 1939, gav Anna Akhmatova et eksempel på hvordan man ikke skal gjøre det. På et tidspunkt da nasjonalt og eget liv var preget av stor spenning, gjenkalte dikteren med vennlig sarkasme et minne fra lykkeligere tider, kanskje for å atspre seg selv: ‘Engang, mens hun prøvde på en kjole sydd av Schweitzer, den sagnomsuste skredder, kysset min kusine (som veide over hundre kilo) et ikon av den hellige Nikolaus mens hun bad: Kjære, gi at den passer!’
Hvis vi er ærlige, ber vi ikke ofte på samme måte? Insisterer vi ikke på at Guds forsyn skal utstyre oss med antrekk som hverken passer oss eller viser oss fordelaktig? En forutsetning for bønn er ydmyk, altså realistisk, selverkjennelse. En videre forutsetning er tillit til at Gud vet hva som er best for meg, og vil gi det jeg trenger for å motta det. Da må jeg selv være villig til å gi slipp på kjære forestillinger om hva jeg ønsker meg eller tror jeg egentlig behøver.
Taushet
Tidebønnene gir oss i dag et fabelaktig lesestykke fra Ignatius av Antiokias Brev til efeserne (§ 15).
‘Det er bedre å tie og virkelig være enn å tale og opphøre å være. Det er en god lære når den som taler, handler ifølge det han sier. Det finnes én lærer som talte og det skjedde; det han gjorde også mens han tidde, var Faderen verdig. Den som i sannhet eier Jesu ord, er i stand til å høre også Ordets taushet, slik at han kan bli fullkommen, slik at han handler ved det han taler, og kjennes på det han tier om.’
Ἄμεινόν ἐστιν σιωπᾶν καὶ εἶναι, ἢ λαλοῦντα μὴ εἶναι. Fremmer min tale det vesentlige? Stadfester den det som er, eller nærer den noe uvirkelig?
Å være en kristen
I dag feires George Kardinal Pells Requiem i Roma. Sluttbønnen leses av paven. Mye er blitt sagt om Pell i de siste dagene. Matteo Mazuzzi skrev i Il Foglio at Pell ikke var noen naturlig diplomat. Sant nok. Hans frie tale kunne skape spenning, ja, det gjør den visst ennå, så å si hinsides graven. Selv vil jeg alltid forbinde Pell med et intervju kringkastet da han var blitt løslatt fra kasjotten i april 2020, etter å ha vært fengslet i månedsvis for gjerninger han ikke hadde begått, etter en rettssak som nå betraktes som regelrett justismord. Det slo meg at Pell var fullstendig uten bitterhet. Med robust likevekt godtok han det som var skjedd slik man godtar noen ukers dårlig vær. Han understreket at han ikke bar nag til sin anklager. Den hellige Silouan sa at oppriktig bønn for fiender er et kriterium for sann kristendom. I så måte har Pell etterlatt et lysende vitnesbyrd; det må få opplyse alt han ellers sa og gjorde. I sin siste preken, for en uke siden, oppfordret han sine lyttere til å virke for Kirkens enhet, tuftet på kjærlighet i sannhet. Det er likeledes et budskap vi skal ta til oss.
En hær med hærmerker
Walter Daniel, St Aelreds biograf, beskrev cisterciensernes foretak slik: ‘De holder fattigdommen høyt i hevd ved frivillig å gi avkall på ting, opprettholdt av fullkommen tro. Guds kjærlighet gjør slik øvelse gledelig. De holdes sammen av en gjensidig kjærlighet så sterk at deres fellesskap ligner en hær som marsjerer under hærmerker. Denne verdens blomster tramper de på med forglemmelsens fot; rikdom og status er dem likegyldige. Hva mat og drikke, handlinger og følelser angår, frigjør de seg fra verdens og kjødets velbehag. Utholdende gjensidig kjærlighet driver bort fra dem ethvert nag, enhver utvekst av sinne eller stolthetens skyggebilder, slik at de, som det står i Apostlenes Gjerninger, er forenet i hjerte og sjel av Den hellige Ånds nåde og kjærlighet.’
Ved slike prinsipper ble Kirken på ellevehundretallet radikalt fornyet.
Fornuftig liv
I en lesverdig anmeldelse i First Things, siterer Jennifer A Fray Elizabeth Anscombes syllabus errorum fra midt på 1980-tallet. Den består av ‘tyve teser som ble gjengs forfektet av henne kollegaer blant analytiske filosofer, teser hun anså for å stå i motsetning til kristen religion og som kunne, understreket hun, bevises uriktige ‘på rent filosofisk grunnlag’. Nesten alle tesene forutsetter et motsetningsforhold mellom natur — forstått som formløs, så uten objektiv mening eller hensikt — og fornuft. Jeg tenker på et av Chapmans vers i Tragedien om Charles, Hertug av Byron fra 1608: ‘Å hvilke motsetninger utgjør mennesket! Hvilke umulige blandinger!’ Dog er det tragisk (egentlig også komisk) at natur og fornuft, kropp og sjel skulle fremstilles som om de var i nødvendig konflikt med hverandre. For å oppklare dilemmaet, har Kirken vesentlige bidrag å komme med. Det vi trenger nå, er ikke retoriske følelsesutgytelser, men tenkere som med Anscombes disiplin, autoritet og klarhet kan føre en metafysisk debatt i den retning som her antydes: ‘Metafysikk er ikke et prosjekt som går ut på å bygge statiske systemer; nei, det er en levd praxis orientert mot visdom.’
Against Inhumanity
At almost 100, Henry Kissinger remains a keen observer of world affairs. In a 2021 book he discussed the way in which the balance of power is rocked by the onset of Artificial Intelligence, which Niall Fergusson has proposed we might rename ‘Inhuman Intelligence’. Recently Kissinger applied this perspective to the war in Ukraine: ‘Auto-nomous weapons already exist, capable of defining, assessing and targeting their own perceived threats and thus in a position to start their own war. Once the line into this realm is crossed and hi-tech becomes standard weaponry – and computers become the principal executors of strategy – the world will find itself in a condition for which as yet it has no established concept. How can leaders exercise control when computers prescribe strategic instructions on a scale and in a manner that inherently limits and threatens human input? How can civilisation be preserved amid such a maelstrom of conflicting information, perceptions and destructive capabilities?’ The ascendancy of the inhuman points to the urgency of Christmas. Faith in the incarnation does not just vindicate humanity; it asserts that we depend on God to know what is, in fact, human. That assertion appears to be empirically demonstrated round about us.
Epifani
Etter å ha tilbedt Guds Sønn, tok vismennene ‘en annen vei’ for å vende tilbake til sitt land. Valget hadde en pragmatisk grunn: Engelen hadde advart dem om Herodes’ renkespill. Men det ligger også dyp symbolsk sannhet i veivalget. Et møte med Jesus er forvandlende. Man er ikke den samme etterpå; det føles ikke lenger naturlig å vandre slik man vandret før. Vi higer etter noe annet som vi kanskje har vondt for å sette fingeren på.
Å være en kristen, er leve i en slik anderledestilstand, stadig på leting etter den rette vei. Veien, selvsagt, har et navn, et ansikt. Den viser seg for oss i Marias favn og her på dette alter.
Mot utkanten
‘Ratzingers dobbeltnavn — Joseph ved fødselen, Benedikt som pave — viser til en uskolert helgen, en av Guds fattige som ligner en russisk yurodivy, en av disse ekstravagante ‘Kristi dårer’ som nektet å adlyde verdens regler for å åpenbare menneskehetens synd. Joseph Ratzinger brøt ingen regler, til det var han for tysk. Men han oppfattet snart at i en åpenbart post-kristen verden vil Kirkens lys naturlig orienteres — på eskatologisk vis, kan vi si — mot det marginale, mot utkanten. Han innså at den katolske tros fremtid avhenger av dens evne til å bli en motkultur utgjort av kreative minoriteter som kan bli en surdeig til frelse. Forestillingen stemmer overens med bibelsk erfaring, også med kristen erfaring. Vi gjenkjenner her den røde tråd som bevarte klassisk kultur etter Romerrikets fall; som reddet Østens ikoner fra ikonoklasmen raseri; som utfordret arianismens tilsynelatende ustoppelige fremdrift. Dette har også vært det jødiske folks erfaring i et kontinuerlig diaspora gjennom århundrer og millennia. Ratzinger gjenkjente deri et tegn på Guds vilje.’
Fra et klokt essay av Daniel Capó Laisfeldt. Den spanske originalen finnes her.
Benedikt XVI RIP
“På vår livsaften”, sa Johannes av Korset, “dømmes vi alene på grunnlag av vår kjærlighet.” Det er som om vi nå ser kjærligheten opplyse denne standhaftige Herrens og Kirkens tjener, som også var en så til de grader vennlig mann. Han blir stedt til hvile nær apostelens grav.
“Stå fast i troen”, formaner Benedikt XVI oss i sitt testamente, “og la dere ikke forvirre.” Det som kun er av tiden — polemikk, synd, tomme hypoteser — alt det faller bort; det vesentlige forblir. “Jesus Kristus er veien, sannheten og livet; Kirken, til tross for sine mangler, er hans legeme.” I denne sterke bekjennelsen kulminerer teksten. La oss gjøre bekjennelsen til vår.
Fra et minneord om Benedikt XVI
Nativitas
Jeg ønsker alle lesere en signet jul.
Coram Fratribus tar en kort pause, men er tilbake tidlig på nyåret.
+fr Erik
Rex gentium
I dag, to dager før julaften, påkaller vi Kristus som Rex gentium: ‘Folkenes konge og den de lengter etter.’ Vi kan ha inntrykk av at vi lever i en tid som har mistet interessen for kristen forkynnelse. Men lengselen er der: Lengselen etter et fast grunnlag å bygge på; lengselen etter at selvmotsigelsene i våre liv forsones, at vår livskraft forenes. Kirken bekjenner Kristus som hjørnestenen, som den som gjør atskilte ting til ett. Han frelser oss fra vårt overmot, vår illusjon om å skulle klare oss selv, vår synd. I Marias Magnificat erklærer Guds Mor: ‘Han har sett til min ringhet’. Han ser til vår også, hvis vi gir ham tilgang. I dag kan vi spørre oss selv: Hva i meg trenger å forsones? Hvor trenger jeg inkarnasjonens nåde, frelsens kraft? For så å påkalle Herrens nåde akkurat der hvor den virkelig trengs. Og be, fylt av forventning og tillit: ‘Kom Herre Jesus, drøy ikke!’
Samtidig
I et vennskapelig skisse av Józef Czapski, skrev Wojciech Karpiński, ‘Etter våre første møter, vendte jeg stadig tilbake til hans offentliggjorte tekster. Der gjenkjente jeg skarpheten i hans røst, vanen han hadde med å understreke enkelte ord, trykket i kursiv i teksten, ved geberder og intonasjon mens han snakket. Jeg gjenkjente det samme kvikke, presise syn på ting. Jeg gjenkjente bruken av presens indikativ når Czapski omtalte Delacroix, Corot, Degas, Daniel Halévy – eller seg selv noen tiår tidligere. For ham var ethvert virkelig vesentlig problem et samtidig problem.’ Czapski ville likeledes ha talt i presens om Aischylos, Profeten Jesaja og Frelserens fødsel i Bethlehem. Så begrenset og kjedelig livet blir når vi reduserer begrepet om hva som er ‘samtidig’ til det som slumper å skje akkurat nå. Et sant bilde av virkeligheten, lar oss ane et nå som er allestedsnærværende.
Honningstrøm
‘Denne Doctor Mellifluus‘, skrev Pius XII om den hl Bernard, ‘var så fremragende ved sin naturs og sitt intellekts begavelser, så Gudsberiket med himmelske gaver, at han, i en endringsrik og stormfull samtid, syntes å dominere ved sin hellighet, sin visdom, sitt gode råd.’ Han var også en fenomenal formidler. Vi kan slutte det av epiteten doctor mellifluus: Bernards lære syntes en honningstrøm, så full var den av sødme og godhet. I en tekst vi leser til vigilien i dag, foregriper Bernard interaktiv kommunikasjon. Han forestiller seg at menneskeheten henger på Jomfru Marias lepper i dét hun forbereder sitt svar på Gabriels bebudelse. ‘Svar da raskt’, sier han til henne: ‘dette er ingen tid for å la jomfruelig enfold glemme klokhet!‘ Det er retorisk Schwung i stykket; det er også stort alvor. Bernard minner oss om at julen gjelder oss alle. Jomfruens ‘Ja’ er kilden til vårt håp. Vi kalles til å gjøre det til vårt.
Systemendring
La oss begynne med et lett spørsmål. Hva er inkarnasjonen?
— Nå, jeg er ikke sikker på at det er så lett. Først og fremst står den for et umulig paradoks. Den viser oss foreningen av to enheter av absolutt uforholdsmessighet: Guds uskapte vesen og vår eksistens skapt av støv. Kristendommen baserer på forundring i møte med denne enheten. Vi må huske at Ordet, ved å bli kjød, ikke bare lånte en menneskekropp som losjerende gjest i 33 år. Det er menneskenaturen som sådan — kjødet — som inngis potensiale til å motta Guds liv. Å være menneske etter inkarnasjonen er ikke det samme som å være menneske før inkarnasjonen, om man tror på Kristus eller ikke, ja, om man slett ikke aner at Kristus noensinne vandret på denne jord. Vil liker å snakke om ‘systemiske’ forhold i disse dager. Noe systemisk skjedde med menneskets kjød ved inkarnasjonen. Kjødet åpnet seg for transcendens og evighet.
Perspektiv
Som ung karterusermunk, skrev Dom Jean-Baptiste Porion til sin søster: ‘Jeg ser rikdommen som finnes i et enkelt perspektiv, for eksempel i omrisset av et fjell med furutrær i mai måneds gylne herlighet, i oktoberdis, eller når som helst. Vi må bli et speilbilde, et ekko av denne skjønnhet. Den åpenbarer alltid noe nytt; allikevel sier den hver gang alt. Jeg undres om det er bryet verd å reise?’ I et helt annent kulturelt univers har Zhu Xiao-Mei skrevet om Gabriel Chodos at han lærte henne dette: ‘Man fordyper seg i pianoet, i musikken, like godt ved å gå i dybden av ett eneste verk som ved å øve mange ulike verker. Mange store forskere vet at det er ved å fordype et særskilt, begrenset emne over tid at man gjør de mest betydningsfulle oppdagelser, og derved utvikler en metode som setter én i stand til å arbeide med et hvilket som helst emne.’ Denne grad av tålmodighet, utholdenhet og kontemplativ teft er verd å trakte etter.
Rorate
Advents liturgi er lik en kameralinse som beveger seg fra panorama til hårfint detaljfokus. Vi går ut fra en kosmisk lengsel og påkaller himmel og jord, duggen og mulden. Vi ber om at universet som sådan skal frembringe Frelseren. Så forankres vår forventning i historien som går lineært fra skapelsen til Abrahams kall; fra Israels historie til Døperen; fra Marias ja til Barnet i krybben. Vår tro er vakker! Men den begrenser seg ikke til poetiske bilder. Den baserer seg på ting som er skjedd; og peker fremover mot ting som skal skje. Vårherre Jesus Kristus, Guds inkarnerte Sønn, er nærværet alt jordisk lys peker mot; han stråler selv av uskapt Lys, utsendt til frelse, håp og glede for verden. I Roratemessen når Lysets gjenskinn oss varmt flakkende, trøstende, omfavnende. Når vi gjennom Kirkens røst, i liturgien, hører Profetens ord, ‘Jeg skal frelse deg’, er det ikke som et generisk utsagn, men som et personlig løfte. Det opplyser hver og én av oss. La oss da bli lys.
Overgang
Den som vil leve i Kristus, skrev Johannes av Korset, må grave dypt, for Kristus er ‘som en rik gruve med mange passasjer fulle av skatter. Uansett hvor dypt man graver, finner man ingen ende, ingen bunn. Tvertimot, i hver gruvegang finner man nye malmårer. […] Men sjelen kan ikke gå inn i disse skattkammer, ja, ikke nå frem til dem, dersom den ikke først har gjennomgått og trengt ned i dyp lidelse, både i det indre og i det ytre.’ Det vi hører her, er ingen masochistisk forherligelse av lidelse, men uttrykk for en kjensgjerning: Overgangen fra vår skapte natur, såret av synd, til Guds uskapte, hellige lys er så veldig, så kategorisk at den vil være smertefull. Vi må gi slipp på mye. Å foreta overgangen, skrev Johannes, kan kjennes som å gå gjennom en mørk natt. Der blir vi kjent med Jesu Kors, som symbolsk lar vårt livs vannrette og loddrette akser møtes. ‘Korset er porten man må gå inn gjennom for å nå Guds visdoms rikdommer, og den port er trang. Mange ønsker å nyte godt av gledene den fører inn til, men få av dem er villige til å gå inn gjennom porten.’ Er jeg? (Cant.Esp. B, str. 36-37)
Frykt tok feil
‘Kvelden jeg ble født’, sier den ukuelige Heidi Crowter, ‘gråt min mor og sa til min far, “Hun vil aldri gifte seg eller bli brudepike” — men der’, tillegger hun, ‘har jeg bevist at hun tok feil.’ Frykten en mor kan føle når hun, som Heidis, oppdager at barnet hennes har Downs, er mangslungen og lett forståelig. Det fryktelige er at samfunnet i stor grad bare bekrefter frykten, i den grad at en mor kan føle hun ikke bør føde et slikt barn. Vi trenger å høre andre historier, lik dem kringkastet for få år siden i denne lysende lille filmen. Der slås det fast med myndighet: ‘Ditt barn kan bli lykkelig!’ Filmen ble laget for Verdens Downsyndromdag, den 21. mars, som slumper å være festdagen for den hl. Benedikt. Hans store spørsmål var og forblir: ‘Hvem er den mann som søker livet?’ Vi kunne tillegge: Og hvilket er det samfunn? Jérôme Lejeune, oppdageren av Trisomi 21, skrev, ‘Kvaliteten på en sivilisasjon lar seg måle på grunnlag av respekten den viser sine mest utsatte medlemmer.’
Sta Lucia
Under kristningen av Norge ble kirker iblant bygd på gamle blotsteder. Slik renset man sporene etter hedensk uhumskhet; så viste man at kristendommen bragte lys fullbyrdelse av fordums obskure anelser. Noe lignende skjedde med Lucia-tradisjonen. Lussinatt var et begrep i skandinavisk middelalder. Folk forestilte seg at Lussi, en kvinnelig demon, fór grufull gjennom verden på denne, årets mørkeste natt, en ondskapens ri rett oppunder jul. Denne nattlige heks fant sitt motstykke i Lucia, hvis navn betyr ‘lysende’. Den historiske Lucia ble født, sies det, på Sicilia i 283. Grepet av evangeliets skjønnhet, vigslet hun seg Kristus helt. Forsettet møtte uforstand, men hun stod fast ved det. Hun gikk i døden heller enn å la seg frata friheten til trofasthet. Lucia var pur ung, en jentunge. Men hun vant, spinkel som hun var, over vold og mørkemakt ved oppklart kristen troskap. Det var åpenbart, for våre aner her i Norden, en kilde til håp. Det kan det sannelig være for oss også.
Gledens askese
Tenker vi at det er hyklerisk å utføre en handling som ikke er i samklang med det vi spontant føler? Da skal vi huske, nettopp, at følelser i stor grad formes av handlinger vi fritt beslutter å utføre eller avstå fra. Besluttsomhet er viktig i vårt moralske og åndelige liv. Det er som med idrett. Ikke mange av oss er parate, sånn av oss selv, til å løpe et maraton. Kondisen må opparbeides over tid. Vi bor i en tid og et land hvor der finnes et helsestudio på hvert gatehjørne. Vi vet hvor virksom regelmessig fysisk trening kan være. Skal vi ta vår åndelige øvelse på mindre alvor? Det ville være uansvarlig og uklokt.
Fra mitt hyrdebrev for advent
Tidlig krøkes
Beethoven-tolkeren Rudolf Buchbinder har sagt, ‘Fra jeg var fem år gammel, var én ting klinkende klar: Jeg ville bli pianist.’ Han innrømmer at han kjente et øyeblikks tvil da han var åtte eller ni og lurte på å bli dirigent isteden (‘Jeg innbilte meg kanskje at jeg da måtte øve mindre’). Men utroskapen varte ikke lenge. Han forble trofast mot sin første inspirasjon. Etter 60 år ser han ikke ut til å angre. Vi er varsomme, nå, med å la barn ta store valg tidlig. De må jo se verden først! Det er visdom i dette. Men jeg undrer: Tar vi tilstrekkelig på alvor det klarsyn barn ofte har i forhold til hva som teller og ikke her i livet? Thérèse av Lisieux, en kirkelærer, visste at han skulle bli nonne fra hun var liten, og kjempet for å realisere sitt prosjekt. Hva ville hun ha blitt fortalt i dag? At hun burde studere til siviløkonom først, for å smake på det ‘virkelige liv’? Eller i det minste loffe rundt det Fjerne Østen en stund? Kanskje vil Den hellige Ånd ikke oppvekke en Thérèse av Lisieux i våre dager. Men hva om han gjorde dét?
Å finne balanse
Enkelte liv er så rike på opplevelser, motstridigheter, spenninger, lidelser og gleder at de ikke synes å passe inn i én biografi. Slik er Zhu Xiao-Meis liv. Hennes selvbiografi, strukturert på Goldbergvariasjonene, forteller historien om et sjeldent musikalsk talent knust av Kinas kulturrevolusjon – knust, men ikke utslettet. Beretningen om hvordan hun, i omskoleringsleiren Zhangjiako, fant et trekkspill brukt ved en propagandaforestilling, så trakk ut av det (og av minnets dyp) Chopins Étude nummer 2, opus 10, bærer vitnesbyrd om åndskraft. Erfaringen ble et vendepunkt. Fra da av var hun som så ut til å ha tapt alt, selv selvbildet, igjen ‘hjemsøkt av musikk’, særlig Bachs, som viser at det er mulig å integrere motsetninger i harmoni, likevekt og skjønnhet. ‘Har man mye å uttrykke, i livet som i musikken’, skriver Zhu Xiao-Mei, ‘må man ta seg tid til å si det.’ Gud skje lov gjør hun det. Har du ikke hørt hennes Goldbergvariasjoner, kan du lytte til dem her. Og du hører henne snakke om deres betydning i Michel Mollards dypsindige dokumentarportrett Taos bevegelse er tilbakevendende.
Visdom
‘Visdommen blir æret gjennom sitt eget verk’ (Mt 11,19). Hva skal det bety? Jesu ord utgår fra forbauselse i forhold til ‘dette slektledd’. Vi konstaterer at en palestinsk sammenheng for 2,000 år siden har mangt til felles med vår norske av i dag. Også her og nå er det uvisst spill å spå massens reaksjoner, å føre seg sånn eller slik for å gjøre folk til lags. God PR er viktig, men har sin begrensning. Til syvende og sist, når oppriktighet lengst. Vårherre gjorde inntrykk ved sin ‘myndighet’, vet vi. Begrepet (ἐξουσία) kunne også oversettes, mener jeg, med ‘helstøpthet’. Det Jesus sa og hans gester utad var i samsvar med hans vesen, med hvem han var. Derfor lyttet folk selv når han sa selv ting som gikk på tvers av almen forventning. God kristen formidling dreier seg ikke først og fremst om kommunikasjonsteknikk, men om integritet. Visdommen taler for seg selv, hvis vi bare lar den komme til uttrykk i oss, ved oss.
Immaculata
Oppdratt som vi er i en vitenskapelig mentalitet, tar vi det for gitt at ting skjer utifra en kauslitetslogikk. Vi skrur på bryteren, og lyset slås på. Lånerenten stiger, og konsum-mønster endres. Fabrikker i Newcastle slipper ut giftig gass, og norske reinsdyr mister håret. Våre apparater, vår økonomi, vårt sårbare økosystem synes alle å adlyde kausalitetens grunnleggende prinsipp. Så antar vi lett at det rett og slett er sånn ting er. Vi skal passe oss for antagelsen, særlig i teologi. Dagens høytid, vesentlig for frelsesverket fullbyrdelse, handler om en effekt som går forut for sin årsak. Jomfru Marias Ubeflekkede Unnfangelse er ingen romantisk myte som liksom fritar Guds Mor fra menneskehetens normer, hvis flekker vi kjenner godt. Høytidens budskap er ikke at Maria ikke trengte frelse. Tvert imot, vi kan si at hun er mer frelst enn noen annen, mottager av en enestående nådesutgytelse.
