Bittert og søtt
Michael Leunig har en egen evne til å sette fingeren på ting. Han er nesten alltid oppklarende, ofte morsom, noen ganger veldig irriterende. Han kan både skrive og tegne med ømhet.
Her kommer en høstbønn fra hans bok The Prayer Tree:
‘Vi takker for høsten av jordens frukt. Troens frø plantet i tro; kjærlighet næret av kjærlighet; mot styrket av mot. Vi takker for frukten som frembringes av den kjempende sjel, for det bitre såvel som for det søte; for det som er sådd i motgang og for det som nå bærer frukt i varme, nådefullt; for lyset som strømmer fra ånden om høsten, og for det som nå må visne og dø. Velsignet er vi, og takknemlige.’
Intet forbund
Mye tull sies om engler. Kanskje snakker vi tullete om dem selv, hjemsøkt som vi er av av bilder av fjær, himmelske vogner og flommende gevanter.
Vi stakkars menneskebarn er så bundet til jorden, at vi vondt kan forestille oss vesener som er rent åndelige.
Et annet hinder står mellom oss og englene vi feirer i dag: De har ikke inngått noe forbund med synd, har ingen erfaring av synd. De kan skille mellom godt og ondt med fullkommen klarhet mens vi, altfor ofte, er fengslet av dødelig tvetydighet, uten å vite, uten å ville vite, hva som er hva.
Lov og lignelser
Mye kunne sies om Linda Kinstlers viktige bok Come to this Court and Cry, en grunnleggende studie av Shoas etter-historie. Men jeg vil fokusere på én enkelt bemerkning som antyder arbeidets hermeneutiske rammeverk. ‘I jødisk tradisjon’, skriver Kinstler, ‘består loven og litteraturen i et dialektisk forhold. De innvirker og følger på hverandre. Når loven når sin grense, viser lignelsene veien. Når historiene stilner, taler loven. Slik er lov og litteratur opphav til hverandre, slik korrigerer de hverandre. «De to er ett i sin opprinnelse og i sitt mål», skrev Haim Bialik.’ Dette er innsikt som hjelper oss til å begripe en dyptgripende tendens i vårt kulturelle klima. Både i samfunnet og i Kirken ser vi en bevegelse som vil avskaffe grunnleggende lover. På samme tid, har vi stort sett glemt beretningene som ligger til grunn for vår identitet: De fortelles ikke lenge. Det som er igjen, er forvirrende tomhet.
Det stillfarne gode
Den hl Vincent de Paul, født i 1581, personifiserer bevegelsen som utgikk fra konsilet i Trent. Hengitt reform av Kirken og presteskapet, var han næret av skriftene til kapusineren Benet Canfield, en engelskmann som gjorde mer enn de fleste for å gi fransk motreformasjons åndelighet form. Vincent er best kjent for arbeidet blant fattige; det var del av en global visjon for fornyelse. Han fremstilte aldri barmhjertighetsgjerninger som en enkel opsjon. Han visste at få blir edlere av å være fattige. Han skrev til en medbror: ‘Veien blir lang. De fattige vil ofte være utakknemlige. Jo mer urettferdige og ufine de er, jo mer må du utøse din kjærlighet over dem. Bare når de vet at du elsker dem, vil de fattige tilgi deg for brødet du gir dem.’ Dette er innsikt født av erfaring, av akutt sans for folks verdighet. Mang en NGO kunne lære av Vincents eksempel.
Jeg er også glad i dette utsagnet som tilskrives ham: ‘Støy bringer ikke noe godt, og det gode gjør ingen støy av seg.’
Uhyre verdi
Folk snakker iblant om å finne trøst i Skriften. Ofte er imidlertid Guds ord langtfra beroligende. Et eksempel er begynnelsen på Jobs Bok. Det fremstiller en manns liv utlevert et evig veddemål, en prøvelse som tar form av absolutt tap. Vi skal huske at Jobs Bok er en utbrodert lignelse, ikke faktareportasje. Ved overdrevne fakter får vi gjenkjenne et mønster i guddommelig initiativ og menneskelig respons. Det dreier seg ikke om at Gud er slem. Han forholder seg ikke til Job slik vi som barn kanhende forholdt oss til maur i en maurtue, beruset av misforholdet mellom det vi opplevde som vår allmakt og de ørsmå dyrenes maktløshet. Det er ikke sadisme som motiverer Jobs prøvelser, men den uhyre verdi som ligger i kallet Gud gir oss i form av en appell til vår frie beslutning, en frihet som må prøves slik gull prøves i smelteovnen.
Kjære kamerater
På onsdag holdt presidenten i Den Russiske Republikk en tale som begynte med hilsenen, ‘Ærede venner’, og avsluttet med uttrykket, ‘Jeg stoler på deres støtte’. Mellom utsagnene lå en fremstilling av alternativ virkelighet. Absolutismens fordringer, som europeere helst trodde stod for et tilbakelagt stadium i samfunnsutviklingen, melder seg sterkt igjen, ikke langt unna. Så er det på tide å minne seg om hvorhen tendensen fører. Det kan man gjøre, for eksempel, ved å se Andrei Konchalovksis film fra 2020, Kjære kamerater. Den fremstiller en massakre som fant sted i det vestlige Russland i 1962, da soldater fra den Røde Armé og KGBs snikskyttere angrep ubevæpnede streikende arbeidere. Som Peter Bradshaw skrev i sin anmeldelse i The Guardian ifjor, ‘Sinne brenner et hull gjennom skjermen i filmen, fremstilt i strengt svart-hvitt’. Hvordan forholder vi oss, dere og jeg, til angrepet på rettferd som nå finner sted like for våre øyne?
Oppmerksomhet
Skatter finner man iblant på uventede steder. Vi forventer vel ikke vanligvis å finne dype visdomsord i dagspressen — men i ny og ne står de der, til vår glede og forfjamselse. Et eksempel er et essay om John Donne (1572-1631) skrevet av Katherine Rundell som stod på trykk i New York Times for et par uker siden (jeg ligger litt etter). Rundell skriver om Donne at han fant seg til rette med ytterligheter. Han var en sensitiv mann som kunne fryde seg over livet mens han samstundes skuet døden i ansiktet. Evnen til å utholde slik spenning er ikke spontan. Den må oppøves. Gjør vi fremskritt i den, økes vårt potensiale for nysgjerrighet, sympati, medlidenhet og iherdig oppmerksomhet:
‘Vær våkne, oppfordrer hans tekster oss, igjen og igjen. Gråt for verden; snapp etter luft på dens vegne. Vær våkne, oppmerksomme på vår dødelighet. Se oppmerksomt nøyaktig hvordan skjønnheten gjennomskjærer oss. Vær oppmerksomme på hudens mykhet, på henders og føtters verdighet. Oppmerksomhet — virkelig, utholdende, fryktløs oppmerksomhet: Det er hva livet, med all dets tragedie og all dets fryd, forventer seg av deg.’
Ro
Begrepet ro er viktig i asketisk ordforråd. De greske kirkefedrene henviste det til det med ordet hēsychia. Det ble oversatt til latin som pax. Det fedrene snakket om, var ikke å slappe av, men å nå en indre balanse som gjør at elementene som utgjør menneskets eksistens harmoniseres, slik medlemmene av et symfoniorkester, før en konsert, stemmer instrumentene til den fullkomne A intonert av første fiolin.
Ofte er vi oss bevisst at slik harmoni og velgjørende balanse mangler i våre liv. Hva skal vi ta oss til da? En utvei antydes av dikteren Reiner Kunze som engang skrev at et dikt er ‘uro falt til ro’: ‘Das gedicht ist zur ruhe gekommene unruhe‘.
Hva om vår grunnleggende oppgave som mennesker er en dikterisk oppgave, om hovedutfordringen som gis oss er å gjøre våre liv til et sådant dikt?
Hvem er vi?
Et praktstykke som inngår i en flott utstilling i katedralmuseet i Hildesheim, er en lysestake fremstilt i Maas-deltaet omkring 1180. Det fremstiller de tre kontinenter man kjente til den gang – Europa, Afrika og Asia – som kvinnelige skikkelser. Det er interessant å merke seg attributtene som kjennetegner dem.
Asia holder et kar som flommer over og bærer innskriften DIVITIE (rikdom). Europa, med sverd og skjold i hånd, beskrives med ordet BELLUM (krig). Afrika, derimot, fremstilles kontemplativ, lesende i en åpen bok hvor det står skrevet SCIENTIA (kunnskap).
Det er nyttig å møte et sånt perspektiv nettopp nå, når det stadig henvises, i europeisk diskurs, til vårt kontinents angivelig evige kulturelle overlegenhet, som om noe slikt liksom tilhørte oss ved et slags nedarvet monopol.
Restaurering
Hva er forholdet mellom en original og en kopi? Spørsmålet har personlig relevans for enhver kristen i lys av 1 Mosebok 1,27, ‘Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det.’ I sin bok Om Ordets Inkarnasjon utvikler Athanasius motivet utfra en kunstners arbeid med å restaurere et maleri: ‘Når likheten malt på et plate utslettes av flekker utenfra, må han som er avbildet selv trå til for å la portrettet fornyes på samme plate; for bildets skyld, må ikke platen det er malt på forkastes. Konturene opptegnet på den på nytt.’ Denne fascinerende dokumentarfilmen om restaureringen av Prados Mona Lisa har mer enn bare kunsthistorisk interesse. Den byr på en lignelse om en eksistensiell søken etter autentisitet. Den viser at en sann kopi er mer enn livløs reproduksjon; den utgår fra en skapelsesprosess og besitter integritet. Det gjelder for en genial kunstners arbeid. I hvor mye større grad gjelder det da for arbeidet til ham som er skjønnhetens Opphav?
Konsultering
Konsultering er en nøkkelfunksjon i vårt samfunn. Små og store bedrifter investerer store summer i formålet. Nødvendigheten av å søke råd er åpenbar. Den hl Benedikt fastslår, i 3. kapittel av Regelen, ‘Gjør alt etter å ha søkt råd; det vil du ikke angre.’ Enhver som har hatt en styrende funksjon vet hva han mener. Iblant har imidlertid konsultasjon – det å oppveie valg – ingen hensikt; da dreier det seg om å fastholde prinsipper. Vi minnes i dag den hl Kyprian av Kartagos martyrium. Da han ble arrestert i 258, ble han nødet til å utføre seremonien keiseren fordret: Det dreide seg om en tur på tinghuset, om litt strategisk plassert røkelse – tilsynelatende detaljer! Kyprian sa nei. Slik han så det, ble han bedt om å utføre blasfemi. Keiserens prokonsul var sjokkert. Han dro Kyprian til side og sa, Consule tibi – med andre ord, ‘Utøv konsultasjon!’ Kyprian svarte, ‘I et så retterferdig anliggende, er det ingenting å konsultere om’, In re tam iusta nulla est consultatio. Det er iblant grenser for hva konsultering kan oppnå. I slike tilfeller må vi simpelthen være i stand til å se forskjell på sannhet og løgn, for så å satse på sannheten.
Medlidenhet
Bønnene som legges på våre lepper i dag, på minnedagen for Jomfru Marias Smerter, er gedigne. I kollektbønnen, ‘La din Kirke, som sammen med Maria deler Kristi lidelse, også få del i hans oppstandelse’; i slutningsbønnen, ‘Vi bønnfaller deg, hjelp oss […] å utfylle i oss selv, til beste for Kirken, det som gjenstår av Kristi lidelse’. Det er ikke tomme ord, dette, men pekepinner mot kjernen av kristen virkelighet, hvor det å være ‘passiv’ ikke er å være inaktiv; tvert imot, innlemmelse i Pasjonen er den høyeste form for aktivitet, grunnlaget for meningsfylt, virkningsfull kristen handling. Vi betrakter dette faktum i Jomfru Maria uutsigelige medlidenhet. Konsepter duger ikke til å uttrykke dens dybde og kraft. Musikk kan hjelpe oss til innsikt, kanskje aldri mindre utilstrekkelig enn i Pergolesis Stabat Mater. Denne tolkningen med Mirella Freni and Teresa Berganza er etter mitt skjønn uovertruffen. Begge solister er på toppen av sine karriære. Men det mer enn virtuositet som spiller inn. Deres modne stemmer gjør det mulig for mysteriets moderlige aspekt å finne uttrykk.
Chrysostomos
Johannes Chrysostomos er ikke en alment elskelig helgen på linje med Polykarp eller Frans av Sales. Han var en formidabel predikant og lærer; hans karakterstyrke var sagnomsust. Hvert år slås jeg kollektbønnen som refererer til hans veltalenhets nådegave og hans ‘utholdenhet i alle trengsler’. På samme tid var Chrysostomos en uslepen diamant. Noen av hans utsagn kan ryste oss ved deres styrke, ja bentfrem deres voldsomhet.
Han minner oss om at virkelig fellesskap må grunne i sannhet, og at sannhet, stort sett, er noe vi må strebe etter – vi får den ikke i fanget.
Grunnlaget for enheten i Kristus er radikal autentisitet. Det påkreves at vi er rede til å gi avkall på alt i oss og omkring oss som er inautentisk, til hinder heller enn til hjelp i vårt forsøk på å være sanne disipler.
Lik klokkemalm
Vi ser en tendens i våre dager til å frata Kirken hennes bestemte form, store forbokstav og personlighet. Det som blir igjen, oppgaven av å ‘utgjøre kirke’ blir liksom som å ‘pugge matte’, en øvelse i menneskelig kløkt. For en kontrast vi møter i Gertrud von le Forts Hymner til Kirken: ‘Dine tjenere kles i skrud som ikke eldes, ditt språk er lik dine klokkers malm. Lik tusenårige eiker er bønnene du ber; dine Salmer bærer havets åndedrett. Din lære ligner en festning på uinntagbare fjell. Mottar du løfter, gjaller de til tidenes ende; velsigner du, bygger du i himmelen hus. Dine vigsler er på menneskers panner lik store flammetegn ingen kan slukke. Din trofasthets mål er ei menneskers troskap; dine års mål omfatter ingen høst. Lik en stadig flamme over virvlende aske er du! Du ligner et tårn midt i rivende vann! Derfor er stillheten din så dyp midt i dagenes larm; når aftenen kommer, henfaller de til din miskunn i alle fall. Du er den som ber over enhver grav! Hvor i dag en have blomstrer, står villnis i morgen; hvor folk bor ved daggry, huser fordervelse i natt. Du er det eneste evighetens tegn over denne jord. Over alt som ikke forvandles av deg, får døden overtak.’
Trofasthet
Dronning Elizabeth II levde et liv beundringsverdig på så mange vis at lovtalene som strømmet ut ved hennes død i går, på Jomfru Marias Fødselsdag, er endeløse. Det som særlig slår meg er dette: At én persons radikale trofasthet i forhold til sin stand og opgave gav stabilitet til utallige andres liv. Trofasthet kan ta mange former. Hvem vet hva som venter oss? Vesentlig er hjertets grunnfestethet, uttrykt i konkret levnet. Nylig oppdaget jeg denne bønnen som Johannes Paul II formulerte på sin 65-årsdag: ‘Hvis en dag sykdom berører mitt sinn og overskygger det, overgir jeg meg til deg alt nå, men hengivenhet som senere vil ta form i taus tilbedelse. Befinner jeg meg en dag bevisstløs, ønsker jeg at hver time jeg får oppleve slik blir uavbrutt takksigelse, at mitt siste pust får ånde kjærlighet. Når tiden kommer, måtte min sjel, ført ved Marias hånd, få skue ditt åsyn og synge din pris i evighet. Amen.’
Folk og dyr
Da Antonius den Store i siste del av sitt liv trakk seg tilbake på det Indre Fjell, ble han plaget av dyr som gravde opp grønnsakshagen hans. Han vendte seg vennlig (χαριέντως) til dem og sa: ‘Hvorfor plager dere meg, når jeg ikke plager dere?’ Fra da av, levde de fredelig sammen. Gjenopprettelsen av menneskets harmoni med dyreriket er et Leitmotif i asketisk litteratur, et tegn på gjenervervet uskyld, på hellighet. Vår generasjon befinner seg på den andre enden av spektrum. En gjennomgang av ny litteratur byr på statistikk som viser hvor langt vår utbytting av dyrene er nådd. ‘Spanias slaktegriser, like tallrike nesten som befolkningen, produserer nok møkk til å fylle Barcelonas fotballstadium 23 ganger per år’; ‘Vi oppdretter 66 billioner høns hvert år, seks for hvert menneske på jord, nesten alle i grusomme forhold’. Film mobiliseres som medium for å åpne vår øyne. Gunda og Cow har gjort inntrykk på meg. Begge filmer er vakkert laget. Hverken den ene eller andre er sentimental. Først og fremst kommer dyenes annerledeshet til uttrykk. Vi minnes om at det antiseptiske, plastikk-innpakkede kjøttet som ligger i supermarkedets kjøledisk engang levde – og ethvert liv fortjener å betraktes med ærbødighet.
Tre ut av frykten
I Bibelen får vi høre at en grunnleggende følge av synd – som er en tilstand av desorientering – er erfaringen av grunnløs frykt (Sal 53:6). Omvendelse innebærer at vi kaster irrasjonell angst av oss. Iblant har vi dog god grunn til å frykte. Det var tilfellet med Judah på Jeremias tid. Derfor lyder Herrens ord, talt ved profeten, med stor styrke: ‘Frykt ikke for Babylons konge som dere frykter, sier Herren’ (42:11). Gud sier ikke til folket at frykten deres er grunnløs. Han ber dem om å anerkjenne den på et naturlig nivå, for deretter i tro å tre ut av den. Ofte opplever vi skyldfølelse når vi er redde. Vi gjør hva vi kan for å undertrykke vår frykt eller, i det minste, for å skjule den. Slik vinner den fastere feste. Å si isteden, ‘Dette er fryktelig, og jeg opplever frykt’, kan bringe forunderlig frihet. Vi rotfestes i virkeligheten. Å velge det som er virkelig, er å hige etter sannhet. Og sannheten, selv når den koster, setter oss fri; den åpner oss for å motta nådens mot.
אַל־תִּֽירְא֗וּ מִפְּנֵי֙ מֶ֣לֶךְ בָּבֶ֔ל אֲשֶׁר־אַתֶּ֥ם יְרֵאִ֖ים מִפָּנָ֑יו אַל־תִּֽירְא֤וּ מִמֶּ֙נּוּ֙ נְאֻם־יְהֹוָ֔ה כִּֽי־אִתְּכֶ֣ם אָ֔נִי לְהוֹשִׁ֧יעַ אֶתְכֶ֛ם וּלְהַצִּ֥יל אֶתְכֶ֖ם מִיָּדֽוֹ
Metafysisk skandalon
Det antas ofte at det er Kirkens etiske lære som setter den i konflikt med samfunnet i vår tid. Mange forlanger forandringer på dette feltet. Utover betydningen av å ta på alvor behovet for katolske svar på særegne, kanskje nye etiske problemstillinger (noe hver tidsalder kalles til), mener jeg antagelsen er feilaktig. Jeg tror ikke den fremste snublesten er etisk. Jeg tror den er metafysisk.
Guds hellighet! Hans herlighets strålende glans, synliggjort i Kristus ved en uendelig selvuttømmelse! Denne vesentlige virkelighet, som for grunnleggerne av Cîteaux ble tatt for gitt, synes underlige i en tid hvis utsyn er nesten helt horisontalt. Vi er barn av denne tid. Det skal vi aldri glemme.
Fra et brev til cistercienserordenen.
Nok til å si ja
‘For meg og for oss alle gjelder det at Gud, da han kalte oss til en stand i livet, åpenbarte lite: det grunnleggende kallet, de nødtørftige elementer. Hans innbydelse inneholdt hverken biografi eller dreiebok. Derfor kunne den fremkalle tro og tillit, i det vi la vår hånd i Guds. Ingen rosenhave; kun dét at hva haven enn måtte være, Eden eller Gethsemani, ville han forbli trofast gjennom all vår troløshet. Dette gjelder for enhver livsform bygd på løfter, om man er ektemann eller kone, prest, munk eller nonne, eller lever med forpliktelser til jusen eller dansen, til medisin eller musikk, til handel eller storting. Det gjelder for den mektige og for den makeløse. Gud forteller oss akkurat nok til at vi kan si ja.’
Slik gav Assumpsjonistpresten P Philip Bonvouloir (1929-2012) sine venner et tilbakeblikk på egen erfaring. Den tror jeg nok mange av oss gjenkjenner oss i.
Økologi
Å henvise til en søppelplass som til en ‘økologisk ø’ krever en viss semantisk akrobatikk.
Å sortere avfall er utmerket, men er dog bare en oppbevaringsmåte. Gjenvinningen er en separat prosess som skjer annensteds, med den særlige energi som hører til.
Virkelig økologisk ville det være å ikke samle skrap, slik at vi ikke måtte bli kvitt det.
Perspektivet kan overføres, mutatis mutandis, på det åndelige liv. Også der skal vi passe oss for å tro at vi, ved kun å merke og sortere, faktisk renser.
Å øve synet
Kontemplativt liv grunner i evnen til å se. Kontemplasjon er en nåde, men nåden bygger, som alltid, på naturen; derfor må vi oppøve vår synssans. Det er noe vi alle kan gjøre. Fostrer vi ikke evnen til å se (og se forskjell på) farver, forekommer verden rundt oss lett i svart-hvitt. Czapski skrev en gang:
‘Alt skumring. Arbeid igjen, friskt og sikkert. Hvorledes sikkert? I måten jeg mestrer meg selv, objektifiserer, forstørrer min farvesans som, når jeg ikke arbeider, innskrenkes. Rutinen? Tja, utgjør den rutine, denne verdslige teknikk som åpner for meg en verden av lykkelig, billedlig erfaring? Denne langsomme farten kan knapt kalles skue; det er heller som om jeg var lærling i kunsten å se.’
Daggry
Hans Ulrich Treichels roman Daggry er en pietà i prosaform. En eldre kvinne vugger sin middelaldrende sønn, død i nattens løp etter langt sykeleie. Endelig føler hun seg fri nok til å uttrykke for seg selv – og for oss – elementer av et drama som har formet hennes liv, et liv som kun tilsynelatende har vært vanlig (hva er vel vanlig?) og banalt.
Så lite vi vet om hverandre. Så begrenset vår anelse er om hva andre har å bære, om heltemotet de kanhende må øve rett og slett for å stå opp om morgenen.
‘Har vi ikke vandret langs et bratt fjellpass?’ spør fortelleren mot historiens slutt. Jo, det har hun. Og hun har gitt leseren anledning til å ane hvilken risiko man løper ved slike høyder.
Å finne kilden
Dette diktet av Seamus Heaney får meg til å tenke på Johannes 7:38. Det er én ting å være bærer av en kilde til levende vann; det er en annen ting å finne kilden.
Cut from the green hedge a forked hazel stick
That he held tightly by the arms of the V:
Circling the terrain, hunting the pluck
Of water, nervous, but professionally
Unfussed. The pluck came sharp as a sting.
The rod jerked with precise convulsions,
Spring water suddenly broadcasting
Through a green hazel its secret stations.
The bystanders would ask to have a try.
He handed them the rod without a word.
It lay dead in their grasp till, nonchalantly,
He gripped expectant wrists. The hazel stirred.
Langt umkring
’12te mai 1900 gav stortinge eit tilskot kr 20.000, til aa gjeva ut Heimskringla paa vanlegt bokmaal og landsmaal, so boki kunde koma langt umkring, naar ho vart billeg.’ Slik stod det skrevet på tittelbladet til en nasjonalutgave av Kongesagaene fra 1900. Tor Olav Hauge siterer teksten i Dag og Tid denne uken. For 122 år siden var det tatt for gitt at en nasjon på jakt etter felles identitet burde lese landets opphavsberetninger om igjen. For å muliggjøre foretaket, subsidierte staten nye utgaver.
I en kulturell sammenheng preget av bevisst amnesi, blir man ettertenksom. Vi lever og taler lett som om fortiden var unødvendig overvekt, som om fremsyn var det eneste som teller. Så overraskes vi over at vi har vondt for å uttrykke hvem vi er, hva vi driver med, på en samlende måte? Kanskje har det aldri vært viktigere å nære minnet ansvarlig. Jeg vil si det er en borgerplikt. Og en kristenplikt.
Takknemlighet
En gang var det vanlig å sette opp votiv-plaketter i kirker, som takk for bønnesvar. Andre gjenstander forekom også: En krykke, som tegn på at eieren nå klarer seg uten; eller bildet av et endelig ankommet, etterlengtet barn.
I evangeliet hører vi Jesus si, et sted mellom Samaria og Galilea, til den helbredete spedalske vendt tilbake for å si takk: ‘Ble ikke ti renset? Hvor er de andre ni?’ (Lukas 17:17).
Jeg har sans for dette enkle oppsettet i et høylandskap i Frankrike. Det skal ikke alltid store gester til for å uttrykke takknemlighet. Iblant er en kongle alt man trenger.
Vesentlig er bevisstheten om å ha mottatt en gave, så evnen til grasiøs respons.
