Å finne kilden
Dette diktet av Seamus Heaney får meg til å tenke på Johannes 7:38. Det er én ting å være bærer av en kilde til levende vann; det er en annen ting å finne kilden.
Cut from the green hedge a forked hazel stick
That he held tightly by the arms of the V:
Circling the terrain, hunting the pluck
Of water, nervous, but professionally
Unfussed. The pluck came sharp as a sting.
The rod jerked with precise convulsions,
Spring water suddenly broadcasting
Through a green hazel its secret stations.
The bystanders would ask to have a try.
He handed them the rod without a word.
It lay dead in their grasp till, nonchalantly,
He gripped expectant wrists. The hazel stirred.
Langt umkring
’12te mai 1900 gav stortinge eit tilskot kr 20.000, til aa gjeva ut Heimskringla paa vanlegt bokmaal og landsmaal, so boki kunde koma langt umkring, naar ho vart billeg.’ Slik stod det skrevet på tittelbladet til en nasjonalutgave av Kongesagaene fra 1900. Tor Olav Hauge siterer teksten i Dag og Tid denne uken. For 122 år siden var det tatt for gitt at en nasjon på jakt etter felles identitet burde lese landets opphavsberetninger om igjen. For å muliggjøre foretaket, subsidierte staten nye utgaver.
I en kulturell sammenheng preget av bevisst amnesi, blir man ettertenksom. Vi lever og taler lett som om fortiden var unødvendig overvekt, som om fremsyn var det eneste som teller. Så overraskes vi over at vi har vondt for å uttrykke hvem vi er, hva vi driver med, på en samlende måte? Kanskje har det aldri vært viktigere å nære minnet ansvarlig. Jeg vil si det er en borgerplikt. Og en kristenplikt.
Takknemlighet
En gang var det vanlig å sette opp votiv-plaketter i kirker, som takk for bønnesvar. Andre gjenstander forekom også: En krykke, som tegn på at eieren nå klarer seg uten; eller bildet av et endelig ankommet, etterlengtet barn.
I evangeliet hører vi Jesus si, et sted mellom Samaria og Galilea, til den helbredete spedalske vendt tilbake for å si takk: ‘Ble ikke ti renset? Hvor er de andre ni?’ (Lukas 17:17).
Jeg har sans for dette enkle oppsettet i et høylandskap i Frankrike. Det skal ikke alltid store gester til for å uttrykke takknemlighet. Iblant er en kongle alt man trenger.
Vesentlig er bevisstheten om å ha mottatt en gave, så evnen til grasiøs respons.
Vindvirvel
I formiddag stod jeg ved et vindu med tekopp i hånd og så på en svale som fløy rundt og rundt en liten dam. Etter hver tredje runde omtrent, stupte den dødsforaktende ned i vannet. Vinduet var stengt. Jeg kunne ikke høre svalen. Men jeg kunne se dens jubel.
I ettermiddag så jeg en paraglider vindvirvle under sitt buktende, påskegule seil med eventyrlig eleganse — en dans mellom himmel og jord uten praktisk nytte, utført for sin egen skyld.
Det slo meg at de to gjorde det samme: De gjorde sitt vesen eksplisitt, og frydet seg ved det. Enhver skapning bærer behov for å inkarnere verset i Hopkins’ dikt, nærmest en bekjennelse: ‘Det jeg gjør, er det jeg er; derfor er jeg kommet’. Mangt distraherer oss dog. Lett overgir gi vårt vesen istedenfor å bekrefte det. Så opplever vi, istedenfor glede, knugende sorg.
Ave Crux
Helgenen vi ærer som Rosa av Lima ble født i Peru, datter av spanske foreldre, i 1586, 23 år etter Trent-konsilet som gav katolisismen ny gyv. I Rosas liv fant gyven uttrykk i omsorg for de fattige. Det bringer henne nær vårt moderne kristenideal. Derimot kan Rosas sterke askese virke fremmedgjørende. For henne var Kristi kors intet meditasjonsobjekt. Det var så å si den vitale atmosfære som omgav og bar hennes egen eksistens. Hengivenheten hennes til korset var radikal. Nå for tiden glemmer vi lett dette aspekt av den kristne tilstand. Gud, sier Paulus i dagens messelesning, kaller oss til ‘å få vår Herre Jesu Kristi herlighet i eie’. Herligheten fant sitt ypperste uttrykk på Golgata. Å anerkjenne dette, er ikke å hengi seg en morbid form for religiøsitet. Det er å lese evangeliet redelig; å erkjenne vårt behov for frelse; å bekrefte sannheten i ordene Kirken legger i vår munn på Langfredag: ‘Ved korsets tre, gjorde gleden sitt inntog i hele verden‘. Derved, ikke på annet vis.
Bernard av Clairvaux
Bernard av Clairvaux sammenlignet en gang, i en preken, det kristne liv her i verden med en mann som bærer en flamme gjennom en lang, stormfull natt. Vinden uler, regner pisker. For at flammen ikke skal blåses ut, holder mannen om den med begge hender. All hans oppmerksomhet er rettet mot å bevare flammen levende idet han vandrer mot sin Fars hus. Det som holder motet hans oppe, er tanken på at han vil ankomme dit en vakker dag, hvis han er trofast. ‘Og i det huset, som ingen menneskehånd har bygget’, sier Bernard, ‘er det ingenting å frykte. Ingen fiende slipper inn i det. Ingen venn forlater det.’ Den siste bemerkningen er typisk. Bernard hadde stor begavelse for vennskap. Han visste at vi, for å tjene Gud, trenger hverandre, og at fellesskapet som består mellom hjerter som søker sannheten er blant livets mest fortreffelige gaver.
Quixote i Odessa
I sin siste rapport fra Ukraine, på trykk i dagens Dag og Tid, skriver Andrej Kurkov om en oppsetning av Minkus’ Don Quixote i Odessa denne uken, med fullsatt sal. Å oppføre en ballett midt i en krig er en motsandshandling, et vitnesbyrd om kreativitet og ånd forkynt i fleisen på brutalt ødeleggende krefter. Valget av repertoar kan fremstå som en høy form for sarkasme. For det er ikke noe quixotisk ved et slik foretak; det vil seire. Ånd seirer alltid over vold, på lang sikt. Forrige uke bemerket Erkebiskop Sviatoslav Shevchuk, som trofast fortsetter sin inspirerte katekese i krigstid: ‘Hjørnestenen for ethvert samfunnet er respekt for enkeltmenneskets verdighet og livets hellighet fra unnfangelsen til den naturlige død. Alle menneskets andre rettigheter og ansvar har den verdigheten som opphav.’ Trøstig å møte det heslige med noe som er vakkert, er å gi uttrykk for hva vår verdighet består i, og derved å spre håp i vid omkrets.
Tidens storhet
For et kvart århundre siden hørte jeg Olivier Clément tale uforglemmelig om hvor viktig det er å kunne bevege seg langsomt. Verden er blitt raskere siden. Vi trenger stemmer som minner oss om hvor forrykt det er å gi etter for stadig akselerering. Marie Noël, for eksempel, skrev i 1946: ‘Om aftenen kommer her et høytidelig øyeblikk: Det er når oksene vender hjem med store vognlass av korn som rager over dem. Langsomt og majestetisk kommer de til syne, som om de kom gående rett ut av evigheten. Kanskje så Boaz i sin tid noe lignende. Og kanskje er det dette som er arbeidets sanne rytme, rytmen som tilsvarer Guds hensikt med mennesket: Så edelt kan man gå; så sterkt, uhastende kan man skride fremad. Kanskje ble våre domkirker planlagt og bygget uten hast og kjas, med hendenes og sinnenes fred og den bevisste innsats som tilsvarer dagens behov. Kanskje behøver alt menneskelig arbeid, det være seg kroppslig eller endelig, noe av tidens storhet for å realisere skjønnhet.’ Fra en tekstsamling oversatt av Pauline Matarasso, s. 239.
Godtgjøring
Siden jeg først leste Simon Wiesenthals bok Recht, nicht Rache (Rettferd, ikke hevn) har jeg vært preget av hans arbeid. På verdens vegne har han opprettholdt en fryktelig erindring. Han har gjort det utrettelig, men uten bitterhet. I en dokumentarfilm som nå er noen år gammel, forteller Sir Ben Kingsley, som spilte rollen som Wiesenthal i dramaet Morderne blant oss, om sitt første møte med en mann han så å si måtte lære å kjenne innenfra. Det som slo ham mest — ‘jeg har aldri kunnet glemme det’ — var en spontan gest Wiesenthal tydde til: Han dro sin høyre hand over ansiktet som uttrykk for mestret fortvilelse: ‘Hverken før eller siden har jeg sett at noen på en slik måte fysisk inkarnerer en hel generasjons sorg. Han har evnen til å berøre den kollektive sorgen, og forståelsen av sorg, vi alle bærer på, uansett hva som er vår personlige erfaring. Jeg tror dette er svært helbredende. For kan du ikke sørge over tap, kan du heller ikke begynne å godtgjøre tapet og reparere skaden som er gjort.’ Kingsley understreker at Wiesenthal ikke lar seg redusere til en inkarnasjon av sorg: ‘Mens han gråt alle sine tårer, var han også en mann som lo all sin latter.’
Kanskje
I 1949, 53 år gammel, etter å ha nedtegnet sin beretning om krigsår som hadde latt ham oppleve og se fryktelige ting, konfrontert med nedbrytingen av Polen, spurte Józef Czapski seg om det ennå var mulig å male. Skulle han male, trengtes et nytt utrykk — men var det moralsk å bedrive kunst i en sånn verden? Han skrev til Hering: ‘Det eneste jeg vil nå, er å avskjære meg fra andre malere, fra Louvre, fra metodene, for at mine lidenskaper skal få gnage seg inn i et maleri som er mitt. Et bilde av en gammel jødisk kvinne på toget eller stående på perrongen i Otwock er nå kanskje nærmere mitt hjerte enn de lekreste parisiske idéer. Mitt maleri ser virkelig ut til ikke å trenge Paris. Jeg har her en god venn som stadig skjenner strengt på meg fordi jeg ikke maler. Selv om jeg sier, «Men himmelen er jo i ferd med å falle, og skulle jeg så sitte og male?» Han sier, «Kanskje himmelen faller fordi du og de andre har sluttet å male.» (Sitert i Karpeles, p. 268).
Urgammel kamp
På slutten av 1938 ble Edith Stein forflyttet fra sitt kloster i Köln til et Karmel i Holland. Hennes overordnede håpet at hun der ville være mindre utsatt for forfølgelse. Men hun måtte, som jøde, registrere seg personlig hos okkupasjonsmakten. Da hun ankom hovedkvarteret i Maastricht, ble hun slått av hvor vanlig det så ut. Det var et travelt kontor lik andre kontorer, fullt av unge piker med skrivemaskiner som halvveis tenkte på arbeidet, halvveis på kveldens stevnemøte. Så bedragerisk uskyldig ondskapens byråkrati kan fremstå! Edith følte seg ille til mote. Verst ble det da stod ansikt til ansikt med Gestapos offiserer, som bragte hilsenen, ‘Heil Hitler!’ Edith svarte kontant, ‘Lovet være Jesus Kristus!’ Hun fortalte senere priorinnen at, jo, hun innså at hun derved nok fremstod provoserende. Men, la hun til, hun kunne ikke annet, siden hun der og da var seg bevisst å befinne seg midt i den urgamle kampen mellom Jesus og Lucifer. Hver dags oppgave er å oppnå klarsyn til å kjenne grenselinjene i kampen, mot til å tre fremad når vi kalles, nåde til å la Jesus virke sin seier i oss. Hans kraft fullkommengjøres i vår svakhet, hvis vi overgir den til ham betingelsesløst.
Fra boken Entering the Twofold Mystery.
Hinsides trivia
I en innsiktsfull anmeldelse av en bok jeg vel knapt kommer til å lese, gir Rowan William oss en spontant elegant definisjon av diktning. ‘Diktning’, sier han, ‘er språk konstruert å en sånn måte at det tillater oss å se hinsides den trivielle, utbyttende bruken av ord som omgir oss øredøvende og gjør ord til våpen.’
Tanken på ord som våpen er uventet, men treffende. Den minner meg om vigilielesningen i morges, fra Hoseas Bok (14:2): ‘Ta ord med deg og vend om til Herren.’
Å frelse ord som er blitt holdt som gisler for voldelige formål, å gi dem friheten tilbake og la dem forvandles til lovprisning, den edleste form for fritt uttrykk, er en siviliserende oppgave av største betydning.
Å fri til mennesket
‘Guds tro på oss gjør iblant at én av oss realiseres. Hjertet slår da i takt med Guds eget hjerte; sinnet fylles av sannhet; munnen av evangeliet for å fri til menneskehetens masse på Guds vegne.’ Disse ordene, skrevet av Pater Simon Tugwell OP, står som epigraf til en ny utgave av dominikanernes Libellus Precum, utgitt av Ordenens engelske provins i fjor. Pater Tugwell fortsetter: ‘Dominikus var en slik mann, en budbringer om Guds kjærlighet som bar Vårherres uendelige smerte og håp. På samme tid en stormvind og en trygg havn, kastet han strømmer av fred gjennom siviliserte ganger utgjort av bekvemme halv-sannheter, lubben korrekthet og uttørret iver. Til folk som levde i et urgammelt mørke de for lengst hadde slått seg til ro i, bragte han dagslysets forstyrrende mulighet.’
Måtte Gud oppreise menn og kvinner av slikt format også nå.
Rilke om gleden
‘Dette har jeg sagt dere’, sier Kristus i evangeliet, ‘for at dere kan eie min glede, og deres glede kan være fullkommen’ (Jn 15:11). Gleden, like freden, er et autentisitetskriterium i åndelig viten. Derfor er det viktig å kunne kjenne den igjen. Den 31. januar 1914 skrev Rainer Maria Rilke til Ilse Erdmann: ‘Enhver gledes virkelighet er ubeskrivelig her i verden; kun i gleden finner skapelse sted (lykken [das Glück] derimot er blott en lovende, betydningsfull konstellering av ting som allerede finnes); gleden er en vidunderlig økning av noe som alt har bestand, en ren tilvekst utav ingenting. Hvor svakt lykken egentlig beskjeftiger oss, ser vi av dét at den gir oss tid til å tenke på, og bekymre oss over, hvor lenge den vil vare; mens gleden er et øyeblikk, uforpliktet og tidløs fra opphavet av. Den lar seg ikke fastholde, men egentlig heller ikke miste, da vårt vesen, berørt av gleden, til en viss grad endres kjemisk og ikke kun, som er tilfellet med lykken, smaker på og nyter seg selv i en ny blanding.’
Curé d’Ars
Den hellige Jean-Marie Vianney var enestående pastoralt begavet. Hans store budskap gjaldt det kristne kall til hellighet, ja, til guddommeliggjørelse. Det var grunnleggende for Vianney (som for Det nye testamente) at den kristne kalles til deltagelse i Guds eget liv. Syndens tragedie bestod for ham i dét, at den hindrer det guddommelige liv i mennesket og slik fremmedgjør det fra målet det er skapt for, fra å kjenne salig glede. Tenk på et utsagn som følgende, fra en av Vianneys prekener: ‘Lik en vakker hvit due som flyr ut fra vannene for å riste sine vinger over jorden, utgår Den hellige Ånd fra den guddommelige fullkommenhets uendelige hav for å slå med vingene over rene sjeler, for å inngi dem kjærlighetens balsam.’
Kunne vi ikke trenge å få dette budskapet oftere lagt på minnet?
Růžičková
Sommerens stor musikalske oppdagelse har vært en 1972-innspilling av Zuzana Růžičková (1927-2017) og Josef Suk (1929-2011) som spiller Bachs sonater for harpsikord og fiolin. Suk og Růžičková fører lytteren inn i et nytt, ofte overraskende lydunivers. Tolkningen er intelligent, grundig og (hvis jeg får bruke et så umotens ord) viril. Rolige passasjer utstråler nesten uutholdelig ømhet, uten overfladisk følelseskremmeri.
De to formidler musikken som et vesentlig utslag. De spiller Bach som om det stod om livet.
Leser du litt om Růžičková,oppdager du at dette for hennes del bokstavelig var tilfellet, i ekstreme omstendigheter. Hennes liv var preget av Europas 1900-talls voldsomme traumaer, men hun lot seg ikke forbitre av dem. Jeg anbefaler Peter Getzels’ dokumentarfilm om denne gudsbenådede musiker. Du finner den her – eller på Medici.
Selvbilde
I sin fine BBC-serie fra 1997 om maleriets historie står Sr Wendy Beckett i undring foran veggmaleriene i Lascaux og sier: ‘Alle disse dyrene er vakre. For mange århundrer siden, mens det var plass til oss alle, hvor må vel ikke mennesket ha lengtet etter å være sterkt, vakkert, fritt, uskyldig — alt det som de ikke dengang var, som vi ikke er i dag; og kanskje var det derfor de lagde disse bildene hemmelig, i jordens indre, for å ære dyrene?’ Tre tiår før hadde Zbigniew Herbert stått foran samme malerier og undret seg over den i sammenligning utilstrekkelige, ofte forkledde fremstilling av mennesket: ‘Mennesket ødela naturens orden ved sin tanke og sitt virke. Det higet etter ny disiplin gjennom en serie selvpålagte forbud. Det skammet seg over sitt eget ansikt, et synlig tegn på forskjellen. Det bar masker, dyremasker, som om det derved ville godtgjøre sitt bedrag. Når det ønsket å fremstå grasiøst og sterkt, ble mennesket et dyr. Det trakk seg tilbake i sin opprinnelse, omsorgsfullt omsluttet av naturens varme livmor.’ Jeg undrer: bevitner vi ikke nå om dagen på underlig vis en lignende slags tilbaketrekning bak en lignende slags maske inspirert av en lignende slags skam?
Aldri mer biskop
Hva tjener en biskop til? Listen på svar er lang. Han skal, ideelt sett, være alt for alle! Noe grunnleggende kommer dog til uttrykk i følgende portrett fra Martin Mosebachs De 21, nå tilgjenglig på norsk:
«I Wadi-Natrum, et av de urgamle klostrene som nå har vokst til ny storhet, fikk jeg vite at en biskop langt oppe i årene skulle vise seg. En liten dør ble åpnet, og der stod oldingen rett i ryggen, men med et fraværende, drømmende blikk, åpenbart beboer av en annen verden allerede, med stav og bispekors i hånden. Kjente han fremdeles leppene som berørte hånden hans? Man kunne knapt se velsignelsesgesten hans, men han må ha fornemmet de troendes nærvær. Aldri var han mer biskop enn nå da han bare var et kar for en høyere vilje.»
Ikke fiks-ferdig
Sigrid Undset skrev om hellig Olav, skytshelgen for vårt bispedømme og for landet: ‘Olav den Hellige var sædkornet som ble valgt til at legges i Norges jord, fordi den passet til jordsmonnet og veiret her.’
Historien om Olav er slående fordi vi skritt for skritt kan følge nådens virke i ham. Olav var ingen fiks-ferdig helgen. Han begynte sitt voksne liv som ambisiøs viking. Men gjennom møtet med Kristus i Kirken, ved viktige opphold i Rouen og Kyiv, så hans endelige, dramatiske hjemkomst til Norge, hvor han led martyrdøden, kom et overnaturlig lys gradvis til å gripe og gjennomlyse ham. Det strålte i hans legeme selv etter døden.
P Olav Müllers biografi om Olav, en rik tekst, er tilgjengelig her.
Bønn og poesi
Til vesper i kveld, på minnedagen for Joakim og Anna, ble jeg slått av antifonen til Magnificat. Teksten er meg velkjent, men det var som om jeg leste den for første gang: ‘Inclita stirps Iesse virgam produxit amoenam, de qua processit flos miro plenus odore’ (‘Jesses edle stamme har frembåret et liflig skudd; fra det sprang en blomst full av vidunderlig duft.’) De gjentatte daktylene skaper en behagelig rytme bærende mot stavelsen ‘flos’, som gir hvile. Derved fremgår, uten tungvint kommentar, at festen først og fremst dreier seg, ikke om de navngitte to, men om frukten av deres ekteskap, hvis eksistens var rettet mot Kristus. Substantivet ‘virga’ (skudd) vekker assosiasjoner med ‘virgo’ (jomfru). Bildet som brukes for å antyde hennes livsfrukt henviser til et grunnleggende paulinsk bilde: ‘Kristi vellukt’. Mer kunne sies om ordvalg. All den rikdommen rommes i en enkelt, ydmyk setning. Hvorfor gjorde den slik inntrykk på meg? Fordi den er så ulik mange nyere liturgiske bønner, som ligner kunngjøringer på et styremøte. Er én av grunnene til at vi sliter med å integrere vår liturgiske fortid, at vi har mistet sansen for poesi?
Å følge Jesus
Et vesentlig spørsmål midt i bytrafikken.
Glede og sorg
Liturgien hyller Maria Magdalena som Apostlenes Apostel: Hun var det første vitne til Kristi oppstandelse. Hva skikket henne til dét? Utholdenheten og motet som lot henne, på et tidspunkt da alle hennes håp var knust – hun som så ofte var blitt skuffet – forbli hvor hun var for å vente og gråte. Hun løp ikke bort fra sorgen. Hun søkte ikke adspredelse fra den. Heller ikke stengte hun seg inne i den. Hun berørte sorgens dyp, simpelthen, og ble derved rede til å gjenkjenne nærværet hun søkte, ikke foran seg (hvor hun hadde forventet seg det), men bak seg, hvor hun kunne ha sverget at det måtte være en annens.
Det koster å utholde sorg. Men iblant er det veien vi må gå for å møte gleden.
Fellesskap
I en vakker, elegisk betraktning, mediterer Yoshida Kenkō (c.1283-c.1352) over timelige tings forgjengelighet. Samtidig gir han uttrykk for gleden han finner i sannferdige møter med mennesker. «For en lykke det er å sitte i fortrolig samtale med én som begriper hvordan du tenker, varmet av åpenhjertig samtale om denne verdens forunderlig og flyktige fenomener … men en sånn venn er ikke lett å finne, og isteden sitter du der og gjør ditt beste for å tilpasse deg det andre sier, mens du føler deg dypt ensom.»
Selv i slike tilfeller finnes et botemiddel innen rekkevidde for enhver: «Det er en vidunderlig trøst å sitte ensomt under en lampe med en bok spredt ut foran seg, for slik å oppleve fellesskap med én fra fortiden som du aldri har møtt» — men allikevel møter på et vis, gjennom det skrevne ord.
Barn
Med sedvanlig skrapsinn analyserer Eivor Oftestad en nylig dokumentarfilm om surrogati. Vi antar at vi vet hva den sosiale kontrakt mellom barn og foreldre består i. Oftestad viser derimot i hvilken grad den betinges av kulturelle normer:
‘Forståelsen av hva et barn er, er ikke gitt, men speiler til enhver tid forhold og forestillinger i kulturen. Mens det å få barn i jordbrukssamfunnet var forstått som avl, og i industrisamfunnet som produksjon, blir det i dag, i forbrukersamfunnet hvor vi knapt har erfaring med behovsutsettelse, i større grad forstått det som noe som kan skaffes – og alt kan som kjent skaffes med penger.’
Tenker vi at man får barn eller at man skaffer seg dem? Spørsmålet er av vesentlig betydning.
To veier
I dagens vigilielesning utvikler den hl. Ignatius av Antiokia (ad Magn. 1-5) et motiv typisk for tidligkristen litteratur. Det dreier seg om bildet, basert på 5. Mosebok 30:19, av de to veier enhver mann eller kvinne må velge mellom.
‘Alt har en ende, og to muligheter foreligger: døden eller livet, og enhver skal dra til sitt sted. For liksom det er to typer mynt, Guds og verdens, hver av dem med sitt eget preg, så bærer de vantro verdens preg, og de troende i kjærlighet Gud Faderens preg, gjennom Jesus Kristus. Hvis vi ikke frivillig velger å dø med ham i hans lidelse, er hans liv ikke i oss.’
Vi som lever i en verden preget av uklare grenser, utfordres av et slikt perspektiv. Utfordringen er gavnlig. Vi trenger forbildet til modige kvinner og menn som velger livet. Det er intet lett valg. Det vil, som Ignatius sier, preges av Kristi lidelse. Men det vil bygge på sannhet, og sannheten frigjør.
