Ro
Begrepet ro er viktig i asketisk ordforråd. De greske kirkefedrene henviste det til det med ordet hēsychia. Det ble oversatt til latin som pax. Det fedrene snakket om, var ikke å slappe av, men å nå en indre balanse som gjør at elementene som utgjør menneskets eksistens harmoniseres, slik medlemmene av et symfoniorkester, før en konsert, stemmer instrumentene til den fullkomne A intonert av første fiolin.
Ofte er vi oss bevisst at slik harmoni og velgjørende balanse mangler i våre liv. Hva skal vi ta oss til da? En utvei antydes av dikteren Reiner Kunze som engang skrev at et dikt er ‘uro falt til ro’: ‘Das gedicht ist zur ruhe gekommene unruhe‘.
Hva om vår grunnleggende oppgave som mennesker er en dikterisk oppgave, om hovedutfordringen som gis oss er å gjøre våre liv til et sådant dikt?
Hvem er vi?
Et praktstykke som inngår i en flott utstilling i katedralmuseet i Hildesheim, er en lysestake fremstilt i Maas-deltaet omkring 1180. Det fremstiller de tre kontinenter man kjente til den gang – Europa, Afrika og Asia – som kvinnelige skikkelser. Det er interessant å merke seg attributtene som kjennetegner dem.
Asia holder et kar som flommer over og bærer innskriften DIVITIE (rikdom). Europa, med sverd og skjold i hånd, beskrives med ordet BELLUM (krig). Afrika, derimot, fremstilles kontemplativ, lesende i en åpen bok hvor det står skrevet SCIENTIA (kunnskap).
Det er nyttig å møte et sånt perspektiv nettopp nå, når det stadig henvises, i europeisk diskurs, til vårt kontinents angivelig evige kulturelle overlegenhet, som om noe slikt liksom tilhørte oss ved et slags nedarvet monopol.
Restaurering
Hva er forholdet mellom en original og en kopi? Spørsmålet har personlig relevans for enhver kristen i lys av 1 Mosebok 1,27, ‘Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det.’ I sin bok Om Ordets Inkarnasjon utvikler Athanasius motivet utfra en kunstners arbeid med å restaurere et maleri: ‘Når likheten malt på et plate utslettes av flekker utenfra, må han som er avbildet selv trå til for å la portrettet fornyes på samme plate; for bildets skyld, må ikke platen det er malt på forkastes. Konturene opptegnet på den på nytt.’ Denne fascinerende dokumentarfilmen om restaureringen av Prados Mona Lisa har mer enn bare kunsthistorisk interesse. Den byr på en lignelse om en eksistensiell søken etter autentisitet. Den viser at en sann kopi er mer enn livløs reproduksjon; den utgår fra en skapelsesprosess og besitter integritet. Det gjelder for en genial kunstners arbeid. I hvor mye større grad gjelder det da for arbeidet til ham som er skjønnhetens Opphav?
Konsultering
Konsultering er en nøkkelfunksjon i vårt samfunn. Små og store bedrifter investerer store summer i formålet. Nødvendigheten av å søke råd er åpenbar. Den hl Benedikt fastslår, i 3. kapittel av Regelen, ‘Gjør alt etter å ha søkt råd; det vil du ikke angre.’ Enhver som har hatt en styrende funksjon vet hva han mener. Iblant har imidlertid konsultasjon – det å oppveie valg – ingen hensikt; da dreier det seg om å fastholde prinsipper. Vi minnes i dag den hl Kyprian av Kartagos martyrium. Da han ble arrestert i 258, ble han nødet til å utføre seremonien keiseren fordret: Det dreide seg om en tur på tinghuset, om litt strategisk plassert røkelse – tilsynelatende detaljer! Kyprian sa nei. Slik han så det, ble han bedt om å utføre blasfemi. Keiserens prokonsul var sjokkert. Han dro Kyprian til side og sa, Consule tibi – med andre ord, ‘Utøv konsultasjon!’ Kyprian svarte, ‘I et så retterferdig anliggende, er det ingenting å konsultere om’, In re tam iusta nulla est consultatio. Det er iblant grenser for hva konsultering kan oppnå. I slike tilfeller må vi simpelthen være i stand til å se forskjell på sannhet og løgn, for så å satse på sannheten.
Medlidenhet
Bønnene som legges på våre lepper i dag, på minnedagen for Jomfru Marias Smerter, er gedigne. I kollektbønnen, ‘La din Kirke, som sammen med Maria deler Kristi lidelse, også få del i hans oppstandelse’; i slutningsbønnen, ‘Vi bønnfaller deg, hjelp oss […] å utfylle i oss selv, til beste for Kirken, det som gjenstår av Kristi lidelse’. Det er ikke tomme ord, dette, men pekepinner mot kjernen av kristen virkelighet, hvor det å være ‘passiv’ ikke er å være inaktiv; tvert imot, innlemmelse i Pasjonen er den høyeste form for aktivitet, grunnlaget for meningsfylt, virkningsfull kristen handling. Vi betrakter dette faktum i Jomfru Maria uutsigelige medlidenhet. Konsepter duger ikke til å uttrykke dens dybde og kraft. Musikk kan hjelpe oss til innsikt, kanskje aldri mindre utilstrekkelig enn i Pergolesis Stabat Mater. Denne tolkningen med Mirella Freni and Teresa Berganza er etter mitt skjønn uovertruffen. Begge solister er på toppen av sine karriære. Men det mer enn virtuositet som spiller inn. Deres modne stemmer gjør det mulig for mysteriets moderlige aspekt å finne uttrykk.
Chrysostomos
Johannes Chrysostomos er ikke en alment elskelig helgen på linje med Polykarp eller Frans av Sales. Han var en formidabel predikant og lærer; hans karakterstyrke var sagnomsust. Hvert år slås jeg kollektbønnen som refererer til hans veltalenhets nådegave og hans ‘utholdenhet i alle trengsler’. På samme tid var Chrysostomos en uslepen diamant. Noen av hans utsagn kan ryste oss ved deres styrke, ja bentfrem deres voldsomhet.
Han minner oss om at virkelig fellesskap må grunne i sannhet, og at sannhet, stort sett, er noe vi må strebe etter – vi får den ikke i fanget.
Grunnlaget for enheten i Kristus er radikal autentisitet. Det påkreves at vi er rede til å gi avkall på alt i oss og omkring oss som er inautentisk, til hinder heller enn til hjelp i vårt forsøk på å være sanne disipler.
Lik klokkemalm
Vi ser en tendens i våre dager til å frata Kirken hennes bestemte form, store forbokstav og personlighet. Det som blir igjen, oppgaven av å ‘utgjøre kirke’ blir liksom som å ‘pugge matte’, en øvelse i menneskelig kløkt. For en kontrast vi møter i Gertrud von le Forts Hymner til Kirken: ‘Dine tjenere kles i skrud som ikke eldes, ditt språk er lik dine klokkers malm. Lik tusenårige eiker er bønnene du ber; dine Salmer bærer havets åndedrett. Din lære ligner en festning på uinntagbare fjell. Mottar du løfter, gjaller de til tidenes ende; velsigner du, bygger du i himmelen hus. Dine vigsler er på menneskers panner lik store flammetegn ingen kan slukke. Din trofasthets mål er ei menneskers troskap; dine års mål omfatter ingen høst. Lik en stadig flamme over virvlende aske er du! Du ligner et tårn midt i rivende vann! Derfor er stillheten din så dyp midt i dagenes larm; når aftenen kommer, henfaller de til din miskunn i alle fall. Du er den som ber over enhver grav! Hvor i dag en have blomstrer, står villnis i morgen; hvor folk bor ved daggry, huser fordervelse i natt. Du er det eneste evighetens tegn over denne jord. Over alt som ikke forvandles av deg, får døden overtak.’
Trofasthet
Dronning Elizabeth II levde et liv beundringsverdig på så mange vis at lovtalene som strømmet ut ved hennes død i går, på Jomfru Marias Fødselsdag, er endeløse. Det som særlig slår meg er dette: At én persons radikale trofasthet i forhold til sin stand og opgave gav stabilitet til utallige andres liv. Trofasthet kan ta mange former. Hvem vet hva som venter oss? Vesentlig er hjertets grunnfestethet, uttrykt i konkret levnet. Nylig oppdaget jeg denne bønnen som Johannes Paul II formulerte på sin 65-årsdag: ‘Hvis en dag sykdom berører mitt sinn og overskygger det, overgir jeg meg til deg alt nå, men hengivenhet som senere vil ta form i taus tilbedelse. Befinner jeg meg en dag bevisstløs, ønsker jeg at hver time jeg får oppleve slik blir uavbrutt takksigelse, at mitt siste pust får ånde kjærlighet. Når tiden kommer, måtte min sjel, ført ved Marias hånd, få skue ditt åsyn og synge din pris i evighet. Amen.’
Folk og dyr
Da Antonius den Store i siste del av sitt liv trakk seg tilbake på det Indre Fjell, ble han plaget av dyr som gravde opp grønnsakshagen hans. Han vendte seg vennlig (χαριέντως) til dem og sa: ‘Hvorfor plager dere meg, når jeg ikke plager dere?’ Fra da av, levde de fredelig sammen. Gjenopprettelsen av menneskets harmoni med dyreriket er et Leitmotif i asketisk litteratur, et tegn på gjenervervet uskyld, på hellighet. Vår generasjon befinner seg på den andre enden av spektrum. En gjennomgang av ny litteratur byr på statistikk som viser hvor langt vår utbytting av dyrene er nådd. ‘Spanias slaktegriser, like tallrike nesten som befolkningen, produserer nok møkk til å fylle Barcelonas fotballstadium 23 ganger per år’; ‘Vi oppdretter 66 billioner høns hvert år, seks for hvert menneske på jord, nesten alle i grusomme forhold’. Film mobiliseres som medium for å åpne vår øyne. Gunda og Cow har gjort inntrykk på meg. Begge filmer er vakkert laget. Hverken den ene eller andre er sentimental. Først og fremst kommer dyenes annerledeshet til uttrykk. Vi minnes om at det antiseptiske, plastikk-innpakkede kjøttet som ligger i supermarkedets kjøledisk engang levde – og ethvert liv fortjener å betraktes med ærbødighet.
Tre ut av frykten
I Bibelen får vi høre at en grunnleggende følge av synd – som er en tilstand av desorientering – er erfaringen av grunnløs frykt (Sal 53:6). Omvendelse innebærer at vi kaster irrasjonell angst av oss. Iblant har vi dog god grunn til å frykte. Det var tilfellet med Judah på Jeremias tid. Derfor lyder Herrens ord, talt ved profeten, med stor styrke: ‘Frykt ikke for Babylons konge som dere frykter, sier Herren’ (42:11). Gud sier ikke til folket at frykten deres er grunnløs. Han ber dem om å anerkjenne den på et naturlig nivå, for deretter i tro å tre ut av den. Ofte opplever vi skyldfølelse når vi er redde. Vi gjør hva vi kan for å undertrykke vår frykt eller, i det minste, for å skjule den. Slik vinner den fastere feste. Å si isteden, ‘Dette er fryktelig, og jeg opplever frykt’, kan bringe forunderlig frihet. Vi rotfestes i virkeligheten. Å velge det som er virkelig, er å hige etter sannhet. Og sannheten, selv når den koster, setter oss fri; den åpner oss for å motta nådens mot.
אַל־תִּֽירְא֗וּ מִפְּנֵי֙ מֶ֣לֶךְ בָּבֶ֔ל אֲשֶׁר־אַתֶּ֥ם יְרֵאִ֖ים מִפָּנָ֑יו אַל־תִּֽירְא֤וּ מִמֶּ֙נּוּ֙ נְאֻם־יְהֹוָ֔ה כִּֽי־אִתְּכֶ֣ם אָ֔נִי לְהוֹשִׁ֧יעַ אֶתְכֶ֛ם וּלְהַצִּ֥יל אֶתְכֶ֖ם מִיָּדֽוֹ
Metafysisk skandalon
Det antas ofte at det er Kirkens etiske lære som setter den i konflikt med samfunnet i vår tid. Mange forlanger forandringer på dette feltet. Utover betydningen av å ta på alvor behovet for katolske svar på særegne, kanskje nye etiske problemstillinger (noe hver tidsalder kalles til), mener jeg antagelsen er feilaktig. Jeg tror ikke den fremste snublesten er etisk. Jeg tror den er metafysisk.
Guds hellighet! Hans herlighets strålende glans, synliggjort i Kristus ved en uendelig selvuttømmelse! Denne vesentlige virkelighet, som for grunnleggerne av Cîteaux ble tatt for gitt, synes underlige i en tid hvis utsyn er nesten helt horisontalt. Vi er barn av denne tid. Det skal vi aldri glemme.
Fra et brev til cistercienserordenen.
Nok til å si ja
‘For meg og for oss alle gjelder det at Gud, da han kalte oss til en stand i livet, åpenbarte lite: det grunnleggende kallet, de nødtørftige elementer. Hans innbydelse inneholdt hverken biografi eller dreiebok. Derfor kunne den fremkalle tro og tillit, i det vi la vår hånd i Guds. Ingen rosenhave; kun dét at hva haven enn måtte være, Eden eller Gethsemani, ville han forbli trofast gjennom all vår troløshet. Dette gjelder for enhver livsform bygd på løfter, om man er ektemann eller kone, prest, munk eller nonne, eller lever med forpliktelser til jusen eller dansen, til medisin eller musikk, til handel eller storting. Det gjelder for den mektige og for den makeløse. Gud forteller oss akkurat nok til at vi kan si ja.’
Slik gav Assumpsjonistpresten P Philip Bonvouloir (1929-2012) sine venner et tilbakeblikk på egen erfaring. Den tror jeg nok mange av oss gjenkjenner oss i.
Økologi
Å henvise til en søppelplass som til en ‘økologisk ø’ krever en viss semantisk akrobatikk.
Å sortere avfall er utmerket, men er dog bare en oppbevaringsmåte. Gjenvinningen er en separat prosess som skjer annensteds, med den særlige energi som hører til.
Virkelig økologisk ville det være å ikke samle skrap, slik at vi ikke måtte bli kvitt det.
Perspektivet kan overføres, mutatis mutandis, på det åndelige liv. Også der skal vi passe oss for å tro at vi, ved kun å merke og sortere, faktisk renser.
Å øve synet
Kontemplativt liv grunner i evnen til å se. Kontemplasjon er en nåde, men nåden bygger, som alltid, på naturen; derfor må vi oppøve vår synssans. Det er noe vi alle kan gjøre. Fostrer vi ikke evnen til å se (og se forskjell på) farver, forekommer verden rundt oss lett i svart-hvitt. Czapski skrev en gang:
‘Alt skumring. Arbeid igjen, friskt og sikkert. Hvorledes sikkert? I måten jeg mestrer meg selv, objektifiserer, forstørrer min farvesans som, når jeg ikke arbeider, innskrenkes. Rutinen? Tja, utgjør den rutine, denne verdslige teknikk som åpner for meg en verden av lykkelig, billedlig erfaring? Denne langsomme farten kan knapt kalles skue; det er heller som om jeg var lærling i kunsten å se.’
Daggry
Hans Ulrich Treichels roman Daggry er en pietà i prosaform. En eldre kvinne vugger sin middelaldrende sønn, død i nattens løp etter langt sykeleie. Endelig føler hun seg fri nok til å uttrykke for seg selv – og for oss – elementer av et drama som har formet hennes liv, et liv som kun tilsynelatende har vært vanlig (hva er vel vanlig?) og banalt.
Så lite vi vet om hverandre. Så begrenset vår anelse er om hva andre har å bære, om heltemotet de kanhende må øve rett og slett for å stå opp om morgenen.
‘Har vi ikke vandret langs et bratt fjellpass?’ spør fortelleren mot historiens slutt. Jo, det har hun. Og hun har gitt leseren anledning til å ane hvilken risiko man løper ved slike høyder.
Å finne kilden
Dette diktet av Seamus Heaney får meg til å tenke på Johannes 7:38. Det er én ting å være bærer av en kilde til levende vann; det er en annen ting å finne kilden.
Cut from the green hedge a forked hazel stick
That he held tightly by the arms of the V:
Circling the terrain, hunting the pluck
Of water, nervous, but professionally
Unfussed. The pluck came sharp as a sting.
The rod jerked with precise convulsions,
Spring water suddenly broadcasting
Through a green hazel its secret stations.
The bystanders would ask to have a try.
He handed them the rod without a word.
It lay dead in their grasp till, nonchalantly,
He gripped expectant wrists. The hazel stirred.
Langt umkring
’12te mai 1900 gav stortinge eit tilskot kr 20.000, til aa gjeva ut Heimskringla paa vanlegt bokmaal og landsmaal, so boki kunde koma langt umkring, naar ho vart billeg.’ Slik stod det skrevet på tittelbladet til en nasjonalutgave av Kongesagaene fra 1900. Tor Olav Hauge siterer teksten i Dag og Tid denne uken. For 122 år siden var det tatt for gitt at en nasjon på jakt etter felles identitet burde lese landets opphavsberetninger om igjen. For å muliggjøre foretaket, subsidierte staten nye utgaver.
I en kulturell sammenheng preget av bevisst amnesi, blir man ettertenksom. Vi lever og taler lett som om fortiden var unødvendig overvekt, som om fremsyn var det eneste som teller. Så overraskes vi over at vi har vondt for å uttrykke hvem vi er, hva vi driver med, på en samlende måte? Kanskje har det aldri vært viktigere å nære minnet ansvarlig. Jeg vil si det er en borgerplikt. Og en kristenplikt.
Takknemlighet
En gang var det vanlig å sette opp votiv-plaketter i kirker, som takk for bønnesvar. Andre gjenstander forekom også: En krykke, som tegn på at eieren nå klarer seg uten; eller bildet av et endelig ankommet, etterlengtet barn.
I evangeliet hører vi Jesus si, et sted mellom Samaria og Galilea, til den helbredete spedalske vendt tilbake for å si takk: ‘Ble ikke ti renset? Hvor er de andre ni?’ (Lukas 17:17).
Jeg har sans for dette enkle oppsettet i et høylandskap i Frankrike. Det skal ikke alltid store gester til for å uttrykke takknemlighet. Iblant er en kongle alt man trenger.
Vesentlig er bevisstheten om å ha mottatt en gave, så evnen til grasiøs respons.
Vindvirvel
I formiddag stod jeg ved et vindu med tekopp i hånd og så på en svale som fløy rundt og rundt en liten dam. Etter hver tredje runde omtrent, stupte den dødsforaktende ned i vannet. Vinduet var stengt. Jeg kunne ikke høre svalen. Men jeg kunne se dens jubel.
I ettermiddag så jeg en paraglider vindvirvle under sitt buktende, påskegule seil med eventyrlig eleganse — en dans mellom himmel og jord uten praktisk nytte, utført for sin egen skyld.
Det slo meg at de to gjorde det samme: De gjorde sitt vesen eksplisitt, og frydet seg ved det. Enhver skapning bærer behov for å inkarnere verset i Hopkins’ dikt, nærmest en bekjennelse: ‘Det jeg gjør, er det jeg er; derfor er jeg kommet’. Mangt distraherer oss dog. Lett overgir gi vårt vesen istedenfor å bekrefte det. Så opplever vi, istedenfor glede, knugende sorg.
Ave Crux
Helgenen vi ærer som Rosa av Lima ble født i Peru, datter av spanske foreldre, i 1586, 23 år etter Trent-konsilet som gav katolisismen ny gyv. I Rosas liv fant gyven uttrykk i omsorg for de fattige. Det bringer henne nær vårt moderne kristenideal. Derimot kan Rosas sterke askese virke fremmedgjørende. For henne var Kristi kors intet meditasjonsobjekt. Det var så å si den vitale atmosfære som omgav og bar hennes egen eksistens. Hengivenheten hennes til korset var radikal. Nå for tiden glemmer vi lett dette aspekt av den kristne tilstand. Gud, sier Paulus i dagens messelesning, kaller oss til ‘å få vår Herre Jesu Kristi herlighet i eie’. Herligheten fant sitt ypperste uttrykk på Golgata. Å anerkjenne dette, er ikke å hengi seg en morbid form for religiøsitet. Det er å lese evangeliet redelig; å erkjenne vårt behov for frelse; å bekrefte sannheten i ordene Kirken legger i vår munn på Langfredag: ‘Ved korsets tre, gjorde gleden sitt inntog i hele verden‘. Derved, ikke på annet vis.
Bernard av Clairvaux
Bernard av Clairvaux sammenlignet en gang, i en preken, det kristne liv her i verden med en mann som bærer en flamme gjennom en lang, stormfull natt. Vinden uler, regner pisker. For at flammen ikke skal blåses ut, holder mannen om den med begge hender. All hans oppmerksomhet er rettet mot å bevare flammen levende idet han vandrer mot sin Fars hus. Det som holder motet hans oppe, er tanken på at han vil ankomme dit en vakker dag, hvis han er trofast. ‘Og i det huset, som ingen menneskehånd har bygget’, sier Bernard, ‘er det ingenting å frykte. Ingen fiende slipper inn i det. Ingen venn forlater det.’ Den siste bemerkningen er typisk. Bernard hadde stor begavelse for vennskap. Han visste at vi, for å tjene Gud, trenger hverandre, og at fellesskapet som består mellom hjerter som søker sannheten er blant livets mest fortreffelige gaver.
Quixote i Odessa
I sin siste rapport fra Ukraine, på trykk i dagens Dag og Tid, skriver Andrej Kurkov om en oppsetning av Minkus’ Don Quixote i Odessa denne uken, med fullsatt sal. Å oppføre en ballett midt i en krig er en motsandshandling, et vitnesbyrd om kreativitet og ånd forkynt i fleisen på brutalt ødeleggende krefter. Valget av repertoar kan fremstå som en høy form for sarkasme. For det er ikke noe quixotisk ved et slik foretak; det vil seire. Ånd seirer alltid over vold, på lang sikt. Forrige uke bemerket Erkebiskop Sviatoslav Shevchuk, som trofast fortsetter sin inspirerte katekese i krigstid: ‘Hjørnestenen for ethvert samfunnet er respekt for enkeltmenneskets verdighet og livets hellighet fra unnfangelsen til den naturlige død. Alle menneskets andre rettigheter og ansvar har den verdigheten som opphav.’ Trøstig å møte det heslige med noe som er vakkert, er å gi uttrykk for hva vår verdighet består i, og derved å spre håp i vid omkrets.
Tidens storhet
For et kvart århundre siden hørte jeg Olivier Clément tale uforglemmelig om hvor viktig det er å kunne bevege seg langsomt. Verden er blitt raskere siden. Vi trenger stemmer som minner oss om hvor forrykt det er å gi etter for stadig akselerering. Marie Noël, for eksempel, skrev i 1946: ‘Om aftenen kommer her et høytidelig øyeblikk: Det er når oksene vender hjem med store vognlass av korn som rager over dem. Langsomt og majestetisk kommer de til syne, som om de kom gående rett ut av evigheten. Kanskje så Boaz i sin tid noe lignende. Og kanskje er det dette som er arbeidets sanne rytme, rytmen som tilsvarer Guds hensikt med mennesket: Så edelt kan man gå; så sterkt, uhastende kan man skride fremad. Kanskje ble våre domkirker planlagt og bygget uten hast og kjas, med hendenes og sinnenes fred og den bevisste innsats som tilsvarer dagens behov. Kanskje behøver alt menneskelig arbeid, det være seg kroppslig eller endelig, noe av tidens storhet for å realisere skjønnhet.’ Fra en tekstsamling oversatt av Pauline Matarasso, s. 239.
Godtgjøring
Siden jeg først leste Simon Wiesenthals bok Recht, nicht Rache (Rettferd, ikke hevn) har jeg vært preget av hans arbeid. På verdens vegne har han opprettholdt en fryktelig erindring. Han har gjort det utrettelig, men uten bitterhet. I en dokumentarfilm som nå er noen år gammel, forteller Sir Ben Kingsley, som spilte rollen som Wiesenthal i dramaet Morderne blant oss, om sitt første møte med en mann han så å si måtte lære å kjenne innenfra. Det som slo ham mest — ‘jeg har aldri kunnet glemme det’ — var en spontan gest Wiesenthal tydde til: Han dro sin høyre hand over ansiktet som uttrykk for mestret fortvilelse: ‘Hverken før eller siden har jeg sett at noen på en slik måte fysisk inkarnerer en hel generasjons sorg. Han har evnen til å berøre den kollektive sorgen, og forståelsen av sorg, vi alle bærer på, uansett hva som er vår personlige erfaring. Jeg tror dette er svært helbredende. For kan du ikke sørge over tap, kan du heller ikke begynne å godtgjøre tapet og reparere skaden som er gjort.’ Kingsley understreker at Wiesenthal ikke lar seg redusere til en inkarnasjon av sorg: ‘Mens han gråt alle sine tårer, var han også en mann som lo all sin latter.’
Kanskje
I 1949, 53 år gammel, etter å ha nedtegnet sin beretning om krigsår som hadde latt ham oppleve og se fryktelige ting, konfrontert med nedbrytingen av Polen, spurte Józef Czapski seg om det ennå var mulig å male. Skulle han male, trengtes et nytt utrykk — men var det moralsk å bedrive kunst i en sånn verden? Han skrev til Hering: ‘Det eneste jeg vil nå, er å avskjære meg fra andre malere, fra Louvre, fra metodene, for at mine lidenskaper skal få gnage seg inn i et maleri som er mitt. Et bilde av en gammel jødisk kvinne på toget eller stående på perrongen i Otwock er nå kanskje nærmere mitt hjerte enn de lekreste parisiske idéer. Mitt maleri ser virkelig ut til ikke å trenge Paris. Jeg har her en god venn som stadig skjenner strengt på meg fordi jeg ikke maler. Selv om jeg sier, «Men himmelen er jo i ferd med å falle, og skulle jeg så sitte og male?» Han sier, «Kanskje himmelen faller fordi du og de andre har sluttet å male.» (Sitert i Karpeles, p. 268).
