Urgammel kamp
På slutten av 1938 ble Edith Stein forflyttet fra sitt kloster i Köln til et Karmel i Holland. Hennes overordnede håpet at hun der ville være mindre utsatt for forfølgelse. Men hun måtte, som jøde, registrere seg personlig hos okkupasjonsmakten. Da hun ankom hovedkvarteret i Maastricht, ble hun slått av hvor vanlig det så ut. Det var et travelt kontor lik andre kontorer, fullt av unge piker med skrivemaskiner som halvveis tenkte på arbeidet, halvveis på kveldens stevnemøte. Så bedragerisk uskyldig ondskapens byråkrati kan fremstå! Edith følte seg ille til mote. Verst ble det da stod ansikt til ansikt med Gestapos offiserer, som bragte hilsenen, ‘Heil Hitler!’ Edith svarte kontant, ‘Lovet være Jesus Kristus!’ Hun fortalte senere priorinnen at, jo, hun innså at hun derved nok fremstod provoserende. Men, la hun til, hun kunne ikke annet, siden hun der og da var seg bevisst å befinne seg midt i den urgamle kampen mellom Jesus og Lucifer. Hver dags oppgave er å oppnå klarsyn til å kjenne grenselinjene i kampen, mot til å tre fremad når vi kalles, nåde til å la Jesus virke sin seier i oss. Hans kraft fullkommengjøres i vår svakhet, hvis vi overgir den til ham betingelsesløst.
Fra boken Entering the Twofold Mystery.
Hinsides trivia
I en innsiktsfull anmeldelse av en bok jeg vel knapt kommer til å lese, gir Rowan William oss en spontant elegant definisjon av diktning. ‘Diktning’, sier han, ‘er språk konstruert å en sånn måte at det tillater oss å se hinsides den trivielle, utbyttende bruken av ord som omgir oss øredøvende og gjør ord til våpen.’
Tanken på ord som våpen er uventet, men treffende. Den minner meg om vigilielesningen i morges, fra Hoseas Bok (14:2): ‘Ta ord med deg og vend om til Herren.’
Å frelse ord som er blitt holdt som gisler for voldelige formål, å gi dem friheten tilbake og la dem forvandles til lovprisning, den edleste form for fritt uttrykk, er en siviliserende oppgave av største betydning.
Å fri til mennesket
‘Guds tro på oss gjør iblant at én av oss realiseres. Hjertet slår da i takt med Guds eget hjerte; sinnet fylles av sannhet; munnen av evangeliet for å fri til menneskehetens masse på Guds vegne.’ Disse ordene, skrevet av Pater Simon Tugwell OP, står som epigraf til en ny utgave av dominikanernes Libellus Precum, utgitt av Ordenens engelske provins i fjor. Pater Tugwell fortsetter: ‘Dominikus var en slik mann, en budbringer om Guds kjærlighet som bar Vårherres uendelige smerte og håp. På samme tid en stormvind og en trygg havn, kastet han strømmer av fred gjennom siviliserte ganger utgjort av bekvemme halv-sannheter, lubben korrekthet og uttørret iver. Til folk som levde i et urgammelt mørke de for lengst hadde slått seg til ro i, bragte han dagslysets forstyrrende mulighet.’
Måtte Gud oppreise menn og kvinner av slikt format også nå.
Rilke om gleden
‘Dette har jeg sagt dere’, sier Kristus i evangeliet, ‘for at dere kan eie min glede, og deres glede kan være fullkommen’ (Jn 15:11). Gleden, like freden, er et autentisitetskriterium i åndelig viten. Derfor er det viktig å kunne kjenne den igjen. Den 31. januar 1914 skrev Rainer Maria Rilke til Ilse Erdmann: ‘Enhver gledes virkelighet er ubeskrivelig her i verden; kun i gleden finner skapelse sted (lykken [das Glück] derimot er blott en lovende, betydningsfull konstellering av ting som allerede finnes); gleden er en vidunderlig økning av noe som alt har bestand, en ren tilvekst utav ingenting. Hvor svakt lykken egentlig beskjeftiger oss, ser vi av dét at den gir oss tid til å tenke på, og bekymre oss over, hvor lenge den vil vare; mens gleden er et øyeblikk, uforpliktet og tidløs fra opphavet av. Den lar seg ikke fastholde, men egentlig heller ikke miste, da vårt vesen, berørt av gleden, til en viss grad endres kjemisk og ikke kun, som er tilfellet med lykken, smaker på og nyter seg selv i en ny blanding.’
Curé d’Ars
Den hellige Jean-Marie Vianney var enestående pastoralt begavet. Hans store budskap gjaldt det kristne kall til hellighet, ja, til guddommeliggjørelse. Det var grunnleggende for Vianney (som for Det nye testamente) at den kristne kalles til deltagelse i Guds eget liv. Syndens tragedie bestod for ham i dét, at den hindrer det guddommelige liv i mennesket og slik fremmedgjør det fra målet det er skapt for, fra å kjenne salig glede. Tenk på et utsagn som følgende, fra en av Vianneys prekener: ‘Lik en vakker hvit due som flyr ut fra vannene for å riste sine vinger over jorden, utgår Den hellige Ånd fra den guddommelige fullkommenhets uendelige hav for å slå med vingene over rene sjeler, for å inngi dem kjærlighetens balsam.’
Kunne vi ikke trenge å få dette budskapet oftere lagt på minnet?
Růžičková
Sommerens stor musikalske oppdagelse har vært en 1972-innspilling av Zuzana Růžičková (1927-2017) og Josef Suk (1929-2011) som spiller Bachs sonater for harpsikord og fiolin. Suk og Růžičková fører lytteren inn i et nytt, ofte overraskende lydunivers. Tolkningen er intelligent, grundig og (hvis jeg får bruke et så umotens ord) viril. Rolige passasjer utstråler nesten uutholdelig ømhet, uten overfladisk følelseskremmeri.
De to formidler musikken som et vesentlig utslag. De spiller Bach som om det stod om livet.
Leser du litt om Růžičková,oppdager du at dette for hennes del bokstavelig var tilfellet, i ekstreme omstendigheter. Hennes liv var preget av Europas 1900-talls voldsomme traumaer, men hun lot seg ikke forbitre av dem. Jeg anbefaler Peter Getzels’ dokumentarfilm om denne gudsbenådede musiker. Du finner den her – eller på Medici.
Selvbilde
I sin fine BBC-serie fra 1997 om maleriets historie står Sr Wendy Beckett i undring foran veggmaleriene i Lascaux og sier: ‘Alle disse dyrene er vakre. For mange århundrer siden, mens det var plass til oss alle, hvor må vel ikke mennesket ha lengtet etter å være sterkt, vakkert, fritt, uskyldig — alt det som de ikke dengang var, som vi ikke er i dag; og kanskje var det derfor de lagde disse bildene hemmelig, i jordens indre, for å ære dyrene?’ Tre tiår før hadde Zbigniew Herbert stått foran samme malerier og undret seg over den i sammenligning utilstrekkelige, ofte forkledde fremstilling av mennesket: ‘Mennesket ødela naturens orden ved sin tanke og sitt virke. Det higet etter ny disiplin gjennom en serie selvpålagte forbud. Det skammet seg over sitt eget ansikt, et synlig tegn på forskjellen. Det bar masker, dyremasker, som om det derved ville godtgjøre sitt bedrag. Når det ønsket å fremstå grasiøst og sterkt, ble mennesket et dyr. Det trakk seg tilbake i sin opprinnelse, omsorgsfullt omsluttet av naturens varme livmor.’ Jeg undrer: bevitner vi ikke nå om dagen på underlig vis en lignende slags tilbaketrekning bak en lignende slags maske inspirert av en lignende slags skam?
Aldri mer biskop
Hva tjener en biskop til? Listen på svar er lang. Han skal, ideelt sett, være alt for alle! Noe grunnleggende kommer dog til uttrykk i følgende portrett fra Martin Mosebachs De 21, nå tilgjenglig på norsk:
«I Wadi-Natrum, et av de urgamle klostrene som nå har vokst til ny storhet, fikk jeg vite at en biskop langt oppe i årene skulle vise seg. En liten dør ble åpnet, og der stod oldingen rett i ryggen, men med et fraværende, drømmende blikk, åpenbart beboer av en annen verden allerede, med stav og bispekors i hånden. Kjente han fremdeles leppene som berørte hånden hans? Man kunne knapt se velsignelsesgesten hans, men han må ha fornemmet de troendes nærvær. Aldri var han mer biskop enn nå da han bare var et kar for en høyere vilje.»
Ikke fiks-ferdig
Sigrid Undset skrev om hellig Olav, skytshelgen for vårt bispedømme og for landet: ‘Olav den Hellige var sædkornet som ble valgt til at legges i Norges jord, fordi den passet til jordsmonnet og veiret her.’
Historien om Olav er slående fordi vi skritt for skritt kan følge nådens virke i ham. Olav var ingen fiks-ferdig helgen. Han begynte sitt voksne liv som ambisiøs viking. Men gjennom møtet med Kristus i Kirken, ved viktige opphold i Rouen og Kyiv, så hans endelige, dramatiske hjemkomst til Norge, hvor han led martyrdøden, kom et overnaturlig lys gradvis til å gripe og gjennomlyse ham. Det strålte i hans legeme selv etter døden.
P Olav Müllers biografi om Olav, en rik tekst, er tilgjengelig her.
Bønn og poesi
Til vesper i kveld, på minnedagen for Joakim og Anna, ble jeg slått av antifonen til Magnificat. Teksten er meg velkjent, men det var som om jeg leste den for første gang: ‘Inclita stirps Iesse virgam produxit amoenam, de qua processit flos miro plenus odore’ (‘Jesses edle stamme har frembåret et liflig skudd; fra det sprang en blomst full av vidunderlig duft.’) De gjentatte daktylene skaper en behagelig rytme bærende mot stavelsen ‘flos’, som gir hvile. Derved fremgår, uten tungvint kommentar, at festen først og fremst dreier seg, ikke om de navngitte to, men om frukten av deres ekteskap, hvis eksistens var rettet mot Kristus. Substantivet ‘virga’ (skudd) vekker assosiasjoner med ‘virgo’ (jomfru). Bildet som brukes for å antyde hennes livsfrukt henviser til et grunnleggende paulinsk bilde: ‘Kristi vellukt’. Mer kunne sies om ordvalg. All den rikdommen rommes i en enkelt, ydmyk setning. Hvorfor gjorde den slik inntrykk på meg? Fordi den er så ulik mange nyere liturgiske bønner, som ligner kunngjøringer på et styremøte. Er én av grunnene til at vi sliter med å integrere vår liturgiske fortid, at vi har mistet sansen for poesi?
Å følge Jesus
Et vesentlig spørsmål midt i bytrafikken.
Glede og sorg
Liturgien hyller Maria Magdalena som Apostlenes Apostel: Hun var det første vitne til Kristi oppstandelse. Hva skikket henne til dét? Utholdenheten og motet som lot henne, på et tidspunkt da alle hennes håp var knust – hun som så ofte var blitt skuffet – forbli hvor hun var for å vente og gråte. Hun løp ikke bort fra sorgen. Hun søkte ikke adspredelse fra den. Heller ikke stengte hun seg inne i den. Hun berørte sorgens dyp, simpelthen, og ble derved rede til å gjenkjenne nærværet hun søkte, ikke foran seg (hvor hun hadde forventet seg det), men bak seg, hvor hun kunne ha sverget at det måtte være en annens.
Det koster å utholde sorg. Men iblant er det veien vi må gå for å møte gleden.
Fellesskap
I en vakker, elegisk betraktning, mediterer Yoshida Kenkō (c.1283-c.1352) over timelige tings forgjengelighet. Samtidig gir han uttrykk for gleden han finner i sannferdige møter med mennesker. «For en lykke det er å sitte i fortrolig samtale med én som begriper hvordan du tenker, varmet av åpenhjertig samtale om denne verdens forunderlig og flyktige fenomener … men en sånn venn er ikke lett å finne, og isteden sitter du der og gjør ditt beste for å tilpasse deg det andre sier, mens du føler deg dypt ensom.»
Selv i slike tilfeller finnes et botemiddel innen rekkevidde for enhver: «Det er en vidunderlig trøst å sitte ensomt under en lampe med en bok spredt ut foran seg, for slik å oppleve fellesskap med én fra fortiden som du aldri har møtt» — men allikevel møter på et vis, gjennom det skrevne ord.
Barn
Med sedvanlig skrapsinn analyserer Eivor Oftestad en nylig dokumentarfilm om surrogati. Vi antar at vi vet hva den sosiale kontrakt mellom barn og foreldre består i. Oftestad viser derimot i hvilken grad den betinges av kulturelle normer:
‘Forståelsen av hva et barn er, er ikke gitt, men speiler til enhver tid forhold og forestillinger i kulturen. Mens det å få barn i jordbrukssamfunnet var forstått som avl, og i industrisamfunnet som produksjon, blir det i dag, i forbrukersamfunnet hvor vi knapt har erfaring med behovsutsettelse, i større grad forstått det som noe som kan skaffes – og alt kan som kjent skaffes med penger.’
Tenker vi at man får barn eller at man skaffer seg dem? Spørsmålet er av vesentlig betydning.
To veier
I dagens vigilielesning utvikler den hl. Ignatius av Antiokia (ad Magn. 1-5) et motiv typisk for tidligkristen litteratur. Det dreier seg om bildet, basert på 5. Mosebok 30:19, av de to veier enhver mann eller kvinne må velge mellom.
‘Alt har en ende, og to muligheter foreligger: døden eller livet, og enhver skal dra til sitt sted. For liksom det er to typer mynt, Guds og verdens, hver av dem med sitt eget preg, så bærer de vantro verdens preg, og de troende i kjærlighet Gud Faderens preg, gjennom Jesus Kristus. Hvis vi ikke frivillig velger å dø med ham i hans lidelse, er hans liv ikke i oss.’
Vi som lever i en verden preget av uklare grenser, utfordres av et slikt perspektiv. Utfordringen er gavnlig. Vi trenger forbildet til modige kvinner og menn som velger livet. Det er intet lett valg. Det vil, som Ignatius sier, preges av Kristi lidelse. Men det vil bygge på sannhet, og sannheten frigjør.
Dumhet
Jeg har lenge gått og tenkt på noe Bonhoeffer skrev i Motstand og ettergivelse. Først trodde jeg det dreide seg om retorisk eksess; det tror jeg ikke lenger. «Dumhet er for det gode en farligere fiende enn ondskap. Mot det onde kan man protestere. Det onde lar seg blottstille, til nød kan man forhindre det med vold. Det onde bærer alltid kimen til egen forråtnelse i seg. Det etterlater i det minste ubehag i mennesket. Mot dumheten står vi forsvarsløse. Vi kan ikke utrette noe hverken med protester eller makt. Resonnement har ingen effekt. Kjensgjerninger som ikke samsvarer med egen fordom, trenger man simpelthen ikke å anerkjenne – i slike tilfeller viser det dumme menneske seg kritisk; og er kjensgjerningene ufravikelige, kan de skyves til side som intetsigende enkelttilfeller. Dertil er det dumme (i motsetning til det onde) menneske fullstendig tilfreds med seg selv; ja det blir sågar farlig, idet det lett hisses til angrep. Derfor fordres større forsiktighet i møte med dumhet enn i møte med ondskap.»
Dumheten Bonhoeffer omtaler er ikke uforenelig med betydelig intelligens. Det som mangler er forstand.
Utstrakt nytte
Jeg vet ikke annet om kirurgen Thomas Prickett enn det som står på en minneplakett i en kirke fra 1200-tallet på Isle of Wight. Men det som nevnes der er nok.
Jeg vil kalle den mann lykkelig som erindres som én som har ført et liv «av utstrakt nytte» for andre. Ja, vi kunne trenge, på europeisk plan, en fornyet forestilling av offentlig tjeneste. Det er nyttig å huske at ordet «minister» betyr «tjener».
Ikke bare levde Mr Prickett godt. Han døde også godt, «fromt og i overgivelse». Dette lærte han i løpet av kun tredve års levetid.
Han må ha vært et godt menneske. Han hvile i fred.
Ferie
Coram Fratribus tar ferie i et par ukers tid.
Takk for at du stikker innom siden!
Jeg ønsker deg en god sommer.
+fr Erik
Czapski
Etter et besøk i Józef Czapski-Paviliongen i Kraków i fjor, ønsket jeg å følge opp dette så usedvanlige menneske, maler og forfatter. Czapski lille bok om Proust er fabelaktig: Boken ble til i form av foredrag han gav til medfanger i en sovjetisk fangeleir. Eric Karpeles’ Czapski-biografi er også høyst leseverdig. Den gir et nyansert bilde, ikke bare av et menneskes liv, men av en epoke.
Bidrag til Sommerlektyre-vedlegget i The Tablet.
Spiritualitet
Forrige uke kom Abbedisse Christiana Reemts med denne kompakte betraktning:
‘Før sa folk, «Jeg tror ikke på Gud» eller «Jeg er ateist». Nå for tiden heter det, «Spiritualitet er viktig for meg». Det man mener, er ofte det samme.’
Videreføring
I Italia fleipes det hyppig om nasjonale strukturer som ikke er til å stole på. Noe som imidlertid fungerer ypperlig, er videreføringen av kulturarv. Overalt snubler man over oldtidsminnesmerker, selvsagt — det forklarer noe, men ikke alt. Italienere er seg bevisst at de er arvinger til en stor sivilisasjon. Arven formidles i skolen, diskuteres i media, fostres i flotte museer. Det dreier seg ikke bare å å skue tilbake til en herlig fortid. Det dreier seg om å finne sin plass i nåtiden. Da jeg gikk forbi dette kioskvinduet en dag forrige uke, stod et eksemplar av Thucydides’ Peloponneskrigen til salgs. Det moret meg. Da jeg vendte tilbake neste dag for å ta bilde av den, var den borte: Noen hadde kjøpt den. I stedet stod en bok om Sparta og Athen der, midt blant kjærlighetsromanene og idrettsfolks bekjennelser. I det Europa befinner seg i en tilstand av engstelig forandring, ja, i truet tilstand, kunne noen og enhver ha godt av å befatte seg med grunnlaget for vår sivilisasjon, av å minnes historien bak begreper som ‘frihet’, ‘demokrati’, ‘tyranni’ osv. Vi trenger å skjønne hva som er verd å bevare, og hvorfor.
Nåde til å motta
Ritualet for diakonvigsel avsluttes med overrekkelsen av evangeliet. Biskopen gir den nyordinerte boken. Han kommer så med følgende fordring:
Motta Kristi Evangelium. Du er innsatt som dets forkynner. Så du skal tro på det du leser, formidle det du tror, og i din vandel etterligne det du formidler.
Vi har med en kausal kjede å gjøre. Den forutsetter helt og fullt det første element: Vi skal lese Evangeliet slik det overgis oss, ikke slik vi kunne tenke oss å omskrive det.
Sannhet
Stenansiktet kjent som Bocca della verità ved Santa Maria in Cosmedin er et av Romas best kjente landemerker. Det spiller en viktig rolle i filmen Roman Holiday, men har en historie som strekker seg langt utover filmens, inn i historiens skyggelandskap. Det sies at en løgner som legger sin hånd i ansiktets munn, får den avbitt. I dagslys ser det runde fjeset nesten trivelig ut. Legenden som omgir det forekommer som en slags vits. Opplyst om natten i gulaktig lys, er effekten en annen. Minnesmerket ser måneaktig ut, skummelt og nådeløst. Det får meg til å tenke at sannheten på egen hånd, avskåret fra dyd, kan ha et aspekt som er hevnaktig og ødeleggende. For å være livgivende, må sannhet gjennomtrenges av humanitas, et begrep som i Antikken stod for medmenneskelighet. Sannhet, sier Paulus, må virkes i kjærlighet (Ef 4:15). Avskåret fra kjærlighet, står sannheten i fare for å preges av det gamle titanfjesets trekk: Et gjennomborende, kaldt, ubarmhertig blikk og en grådig kjeft.
Sinne
Fredagens grufulle skyteri i Oslo er nok et tegn — som om vi trengte flere — på at samtalen stadig mer bryter sammen i vårt samfunn. Kulturelt dras Vesten i ulike retninger. Med noen tendenser kan vi være dypt uenige. Men å ville utslette forskjell, å rette et gevær (det være seg retorisk) mot dem som representerer ulikhet, er perverst. Det er på tide å gjenoppdage logos, resonert ordveksling. Vi skal være på vakt mot enhver form for diskurs som har opphav i sinne. Makarius den Store sa: ‘Hvis du, når du retter på en annen, gir etter for sinne, nærer du din egen destruktive pasjon. Men ikke skal du vel ødelegge deg selv for liksom å redde en annen.’ Dagens evangelium er relevant. I møte med fornærmelsen av at en samaritansk landsby nektet å ta i mot Jesus, foreslo Johannes og Jakob å ‘by ild fare ned fra himmelen og fortære dem’. Herren ‘vendte seg om og talte strengt til dem.’ Et gammelt manuskript legger til hva han sa: ‘Dere vet ikke hva slags ånd dere består av; for Menneskesønnen kom ikke for å ødelegge menneskers liv, men for å redde dem’ (Lukas 9:51-5).
Tilgivelse
Intet bidrag til Familiemøtet har mottatt mer oppmerksomhet i verdslig presse (her, for eksempel) enn dét som ble gitt av Daniel og Leila Abdallah, et australsk maronittisk ektepar. Foredraget deres fremkalte sterk respons i aulaen også. Alle, tusenvis av oss, reise vi oss spontant for å vise vår respekt. De to snakket om tilgivelse. De vet mer om hva tilgivelse koster enn de fleste, etter å ha mistet fire barn den 1. februar 2020 i en forferdelig ulykke forårsaket av fyllekjøring. Foreldrenes respons, som sprang fra deres kristne tro, har gjort dypt inntrykk i Australia. Den har blant annet resultert i innstiftelsen av en årlig, landsomfattende Tilgivelsesdag. Nådens virke i familiens liv er til å ta og føle på. Dog understreket de at tilgivelse først og fremst forutsetter viljen til å tilgi. ‘Tilgivelse, ‘sa Leila, ‘er et valg du tar’. Daniel la til, ‘Jeg måtte tilgi, slik at min familie ikke skulle forbli fanget innenfor den nattens trauma’. Det er verdifullt å få det lagt på minne, med slik klarhet og myndighet, at ikke noe indre fengsel trenger å være endelig.
