Fryd
I St John’s Abbey, Collegeville, hvor jeg preker retrett denne uken, bor jeg rett overfor et værelse som huser en faksimile av St John’s Bible. Prosjektet ble unnfanget av den walisiske kalligrafen Donald Jackson. Det er enestående i moderne bokkunst: Et håndskrevet, illuminert manuskript av hele det Gamle og Nye Testamente. Jeg røres av noe Jackson har sagt om prosjektet: ‘Å forbli åpen og mottagelig for det som åpenbarer seg i en kontinuerlig prosess ved hånd og hjerte på den skrevne siden, er vel det nærmeste jeg noen gang er kommet Gud.’ I en tid hvor mange av oss er så bundet til tastaturer at hendene våre blir skjelvne så snart vi må skrible mer enn kun vår signatur for hånd, er det nyttig å bli fortalt at håndskrift kan nære forståelse, ja, opplysning. Det gjør inntrykk på meg at dette digre prosjektet ble til for egenverdiens skyld. Det gir uttrykk for en slags fryd. Og fryd er noe de fleste av oss kunne trenge mer av i vår omgang med tingene som gir betydning til våre liv.
Vera lukkeleg
Dype tanker finner uttrykk i et intervju med den litauiske dikteren Indrė Valantinaitė i ukens Dag og Tid. Valantinaitė reflekterer over skjebnen til sin bestemor, som døde i traumatiske omstendigheter.
— Alle har me smertelege familiesoger. Vona er å skapa fred med det tragiske. For då hjelper ein dei òg, legg ho til.
—Dei som vart råka? Korleis?
—Ved å vera lukkeleg. Ved å fullbyrda livet. Ved å oppleva fridom. Ved å skapa fred med dei tragiske hendingane. Du skjønar kva eg meiner. Nei, ho er ikkje her, men på grunn av henne er eg her. Om eg er lukkeleg, trur eg det hjelper henne
‘Eg er eit religiøst mennekse’, sier Valantinaitė, ‘katolikk’. Så: ‘Gode dikt lyg ikkje. Eg finn styrke i dikta. Og i trua. Dikt og bøn lækjer.’
Hyperbol
Jeg er på reise. Før jeg dro, fikk jeg epost fra flyselskapet som kvitret, ‘Vi gleder oss enormt til å ønske deg velkommen ombord’. Enormt? Utsagnet stod i kontrast til personalets trette gester. Kvitteringen fra flyplasshotellet erklærte: ‘Vi håper du hadde et fantastisk opphold’. Selv en flaske med fruktsaft i avgangshallen ytrer store forhåpninger: ‘Du fortjener å behandle deg selv godt!’ Så masete alt dette er.
Hvorfor gleder vi oss over automatisk genererte forsikringer om at vi, lik alle andre som bruker penger på å berike et særlig selskap, er enestående vidunderlige? Hvorfor gidder vi å høre på denne overspente retorikken? Det er på tide å slå et slag for vanlighetens edelhet. Livet forløper nå stort sett vanlig. Det ville være for galt å gå glipp av det.
En fremtid
I løpet av de siste dagene, mens ukrainske styrker omringes i Donetsk, spekuleres det i media på om forhandlinger med Russland, angriperen, vil — bør — følge. Det er nyttig å gjenlese talen Professor Timothy Snyder nylig holdt for Kyivs Sikkerhetsråd. Den bar overskriften, Hvorfor ukrainsk seier er viktig for verden. Særlig tankevekkende er Snyders tiende, endelige punkt. Det berører en spredende tendens vi gjenkjenner på andre områder også, ja, som ser ut til å bli kulturelt aksiomatisk. Vi kan betegne den som tilbakeskuende mytemakeri. Snyder skriver: ‘Russisk propaganda handler utelukkende om fortiden. Den handler om hvordan ting er forutbestemt. Den handler om å søke et særlig øyeblikk på en særlig tid i historien da vi hadde rett og alle andre tok feil. Men det er ikke hva vi trenger! Vi trenger, alle og enhver, en fremtid. Vi trenger en fremtidens politikk. Vi trenger en begivenhet som trekker oss ut av hengemyren vi sitter fast i og orienterer oss mot fremtiden.’ Det dreier seg altså om å velge å være fremadskuende. Det medfører å ta ansvar for livet samt å nære en vilje til å leve, til å muliggjøre liv for andre.
Eg løftast
eit barn går aleine gjennom sorgskogen
utan å vere redd
det er berre sorgskogen, seier barnet
eg skal vandre her medan eg ventar
eit barn går aleine gjennom sorgskogen
det ventar ikkje, går berre sakte gjennom
ser på alt som finst, rører ved det
eg finst fordi eg finst, seier barnet
eit barn går aleine gjennom sorgskogen
berre når eg går aleine kan eg finne fram
alt eg finn skal eg miste
og alt eg mistar skal eg eige evig
eit barn går aleine gjennom sorgskogen
eg lyttar best når det er stilt, seier barnet
så kan eg høyre at eg ikkje er einsam
eg går aleine og løftast dit eg ikkje kan nå
Tora Seljebø
Tragedie
Ordet ‘tragedie’ brukes flittig i våre dager. Det er paradoksalt, siden folk stort sett har glemt hva det betyr. Når vi sier ‘tragedie’, mener vi gjerne ‘en svært sørgelig hendelse’. I oldtiden stod ordet for noe i retning av ‘stort oppbud eller sterk forstyrrelse’, særlig i form av et offentlig teaterstykke. Jeg fikk fordype meg i tragediens kraft forrige uke da jeg, Covid-isolert, endelig fikk lest Oliver Taplins oversettelse av Aiskylos’ Oristeia. Den er ekstremt leseverdig, med språkføring som på samme tid er edel og intens. Man får lyst til å lese den høyt. Noen og enhver kan føle en gnist av nostalgi for tider da offentlig diskurs forutsatte nærkontakt med gedigne tekster som denne, som satte en høy standard for samtalen. Vi minnes om grunnleggende sannheter, for eksempel i et av Kassandras utbrudd, som klinger minneverdig også i Eirik Vandviks versjon: ‘Å manneliv! Som måla bilet-stas er all di sæle. Går det oss imot, stryk svampen bilet-stasen ut. Verre er det enn noko mannefall.’
Höstsonaten
Bergmans Höstsonaten gjorde uutslettelig inntrykk på meg da jeg først så den som tenåring. Jeg har sett den på nytt. Den er like sterk. Filmen lar seg ikke redusere til kampsaksproblematikk: Den handler ikke om kjønnsroller eller karrierevalg, egentlig heller ikke primært om foreldre-barn-forhold. Den stiller et vesentlig, allmengyldig spørsmål: ‘Er jeg et menneske i stand til å elske?’ Da den kom ut i 1978, skrev Lasse Bergström: ‘Bergman har under en lång period av sitt mogna konstnärsliv varit på väg in i det slutna kammarspelet, där några få människor möts och talar med eller förbi varandra och där dramats rum är öppet endast mot själens och drömmarnas landskap. Hans nya film Höstsonaten är gjord i närheten av den här vägen, men något nytt har hänt med spelet i det slutna rummet. Det är inte längre meningen att vi ska uppleva det på avstånd. Vi ska tvingas in i det och känna hur speglarna faller över oss. Låt mig från början säga att jag upplever den drabbande kraften i Höstsonaten som enorm och unik. Mellan två visningar har jag grubblat för att försöka komma på någon tidigare film av Bergman eller andra, som på samma nakna sätt känts som ett knytnävsslag i själen – men förgäves.’
Mose i en stubb
For noen uker siden, i Tyskland, kjøpte jeg Turgenevs Fedre og Sønner i et bruktboksalg for en halv euro. Det er en åttendedel av hva en stor latte koster. Boken, utgitt i 1862, beskriver konflikten mellom tradisjonalister og intellektuelle, uttrykt i form av en generasjonskonflikt. I rampelyset står Bazarov, en av Turgenevs tydeligste skikkelser, en resolutt nihilist som ikke tror på noen ting, kjærligheten aller minst. Inntrykkene som forblir hos leseren er dog ikke de som hans retorikk etterlater, men andre personers stillferdige nærvær. Jeg tenker særlig på Bazarovs foreldre, som han selv anså uverdige hans oppmerksomhet. Vi hører hvordan hans mor, Arina Vlasievna en dag ‘la sitt grå hode mot mannens’ og sa: ‘»Bry deg ikke om det, kjære min Vasja! Sant nok, sønnen vår har revet seg løs fra oss. Han er som en falk. Han har flydd hit og dit slik han har villet. Men du og jeg, vi ligner mosen i et uthulet tre. Vi står ennå side ved side. Vi har ikke forlatt hverandre. Alltid skal jeg være deg den samme, slik du forblir den samme for meg.» Vasilij Ivanitsj løftet da hendene bort fra ansiktet og omfavnet sin gamle forbundsfelle, sin kone, slik han aldri—nei, ikke engang da han gikk på frierføtter—hadde gjort. Og slik trøstet hun ham.’ Sterk vind kan riste hardt i trekronene. Så dør den bort. Mosen forblir, om det så er i stubben av falne stammer.
Uvitenhet
John Le Carrés romaner, med deres tettvevde nett av bedrageri, taler til samtiden. ‘[Le Carré] gikk’, skrev Mode Steinkjer i en nekrolog, ’til enhver tid inn i selve kjernen av tidsånden.’ Kanskje har den ikke forandret seg stort på et halvt århundre. I Spionen som kom inn fra kulden, sier Control, sjef for britenes etterretningstjeneste, til agenten Leamas: ‘Slik jeg forstår det, baserer vårt arbeid på følgende premiss: Vesten vil aldri være angriper. Vi gjør slik ubehagelige ting, men vi er i forsvarsposisjon. Men metodene våre kan knapt være mindre nådeløse enn vår motstanders, kan de vel det? […] Det jeg mener, er at vi iblant må gjøre onde ting, ja, svært onde ting, men du kan da ikke være mindre ond enn din fiende rett og slett fordi du tjener en velmenende regjering, kan du vel det?’
Leamas oppsummerer sin yrkeserfaring: ‘Der finnes kun én regel: Hensiktsmessighet.’ Han sier også, ‘Jeg forbeholder meg retten til å være uvitende. Det er Vestens levevis.’ Man skulle ønske at dette kun var en ondsinnet karikatur.
Hva verdsetter vi?
I et bidrag til forrige ukes Economist, skrev P Andriy Zelinskyy, ansvarshavende militærprest i Ukrainas gresk-katolske Kirke, åpent om grusomhetene og absurditeten i Russlands krig mot Ukraina. Alt før denne fasen av invasjonen tok til, bemerket han: ‘Fremtiden avhenger av oss alle. Går vi sammen mot den, lykkes vi. Hvis ikke, blir konsekvensene alvorlige, ikke bare i Ukraina.’ Nå går han lenger, slik han er nødt til: ‘Denne krigen handler om mer enn politikk, mer enn gass og olje. Det er menneskehetens særpreg som står på spill. Drømmene Vesten næret etter at den kalde krigen tok slutt, førte til et skifte i global kultur. Blant forandringene var en voksende avgrunn mellom makt og medlidenhet. Regjeringer glemte at alle demokratiske institusjoners vesentlige mål, er å hegne om menneskers liv. Viktigheten tilregnet målet var ulik fra nasjon til nasjon. Til tider vaklet forsettet om å følge det, når politiske og økonomiske interesser tok overhånd. Krigen i Ukraine åpenbarer et vanskelig spørsmål: «Hva verdsetter vi egentlig?»‘
Det er et spørsmål vi skal ta på stort alvor. Et spørsmål som krever svar.
Enhet
Nasjonaldagen innbyr til å tenke over kriteriene for enhet mellom mennesker. Sigrid Undset byr på følgende perspektiv i et essay om St Eystein av Nidaros.
‘Kristi Kirke har alltid forkynt frihet, likhet og brorskap, men på et annet grunnlag — på kjennskap til menneskets natur. Vårt brorskap er at vi er alle medarvinger til en skatt, som ble satt overstyr for oss ved begynnelsen til vår slekts historie, og underfullt vunnet tilbake for oss av en Gud, som frivillig inngikk blodsbrorskap med oss. Men menneskenes brorskap betyr at hvis det trenges autoritet til å lede sinkene, de tankeløse, de barnaktige, og til å holde styr på de hjerteløse og de samvittighetsløse, da er den en forræder mot menneskeslekten som tror om sig selv at han er såvidt forskjellig fra disse, så han ikke skulde trenge noen autoritet over sig, og ingen til å veilede sin samvittighet. […] Absolutt autoritet kan bare En ha, Auctor Vitae — Skaperens autoritet over det Han har skapt.’
Innsikt
I dag morges helligkåret Pave Frans Charles de Foucauld (1858-1916). Charles forkastet troen som tenåring. Han hengav seg til et liv drevet av ambisjon, nytelsessyke og latskap. I Nord-Afrika oppdaget han religionens fordring ved å se muslimer som bad. Tilbake i Paris ønsket han å få bedre innsikt i den kristne bekjennelse han var døpt inn i. Han oppsøkte en prest, P Henri Huvelin, med anmodningen: ‘Jeg har ingen tro. Men vil gjerne undervises.’ Presten svarte, ‘Knel og avlegg ditt skriftemål.’ Charles protesterte: ‘Det var ikke derfor jeg kom!’ Huvelin gjentok: ‘Avlegg ditt skriftemål.’ Den unge mannen som var kommet på jakt etter opplysning, innså at kun tilgivelse ville gi ham lys. Han knelte da og bekjente sitt liv, som ble radikalt forvandlet. Rowan Williams bemerket engang at Huvelin ‘ikke var det mange ville kalle et integrert menneske, men et skadeskudt og engstelig menneske, psykologisk såret’. Dog visste han nøyaktig hva denne selvsentrerte opprøreren trengte å høre, og hadde mot til å si det, for slik å innlede en revolusjon som gradvis forenet en adspredt tilværelse og helliget den. Det er et faktum som fascinerer meg, et vakkert faktum.
La deg ikke fange!
Den 13. mai 1917, opplevde tre barn i Fatima, Portugal en visjon av Guds Mor de beskrev som en meddelelse ‘av lys så intenst at det, da det strømmet frem fra hennes hender, gjennomtrengte våre hjerter og våre sjelers innerste dyp, slik at vi så oss selv i Gud, som var lyset, tydeligere enn i noe speil.’ De tre fikk innsikt i evige realiteter. Man kunne anta, kanskje, at de så ville miste interessen for jordiske ting. Langt ifra. Kort tid etter ble en av barna, Francisco, opprørt da han møtte en venn som gikk og holdt på en fugl han hadde fanget. Francisco tilbød seg å frikjøpe fuglen. Han løp hjem og hentet sparepengene sine, gav dem til kameraten og satte fuglen fri. ‘Da han så den fly avgårde, klappet han i hendene av glede og sa: «Pass deg! La deg ikke fange igjen!»‘ Møtet med Guds frelsende nåde hadde gjort ham ute av stand til å utholde synet av ufrihet i noen form. Lar det seg gjøre å utvikle radikal rettferdighetsfølelse på vegne av alle skapninger uten tro på en endelig, evig rettferdighet? Et åpent spørsmål.
Rekalibrering
‘Menneskets evne til å se blir dårligere. De som nå om dagen sysler med kultur og utdanning stadfester dette igjen og igjen. Det vi referer til her er selvsagt ikke menneskets øyes fysiologiske oppfattelsesevne. We refererer til den åndelige evne til å erkjenne synlig virkelighet slik den virkelig er.’ Josef Pieper kom med denne bemerkningen på 50-tallet, i et essay Elizabeth R Powell siterte i formiddag ved et Trondheimssymposium holdt under overskriften ‘Å se naturen‘. Vi er blitt mye verre siden Piepers tid.
Powell geleidet oss gjennom en observasjonsøvelse ved å analysere David Jones’ tresnitt fra 1924, Fødselen. Legg merke til den midtre bokstaven ‘n’ i ordet ‘incarnation’. I all sannsynlighet fremstår den omvendt, fikk vi høre, som følge av en teknisk feil (kunstneren må utskjære treplaten speilvendt, så det er fort gjort å gå surr), men feilen er meningsfylt siden Guds menneskevorden er kilden til at ‘mye blir vrengt’. For å lære oss å se på nytt, må vi ‘rekalibrere vår evne til å skjelne det vidunderlige i det små’. Gjør vi det, venter stor oppdagelser, kanskje endatil åpenbaringer, på oss.
Ars moriendi
‘Moderne samfunn’, skriver Emily Wilson, ‘er enestående i den grad vi adskiller de levende fra de døde.’ Munker og nonner er motkulturelle på området. De lever og dør innen en eldre, omfattende helhet. Døden er et fellesskapsanliggende i klosteret. Kommuniteten våker med den dødende medbror. Den omslutter ham med bønn og vennskap. Nå døden inntrer, vaskes kroppen, som så med sang bæres inn i kirken hvor den forblir, midt i koret, opplyst av Påskelyset og aldri uten en bedende medbror ved sin side, inntil den bæres ut igjen, med sang, for å legges i graven brødrene har gravd. Cisterciensere begraves uten kiste, bare på en planke. Slik æres i døden den enkelhet vi etterstreber i livet. Symbolismen i Johannes 12:24, ‘Hvis ikke hvetekornet faller i jorden…’, kommer slående til uttrykk. Denne påtagelige, familiære omgang med døden har ikke noe morbid ved seg. Tvert imot. Den er trøstende og befriende, noe deltagere i et monastisk requiem vitner om og noe mange som så Outside the City har bemerket. Slik leges fremmedgjøringen ved det Wilson kaller ‘vår særegne moderne hang til å ville sørge over våre døde uten å berøre dem’.
Forvandlet hjerte
Hvor ofte hører vi vel ikke folk – kanskje oss selv også – si, ‘Følg ditt hjertes røst’, eller noe sånt. Ved et symposium i Hildesheim i dag, viet spørsmålet om hva den benediktinske arv kan bidra til Kirkens misjon i dag, grep Moder Christana Reemts, abbedisse i Mariendonk, fatt i imperativet og sa, ‘Jeg anser det for å være uriktig’. Hun pekte på noe vi alle vet av erfaring, noe Jeremias uttrykte med nær grusom presisjon: ‘Svikefullt er hjertet, mer enn noe annet’ (17:9). Vårt hjerte er intet ufeilbarlig kompass: Det er gjenstand for store fristelser og spenninger. Før hjertet kan styre oss pålitelig, må det orienteres og, når det trengs, helbredes. Den store kristne oppgaven som munken eller nonnen inkarnerer, fikk vi høre, er ‘å la hjertet forvandles av Guds Ord, for så å lytte til dette forvandlede hjerte.’ Befriende er det å høre en røst som gir uttrykk for så åpenbare sannheter, sannheter som, når vi først har fått dem innabords, synes selvinnlysende. Mer nærende tankeføde er å finne, på tysk, på abbedissens blog.
Tysk fornyelse
Da Godehard, abbed av Niederaltaich, i 1022 fikk nyss om at han var utnevnt til biskop av Hildesheim, skal han ha sagt, ‘Lieber in Bayern ein Abt als droben ein Bischof’ (‘Heller abbed i Bayern enn biskop oppi der’). Oppover reiste han allikevel, og tok fatt på et virke som bar rik frukt. Godehard ble helligkåret i 1131, noen måneder etter Sigurd Jorsalfars død. Idag, på hans liturgiske festdag, innledet bispedømmet Hildesheim sitt Godehardjahr, et år som ikke først og fremst er tilbakeskuende, men prospektivt, med blikk på Kirkens misjon. Ved åpningsmessen oppfordret Mgr Heiner Wilmer, Godehards etterfølger, til ‘benediktinsk fornyelse’ av bispedømmet. I en sterk preken sa han: ‘For oss i bispedømmet Hildesheim, dreier det seg om indre forandring, ja, om forvandling i Kristus’. Mye sies og skrives for tiden, ikke minst i Tyskland selv, om den tyske Kirkens vanskeligheter. Så gjør det godt å bevitne et så livgivende initiativ preget av enhet, håp, glede og benediktinsk humilitas, fokusert på og orientert mot Kristus — for han må foretrekkes, insisterte den hl Benedikt, ‘fremfor alle ting’.
Odyssevs
Når man befatter seg med Urkirken, er det fascinerende å merke seg hvordan Fedrene (ja, Mødrene óg, selv om de etterlot seg færre skrifter) brukte antikkens kulturgods for å opplyse den kristne åpenbaring. Mange kunne Homer utenat. Historien om Odyssevs’ hjemreise fra Troja preget deres bevissthet. Stykket som forteller hvordan han lot seg binde til skipets mast for ikke å forføres av sirenenes sang, appellerte særlig. Her fant Fedrene et bilde på den kristnes hjemferd til evig liv på en reise preget av ‘herlig fare’, καλὸς κίνδυνος. Sirenene stod for ‘verden’ slik den fremstår i Det nye testamente: Skapningen i motsetning til Gud, som uttrykk for alt det som trekker oss bort fra ham. I sin Esaias-kommentar (PL 24, 216B), skrev Hieronymus: ‘Sirenene holder ennå til i vellystens templer. Ved en sødmefylt men dødbringende sang, forfører de sjeler ned i dypet.’ Faren består den dag i dag, men har vi ennå evne til å gjenkjenne sirenenes sang for dét den er?
Gjetervirksomhet
Ved vigslingen av en biskop, gir konsekrator den nyvigslede en hyrdestav og sier, ‘Ta imot denne stav, tegnet på ditt kall som hyrde, og våk over den hjord der den Hellige Ånd har satt deg til å styre som biskop i Guds Kirke.’ Min egen stav, en gave fra en trofast venn, ble laget i verkstedet til den ungarske sølvsmeden Kristóf Gelley. Gelley har nå offentliggjort en film som følger tilblivelsesprosessen. Du finner den her — et vitnesbyrd om håndverk av edleste slag.
En hyrdestav er krokete slik at hyrden kan få fatt i bakbena til får som løper bort fra hjorden: Også det er del av oppgaven! Kroken på min stav, som forekommer i seglet mitt også, er formet etter seglet til Bernard of Clairvaux. Korset er bysantinsk (jamfør dette eksempelet), en påminnelse om alt jeg skylder Østkirken, som jo i tillegg har satt sitt preg på Olavsarven.
Hjertets renhet
Stor renhet kan bestå midt i noe heslig. Mørket kan hjelpe oss til å skjelne lysets klarhet, om lyset så er lite og langt borte. Det gjør inntrykk at Storerkebiskopen av Kyiv, Mgr Sviatoslav Shevchuk velger å reflektere over denne tematikken idag, idet vi kanskje fristes til å vende blikket bort fra det grusomme som skjer i Ukraina. Ordene hans, som jeg har sammenfattet ørlite grann, er til inspirasjon:
‘Å være ren av hjertet går ut på å skjelne Gud tilstede i mitt hjerte; å oppbygge et forhold til ham som er rent, ikke selvisk, som ikke bruker Gud som middel for å nå mine mål eller tilfredsstiller mine lyster og begjær. Å se Gud i ditt hjerte går ut på å få del i hans oppstandelse. Herren Gud gir denne gaven til mennesket ved dåpens sakrament. Fylden av Guds nærvær må finne uttrykk i vår forhold til Gud og vår neste. Måtte Herren Gud vise sitt ansikt i Ukraina! Han velsigne Ukraina gjennom renhjertede mennesker som, selv i en brutal krigs omstendigheter, vet å bevare sin renhet: Mennesker som skuer Guds ansikt, så gjenkjenner hans bilde i alle mennesker, så søker å tjene Gud i den enkelte. Slike mennesker er allerede salige. De fryder seg i hjertets renhet, og de skuer Gud.’
Musikalsk preken
I disse tider er Stalinkulten gjenstand for pervers renessanse østpå; ja, kanskje bevitner vi et forsøk på reinkarnasjon. Så har vi godt av å minnes dem som gjorde motstand, med livet som innsats. Bland dem var Maria Yudina, en av historiens fremste pianister. Hun var vidunderlig eksentrisk: Sov i badekar og gav regelmessig sine konsertinntekter bort til medlemmer av publikum. Se gjerne dette dokumentarportrettet. Hennes kristne bekjennelse var fryktløs. Da Stalin, som beundret henne, engang sendte en pengegave, svarte hun, ‘Jeg vil be for Dem dag og natt, og be Herren tilgi Deres store synd overfor folket og landet.’ Hva pengene angikk, tilla hun, hadde hun gitt dem bort. Hun ble utelukket fra offentligheten, lutfattig. Shostakovitch kjente henne godt og aktet henne høyt. Etter hennes død, sa han: ‘Hun spilte alltid som om hun holdt en preken.’ Lytter du til denne innspillingen av Beethovens 4. Klaverkonsert, forstår du hva han mente.
Tenk om flere predikanter forkynte som om de spilte Beethoven!
Yom HaShoah
Hvor jeg savner røsten til Jonathan Sacks (1948-2020)! Gudskjelov taler den ennå gjennom det han har skrevet, som i dette foredraget ved Holocaust-minnedagen i 2020 — et minne vesentlig for oss alle. Det jødiske fellesskap holder det i dag.
‘Holocaust er blitt til mer enn en jødisk tragedie. I Vesten er det blitt et definerende symbol for menneskers umenneskelighet mot andre mennesker. Vi minnes hele befolkninger av jøder fra Sverige i nord til Hellas i sør, fra Frankrike i vest til Russland i øst som forsvant i et sort hull i Europas hjerte. Blant dem var familier som hadde levd i visse land i nesten tusen år og dog ennå ble ansett som fremmede uten den mest grunnleggende menneskerett, retten til liv. De som hater, trenger ingen grunn til å hate. Jøder ble angrepet fordi de var rike og fordi de var fattige. De ble fordømt som kapitalister og som kommunister. Voltaire anklaget dem for å være primitive og overtroiske; andre kalte dem rotløse kosmopolitter. Antisemittismen er proteisk, hinsides enhver logikk. Den finnes i land hvor der ikke finnes jøder. Derfor kan ikke Holocaust-minnet være kun et jødisk anliggende. Offeret alene kan ikke bøte forbrytelsen. For at det skal skje, trengs et rettssystem, respekt for rettferd og utrettelig innsats for å utdanne og opplyse.’
Til doms
Dette fragmentet fra ‘Dommedag’, malt av en av Hieronymus Boschs etterfølgere, ble til drøyt to hundre år etter at Dante skrev sin Guddommelige Komedie. Det gjør inntrykk at begge kunstnere, når de fremstiller helvetet, plasserer flere biskoper der som om det var en selvfølgelighet; ja, her på bildet ser vi sågar en kardinalhatt. Jeg tror ikke slik fremstilling nødvendigvis antyder at prelater er mer svovelegnede enn andre (selv om det nok kan være slik i enkelte tilfeller); det er heller en kompromissløs påminnelse om prinsippet at ‘den som meget er gitt, ham ventes det meget igjen av’ (Lukas 12:48). Slumper man å være en biskop som fotograferer maleriet, som deretter skimter, det være seg vagt, sitt speilbildet i glassrammen, midt iblant de fordømte, ja, da ber man spontant om miskunn og om trofasthets nåde, mens man takknemlig husker et videre bibelvers: ‘Han som kaller er trofast, og han skal også fullføre verket’ (1 Tess 5:24).
Som et barn
Engelen som sitter henslengt på kirkegården utenfor münsteren i Frauenwörth ser først ut til å være et sjarmerende, uskyldig eksempel på bayersk barokk. Først når man ser nøyere etter, ser man at han lener venstre albu på et dødningehode. Er dette et gyselig uttrykk for prinsippet, ‘Et in Arcadia ego‘? Et eksempel på kristnes fascinasjon for døden? En overflatisk observatør kan komme med slike antagelser, kanskje. Jeg tror han eller hun vil ta feil. For egen del assosierer jeg statuen med en vakker betraktning av Dom Porion (i boken Écoles de silence):
‘Hvis vi, istedenfor å frykte Gud, virkelig satte vår lit til ham, ville vi frykte hverken verden eller kjødet eller smerten, hverken fortid eller fremtid, hverken oss selv eller andre. Vi ville da se på verden slik et barn ser på en sprettball i leketøykassen, og jeg mener en ball av dårlig merke, en femøres ball; vi ville leke med døden som om den var en gammel barnepike. Så lenge vi har tillit til Gud, er vi bevegelige og sterke. Den dag vi mister tilliten til Gud, sykner vi hen, selv om ingen virkelig fare er i sikte.’
Håp
Påsken står for håpets oppstandelse. Når vi, som kristne, sier til én som har opplevd noe vondt, ‘Mist ikke håpet!’, er utsagnet mer en vag moraloppbygging; det viser mot noe substansielt og personlig. Å håpe for egen del, er å ha håp for andres. Benedikt XVI uttrykte dette myndig mot slutten (§48) av Spe salvi. Han skrev: ‘Intet menneske er en monade innesluttet i seg selv. Våre tilværelser er del av hverandre, forbundet med hverandre gjennom mangfoldige interaksjoner. Ingen lever alene. Ingen synder alene. Ingen reddes alene. Andres liv overstrømmer inn i mitt, inn i det jeg tenker, sier, utfører og fremstiller. Likeledes når mitt liv inn i andres, i det gode såvel som i det onde. Slik er min forbønn for andre ikke noe fremmed eller utvendig for dem, ikke engang etter døden. […] Vår håp er alltid vesentlig et håp for andre også. Kun på dette vis er det virkelig håp for meg selv. Som kristne bør vi aldri spørre simpelthen: Hvordan kan jeg redde meg selv? Men isteden: Hvordan kan jeg tjene slik at andre reddes, slik at håpets stjerne går opp for andre?’ Vi finner her et uttrykk for dypsindig, vakker teologi. Vi finner også grunnlaget (det som burde være grunnlaget) for kristen politikk.
