Gjetervirksomhet
Ved vigslingen av en biskop, gir konsekrator den nyvigslede en hyrdestav og sier, ‘Ta imot denne stav, tegnet på ditt kall som hyrde, og våk over den hjord der den Hellige Ånd har satt deg til å styre som biskop i Guds Kirke.’ Min egen stav, en gave fra en trofast venn, ble laget i verkstedet til den ungarske sølvsmeden Kristóf Gelley. Gelley har nå offentliggjort en film som følger tilblivelsesprosessen. Du finner den her — et vitnesbyrd om håndverk av edleste slag.
En hyrdestav er krokete slik at hyrden kan få fatt i bakbena til får som løper bort fra hjorden: Også det er del av oppgaven! Kroken på min stav, som forekommer i seglet mitt også, er formet etter seglet til Bernard of Clairvaux. Korset er bysantinsk (jamfør dette eksempelet), en påminnelse om alt jeg skylder Østkirken, som jo i tillegg har satt sitt preg på Olavsarven.
Hjertets renhet
Stor renhet kan bestå midt i noe heslig. Mørket kan hjelpe oss til å skjelne lysets klarhet, om lyset så er lite og langt borte. Det gjør inntrykk at Storerkebiskopen av Kyiv, Mgr Sviatoslav Shevchuk velger å reflektere over denne tematikken idag, idet vi kanskje fristes til å vende blikket bort fra det grusomme som skjer i Ukraina. Ordene hans, som jeg har sammenfattet ørlite grann, er til inspirasjon:
‘Å være ren av hjertet går ut på å skjelne Gud tilstede i mitt hjerte; å oppbygge et forhold til ham som er rent, ikke selvisk, som ikke bruker Gud som middel for å nå mine mål eller tilfredsstiller mine lyster og begjær. Å se Gud i ditt hjerte går ut på å få del i hans oppstandelse. Herren Gud gir denne gaven til mennesket ved dåpens sakrament. Fylden av Guds nærvær må finne uttrykk i vår forhold til Gud og vår neste. Måtte Herren Gud vise sitt ansikt i Ukraina! Han velsigne Ukraina gjennom renhjertede mennesker som, selv i en brutal krigs omstendigheter, vet å bevare sin renhet: Mennesker som skuer Guds ansikt, så gjenkjenner hans bilde i alle mennesker, så søker å tjene Gud i den enkelte. Slike mennesker er allerede salige. De fryder seg i hjertets renhet, og de skuer Gud.’
Musikalsk preken
I disse tider er Stalinkulten gjenstand for pervers renessanse østpå; ja, kanskje bevitner vi et forsøk på reinkarnasjon. Så har vi godt av å minnes dem som gjorde motstand, med livet som innsats. Bland dem var Maria Yudina, en av historiens fremste pianister. Hun var vidunderlig eksentrisk: Sov i badekar og gav regelmessig sine konsertinntekter bort til medlemmer av publikum. Se gjerne dette dokumentarportrettet. Hennes kristne bekjennelse var fryktløs. Da Stalin, som beundret henne, engang sendte en pengegave, svarte hun, ‘Jeg vil be for Dem dag og natt, og be Herren tilgi Deres store synd overfor folket og landet.’ Hva pengene angikk, tilla hun, hadde hun gitt dem bort. Hun ble utelukket fra offentligheten, lutfattig. Shostakovitch kjente henne godt og aktet henne høyt. Etter hennes død, sa han: ‘Hun spilte alltid som om hun holdt en preken.’ Lytter du til denne innspillingen av Beethovens 4. Klaverkonsert, forstår du hva han mente.
Tenk om flere predikanter forkynte som om de spilte Beethoven!
Yom HaShoah
Hvor jeg savner røsten til Jonathan Sacks (1948-2020)! Gudskjelov taler den ennå gjennom det han har skrevet, som i dette foredraget ved Holocaust-minnedagen i 2020 — et minne vesentlig for oss alle. Det jødiske fellesskap holder det i dag.
‘Holocaust er blitt til mer enn en jødisk tragedie. I Vesten er det blitt et definerende symbol for menneskers umenneskelighet mot andre mennesker. Vi minnes hele befolkninger av jøder fra Sverige i nord til Hellas i sør, fra Frankrike i vest til Russland i øst som forsvant i et sort hull i Europas hjerte. Blant dem var familier som hadde levd i visse land i nesten tusen år og dog ennå ble ansett som fremmede uten den mest grunnleggende menneskerett, retten til liv. De som hater, trenger ingen grunn til å hate. Jøder ble angrepet fordi de var rike og fordi de var fattige. De ble fordømt som kapitalister og som kommunister. Voltaire anklaget dem for å være primitive og overtroiske; andre kalte dem rotløse kosmopolitter. Antisemittismen er proteisk, hinsides enhver logikk. Den finnes i land hvor der ikke finnes jøder. Derfor kan ikke Holocaust-minnet være kun et jødisk anliggende. Offeret alene kan ikke bøte forbrytelsen. For at det skal skje, trengs et rettssystem, respekt for rettferd og utrettelig innsats for å utdanne og opplyse.’
Til doms
Dette fragmentet fra ‘Dommedag’, malt av en av Hieronymus Boschs etterfølgere, ble til drøyt to hundre år etter at Dante skrev sin Guddommelige Komedie. Det gjør inntrykk at begge kunstnere, når de fremstiller helvetet, plasserer flere biskoper der som om det var en selvfølgelighet; ja, her på bildet ser vi sågar en kardinalhatt. Jeg tror ikke slik fremstilling nødvendigvis antyder at prelater er mer svovelegnede enn andre (selv om det nok kan være slik i enkelte tilfeller); det er heller en kompromissløs påminnelse om prinsippet at ‘den som meget er gitt, ham ventes det meget igjen av’ (Lukas 12:48). Slumper man å være en biskop som fotograferer maleriet, som deretter skimter, det være seg vagt, sitt speilbildet i glassrammen, midt iblant de fordømte, ja, da ber man spontant om miskunn og om trofasthets nåde, mens man takknemlig husker et videre bibelvers: ‘Han som kaller er trofast, og han skal også fullføre verket’ (1 Tess 5:24).
Som et barn
Engelen som sitter henslengt på kirkegården utenfor münsteren i Frauenwörth ser først ut til å være et sjarmerende, uskyldig eksempel på bayersk barokk. Først når man ser nøyere etter, ser man at han lener venstre albu på et dødningehode. Er dette et gyselig uttrykk for prinsippet, ‘Et in Arcadia ego‘? Et eksempel på kristnes fascinasjon for døden? En overflatisk observatør kan komme med slike antagelser, kanskje. Jeg tror han eller hun vil ta feil. For egen del assosierer jeg statuen med en vakker betraktning av Dom Porion (i boken Écoles de silence):
‘Hvis vi, istedenfor å frykte Gud, virkelig satte vår lit til ham, ville vi frykte hverken verden eller kjødet eller smerten, hverken fortid eller fremtid, hverken oss selv eller andre. Vi ville da se på verden slik et barn ser på en sprettball i leketøykassen, og jeg mener en ball av dårlig merke, en femøres ball; vi ville leke med døden som om den var en gammel barnepike. Så lenge vi har tillit til Gud, er vi bevegelige og sterke. Den dag vi mister tilliten til Gud, sykner vi hen, selv om ingen virkelig fare er i sikte.’
Håp
Påsken står for håpets oppstandelse. Når vi, som kristne, sier til én som har opplevd noe vondt, ‘Mist ikke håpet!’, er utsagnet mer en vag moraloppbygging; det viser mot noe substansielt og personlig. Å håpe for egen del, er å ha håp for andres. Benedikt XVI uttrykte dette myndig mot slutten (§48) av Spe salvi. Han skrev: ‘Intet menneske er en monade innesluttet i seg selv. Våre tilværelser er del av hverandre, forbundet med hverandre gjennom mangfoldige interaksjoner. Ingen lever alene. Ingen synder alene. Ingen reddes alene. Andres liv overstrømmer inn i mitt, inn i det jeg tenker, sier, utfører og fremstiller. Likeledes når mitt liv inn i andres, i det gode såvel som i det onde. Slik er min forbønn for andre ikke noe fremmed eller utvendig for dem, ikke engang etter døden. […] Vår håp er alltid vesentlig et håp for andre også. Kun på dette vis er det virkelig håp for meg selv. Som kristne bør vi aldri spørre simpelthen: Hvordan kan jeg redde meg selv? Men isteden: Hvordan kan jeg tjene slik at andre reddes, slik at håpets stjerne går opp for andre?’ Vi finner her et uttrykk for dypsindig, vakker teologi. Vi finner også grunnlaget (det som burde være grunnlaget) for kristen politikk.
Mysterium Magnum
Da jeg nylig fant Hugo Rahners store verk Symbole der Kirche (som jeg engang tilbragte mye tid over) på et antikvariat, gledet jeg meg som om jeg hadde truffet en gammel venn. Jeg skulle gjerne ha invitert boken ut på et godt måltid.
Utgitt i 1964, full av håp for virkeliggjøringen i nåtid av fordums trosfylde, er det en bok vel verd å lese om igjen nå. Setningen den begynner med setter tonen:
‘Siden Paulus i Efeserbrevet 5:32 skrev gudsordet om det store mysterium som betegner forholdet mellom Kristus og Kirken, kan vi stadig på nytt gjennom dogmehistorien avlede et gitt teologisk systems kristne integritet og intellektuelle dyp ved å se hvordan, innenfor strukturen av det hele, kapittelet om Kirken integreres.’
Oppstandelse
Dette ikonet malt av ukrainske Lyuba Yatskiv gjengir yndefullt budskapet i en Kanon for Første Påskedag skrevet av Kosmas av Maiuoma (som levde midt på 700-tallet).
‘Du kom ned til jord fra himmelen for å fullbyrde din fullkomne herlighet; mitt nærvær i Adam var ikke skjult for dine øyne. Ved din begravelse, medlidende Herre, bragte du meg nytt liv da jeg var død. Du åpnet dine armer og sammenføyde det som før hadde vært adskilt. Du befridde dem som lå bundet av likklær og under gravstøtter, og de utbrøt: Ingen er hellig unntatt du, Herre!’
Gaudia paschalia! Kristi hellige Oppstandelse bringe helbredelse og fred til vår gråtende verden!
Hvile
Hvile er et nøkkelmotiv i dagens lesning fra Hebreerbrevet i Lesningsgudstjenesten. Det står for hele atmosfæren på Påskeaften. Hvilens omfang aner vi av voldsomheten i kampen som foregikk. I dette intervjuet, fremlegger Patrick Pullicino – katolsk prest og professor i nevrologi – en fysiologisk analyse av Kristi lidelse. Til grunn for Pullicinos hypoteser ligger en grundig undersøkelse av Likkledet i Torino. Her finner vi inspirasjon til ettertanke i stillhet og undring. Vi beveges også til å istemme den ømme, takknemlige korsatsen som avslutter Bachs Johannespasjon, Ruht wohl, ihr heiligen Gebeine, ‘Hvil i fred, dere hellige lemmer; og før også meg til hvile.’
Kors
Bildet av korsfestelsen er så dypt forankret i kristen bevissthet — og i bildet andre har av kristendom — at vi lett kan glemme hvor lang tid det tok før det kom i bruk. Dette motivet fra kirkedøren i Santa Sabina på Aventinen i Roma er vår tidligste kjente avbildning av den korsfestede Kristus fremstilt som devosjonsobjekt. Det ble til i første halvdel av 400-tallet. Cicero, som talsmann for et gammelromersk perspektiv, hadde skrevet at ‘selve ordet kors skal være fjernt, ikke bare fra en romersk borgers person, men fra hans tanker, øyne og ører. For ikke bare den faktiske korsfestelsen, men selv det å omtale den, er en romersk borger og et fritt menneske uverdig’ (Rab.Perd. 16). Slik får vi en anelse om sensibilitetsomveltningen som utgår fra Langfredag. Den satte gradvis kristne i stand til å oppfatte korset som et uttrykk for nåde og til å synge, slik vi gjorde i et Laudesantifon i dag morges: Propter lignum venit gaudium in universo mundo — ‘gjennom [korsets] tre er gleden kommet til over hele jorden’.
Føtter
Det hellige Triduum viser oss Guds uutgrunnelige, enestående kjærlighet til hver av oss. For å kunne tro på muligheten av slik kjærlighet, må vi utøve den og øve oss i å skjelne øynene, navnet, sjelen til alle dem som ellers lett forekommer oss ansiktsløse, utslettet av fordommenes dis. Én som praktiserer denne medmenneskelighetens kunst og bærer vitnesbyrd om den, er Katja Oskamp. Hennes Marzahn, mon amour: En fotpleiers berettelser (skrevet på tysk, men også tilgjengelig på engelsk), er en vakker bok. Oskamp forteller hvor sårbare mennesker er, og hvordan de skammer seg når de må blottstille sine føtter for en annen: ‘Om de er sjauere eller jålebukker fulle av tatoveringer, om de er høygravide eller eldre damer, åndelige lavtflygere eller intellektuelle: Alle ber de om unnskyldning, når de først får av seg sokker og sko på klinikken, for sine føtter.’ Det er en observasjon som kaster lys over Jesu fotvasking, gjentatt liturgisk, som om det var for første gang, hver Skjærtorsdag.
Membra Iesu nostri
Som hvert år på Palmesøndag, strever jeg meg å se fremover. Rasjonelt sett, vet jeg at vi innen en uke vil ha feiret Påske, men det synes nær uvirkelig siden vi, i tiden fra nå til da, gjennom Påskemysteriet vil ha gjenopplevd liturgisk (så med høy grad av realisme) hele verdens historie, for å se den føres like inn i endetiden. I Milanos ambrosianske ritus, kalles Den stille uke Hebdomada authentica, ‘den autentiske uke’, uken som gir et mål for all annen tid. Uttrykket er nyttig. Det setter vår erfaring i perspektiv. Når ord ikke strekker til, kan musikken hjelpe. Jeg er glad i Buxtehudes Membra Iesu nostri, komponert på en tekst tilskrevet, vel ved en feiltagelse, Bernard av Clairvaux. Ved hjelp av en mosaikk av Bibelsitater, fører kantaten oss til hjertet av Kristi offer og til nåden det formidler. Bildekvaliteten på dette opptaket med René Jacobs viser sin alder, men tolkningen er kanhende uovertruffen. Teksten finner du her.
The Cardinal
Otto Premingers film fra 1963, inspirert av livsløpet til Kardinal Spelleman, var en kassasuksess, men kritikerne var håvne. Bosley Crowther, som anmeldte den i New York Times, skrev om hovedpersonene at ‘Den unge presten, spilt av Tom Tryon, er intet annet enn en uferdig klisjé, en tørr pinne kledd i flere lag av melodramatisk oppspinn.’ Ser man filmen seksti år senere, er man mildere i sin dom. Det skjer så sjelden på kino i våre dager at katolske prester fremstilles med noe som nærmer seg tredimensjonal troverdighet, at man spontant gir høye karakterer ganske enkelt fordi Preminger har forsøkt. Filmen fremstiller et bilde av presteskapet som mange unge i dag visstnok higer etter, selv om jeg nok tror forholdet er mer komplisert. Det mest slående ved den er følgende faktum: Den gang, i 1963, var den ennå mulig (til tross for individers åpenbare ufullkommenhet og feil) å fremstille Kirken i et underholdningsmedium som en representant, dypt sett, for moralsk autoritet, om det så er én som folk protesterer mot. Bildet står i sterk, sørgelig kontrast med dagens klima — og minner oss om oppgaven vi har foran oss.
Å huske navn
Den nostalgiske tonen som innleder Lea Ypis memoarbok om å vokse opp i det kommunistiske, så post-kommunistiske Albania, viser seg å være et retorisk virkemiddel i en politisk lignelse. Ypi utlegger konseptenes troløshet. I henne barndom bar alt og alle en merkelapp. Lojalitet til Onkel Enver var et kriterium som fikk alt annet til å falle på plass. Selv frisyrer var enten lojale eller imperialistiske. Ved 1990-revolusjonen brøt sammenhengen sammen. Ypi, ennå et barn, oppdaget at mange, deriblant hennes familie, kun hadde ‘lært seg slagordene’, uten å tro på dem. Innsikten forårsaket trauma. ‘Jeg var en troende. Jeg kjente ikke annet. Nå hadde jeg ingenting igjen.’ Boken beskriver hennes søken etter et holdbart samfunnsbegrep. Den er gjennomlyst av humor; men tragedien er aldri langt unna. Ingen leser vil glemme Ypis barndomsvenninne som femten år gammel ble fraktet til Milano for å prostitueres. Eller bildet av Ypis far, ansvarlig for en byhavn, som manisk repeterte navnene til hundrevis av romer-arbeidere han nektet å gjøre arbeidsløse: ‘Glemmer jeg navnene deres, glemmer jeg også deres liv.’ Den albanske revolusjonen, skriver Ypi, hadde vært ‘en folkets revolusjon mot konseptene.’ Hvor vanskelig det er å bevare et slikt forsett over tid.
Eksistensiell krig?
I dagens audiens, fordømte Pave Frans uttrykkelig massakren i Bucha og manet til fred. I lyset av de siste 48 timers begivenheter i Ukraina, gjør Sergei Karaganovs nylige samtale med Bruno Maçães et enda mørkere inntrykk. Karaganov, tidligere rådgiver til Putin, fastholder: ‘Russland har ikke råd til å ‘tape’, så vi trenger en slags seier. Skulle det bestå inntrykk av at vi taper krigen, tror jeg det er reell mulighet for eskalering. Denne krigen er en slags stedfortrederkrig mellom Vesten og resten – og her står Russland, som før i historien, for ‘restens’ ypperste punkt – om en fremtidig verdensordning. For den russiske eliten står det om mye – for dem er dette en eksistensiell krig.’
Så tenker jeg igjen på en tale Otto von Habsburg holdt for nesten tyve år siden, i 2003. Han skuet østover og pekte fremsynt til Europas naivitet i den grad det tar sin sikkerhet for gitt.
Til hjertet
I et kompakt, vakkert essay om Beethovens Missa Solemnis, siterer P Robert Imbelli komponisten James MacMillans utsagn om at den er ‘blant de dypest katolske verker som noengang er skrevet’. Messen er også, legger han til, ‘en storartet bekreftelse av katolsk humanisme, med sentral vektlegging av evangeliet, på samme tid skandaløst og frelsebringende, at Gud er blitt menneske.’ Imbelli sier det tok ham mange år å oppdage verket innenfra. Jeg kunne si det samme. Lenge syntes det meg for bombastisk, for kontrastrikt, i utilstrekkelig grad et uttrykk for tilbedelse. Tolkningen som for meg åpnet messens mysterium var Thielemanns oppføring fra 2010 i Dresdens Semperoper, til minne om byens ødeleggelse under Annen Verdenskrig. Både blant musikere og publikum (som omfatter Mikhail Gorbachov) merker man en dyp oppmerksomhet som er rørende og smittsom. Solistene fremfører sitt budskap lik evangelister. Til slutt reiser alle seg og blir stående i fullkommen stillhet. Øverst på manuskriptet skrev Beethoven: ‘Av hjertet — måtte det nå frem til hjertet.’ Og der, plutselig, nådde det mitt.
Fortapt i tanker
Å, hvis enhver politiker ville ta for seg Zena Hitz’ Lost in Thought! Boken er delvis vitnesbyrd, delvis manifest. Ikke bare er den interessant; den er viktig. Hitz setter fingeren på et ømt punkt i Vestens moderne samfunn: Det faktum at vi knapt lenger klarer å overlevere kulturbærende substans fra én generasjon til en annen og at vi, som følge, mangler kriterier for fellesskapsdannelse. Blant grunnene hun peker på er denne: ‘Høyskoler og universiteter var engang fokusert på en praksis som var åpenbart fruktbar og derved stod for en utømmelig kilde til selvtillit. Den kalles undervisning, og består i personlig formidling av intellektuelle sedvaner som ligger til grunn for all seriøs tenkning, vurdering og oppdagelse.’ Det som er skjedd isteden, mener hun (og jeg tror ikke hun har urett), er at universitetskomplekser i stadig større grad blir lekeplasser, mens avstanden mellom studenter og stab øker, nivået i utdanning senkes og frakoblede prestisje-akademikere kverner frem forskning som ofte ‘helt mangler forbindelse med noen gjenkjennelig menneskelig problemstilling’. Undrer du hva man kan gjøre med saken, så les boken. Den er alt annet enn dyster. Tvert imot advarer den uttrykkelig mot ‘det bevisste valg av en sørgelig tilværelse’.
Bare svært lite
Vi er oss intenst bevisst rollen propaganda spiller i krigføring. Bruk av informasjon, og feilinformasjon, er én måte å ta våpen i hånd. Christian Krönes’ portrett av Brunhilde Pomsel, Ein deutsches Leben, utkom i 2016, da Pomsel var 105 år gammel. Å se den i lys av krigen som pågår nå, er utfordrende og viktig. Pomsel var Goebbels’ sekretær fra 1942 inntil april ’45, men anså seg som helt marginal i forhold til Annen Verdenskrigs drama. Hun tok intet ansvar på seg. ‘Det finnes ingen rettferd’, hevdet hun, ennå bitter over å være blitt satt i russisk fangenskap i 1945: ‘Jeg hadde jo ikke foretatt meg annet enn å skrive på maskin for Herr Goebbels! Om det som lå bak, visste jeg ingenting — eller bare svært lite. Nei, jeg ville ikke anse meg selv som skyldig.’ Hennes lange monolog, filmet i sort-hvitt, gir et vitnesbyrd ved negasjon om motet som skal til for å ta stilling adskilt fra massen. Kun få, usedvanlige personer er utstyrt med slikt mot fra naturens side. For de fleste av oss, er det noe vi må øve på. Av slik øvelse avhenger vårt begrep om en ‘fri verden’. Pomsel sa: ‘Jeg for min del, er en av de feige.’
Ubi caritas
I en fastepreken han holdt for drøyt 1,400 år siden, sa Pave Leo den Store noe gedigent. I en utlegning av Johannes’ påstand, ‘Gud er kjærlighet’, la han trykket møysommelig på ‘er’. Han oppfordret sine tilhørere: ‘La de troendes sinn begå selvransakelse. La dem, ved sannferdig undersøkelse, dømme sine hjerters innerste bevegelser. Skulle de så, i sin samvittighet, finne et oppsamlet lager av kjærlighet, ja, la dem da ikke tvile på at Gud er tilstede i dem. La dem bli rausere i den utholdende barmhjertighets gjerninger, slik at de får stadig større kapasitet til å motta slik en gjest.’
Å være på utkikk etter det virksomme nærvær av personlig, guddommelig kjærlighet (i seg selv og i andre), er å oppdage tilværelsens sakramentale karakter. Det er også å frigjøres gradvis fra tendensen, som vi alle er utsatt for, til å mista midler for mål.
Liv og tap
I herjede tider er det viktig, for forståelsens skyld, å utvide sitt perspektiv så bredt som mulig. Det er ikke mindre viktig, på samme tid, å fokusere på det nære. Ellers står vi i fare for å lammes av innfløktheten i konflikter som synes uløselige. Vi leser om soldater i både Første og Annen Verdenskrig som lenget etter Janes Austens romaner, bøker som iscenesetter (ytre sett) fredelig engelsk småbyliv. Film kan på samme vis rotfeste oss i det umiddelbart menneskelige, åpenbare dets skjønnhet og la oss ane almenrelevansen skjult i enkelte skjebner. En mester i kunsten var Yasujirō Ozu. Filmen Tokyo Story fra 1953 formidler erfaringer av liv og tap, barns ustadighet, uselvisk hengivenhet og alderdommens usikkerhet. Ozu sa en gang til en journalist: ‘Jeg kjeder meg når jeg ser filmer med innlysende handling!’ Tokyo Story er ingen handlingsfilm, men en film som fremstiller menneskers liv med rørende, fullt troverdig nøyaktighet. Den er et kunstverk som utfordrer seere til å tenke over hva som teller i tilværelsen. En utfordring som nettopp nå er av største betydning.
Revolusjon
Når vi prøver å begripe bakgrunnen for krigen i Ukraina, gjør vi forstyrrende oppdagelser. Jeg er blitt ettertenksom av analysene til Professor John Mearsheimer, ofte sitert i ulike media for tiden. Det er forunderlig å lytte nå til en forelesning Mearsheimer holdt for syv år siden, som professor ved universitetet i Chicago. Det slår meg særlig når han sier at det, utfra en brutal form for statslogikk, kan synes tjenlig å knuse et helt folk for å styrke den egne nasjons strategiske stilling. James Meek sier mye av det samme i en vel-argumentert podcast kringkastet 1. mars av The London Review of Books. Et program som kjølig forutser ødeleggelse for ødeleggelsens skyld, er fullstendig dehumanisert. Så gjenlyder det desto sterkere når Erkebiskop Shevchuk oppfordrer (her, for eksempel) til fokus på menneskeverd. Hva er et kristent svar på urettferdig angrep? ‘Vi må gjøre vårt ypperste for å uttrykke vår respekt for personers verdighet.’ Erkebiskopen kaller ikke bare fromme kristne til å leve etter evangeliets standard. Han oppfordrer til en revolusjon i politikken.
Av bekken
Herrens Bebudelse fremstilles i utallige sublime malerier. Selv er jeg særlig glad i et som er malt av karmelitten Fra Filippo Lippis (1406-69). Sjelden har jeg vært i London uten å stikke innom The National Gallery for å samle meg noen øyeblikk foran bildet. Marias tause samtale med engelen gjengis uforlignelig. Men det er umulig å gi billedlig uttrykk for det som er dagens høytids kjerne, det faktum at vi minnes øyeblikket da Ordet ble kjød. For å nærme oss mysteriet, trenger vi musikk. For eksempel kan vi ty til Händels kantate Dixit Dominus, som tonesetter Salme 110. Salmens siste vers går slik: ‘Av bekken drikker han på veien, derfor løfter han høyt sitt hode.’ Fedrene leste ordene som en profeti om inkarnasjonen, da Gud lente seg ned for å drikke av samme vann som slukker vår tørst langs livets kronglete, vakre, ofte smertefulle vei. Denne versjonen, fremført av Annick Massis og Magdalena Kožená, bringer oss så nær det usigelige som det er mulig å komme gjennom sansene.
Diktning
En håpefull skribent bad engang Wisława Szymborska om å definere diktning. Hun svarte vennlig ironisk:
‘Vær så snill: En definisjon av poesien i én setning! Vi kjenner minst fem hundre slike fra ulike kilder, men ingen forekommer oss altomfattende eller behagelig presis. Hver uttrykker sin egen tidsalders smak og behag. Vi er av natur skeptisk; derved holdes vi fra å prøve oss på en ny definisjon. Når det er sagt, minnes vi Carl Sandburgs vakre aforisme: «Diktning er en dagbok ført av et sjødyr som lever på land og drømmer om å fly.» Er det nok å gå på for øyeblikket?
Fra Szymborskas Poczta literacka, oversatt til engelsk av Clare Cavanagh.
Frittflyvende
I årevis har jeg beundret Volker Koepps filmer om området oldtiden kalte Sarmatia, som strekker seg fra Baltikum til Svartehavet. At det nå i stor grad faller innunder Ukraina, gir Koepps arbeid stor relevanse. Ja, jeg har nettopp sett at hans film fra 2013 In Sarmatien skal vises i morgen i Akademie der Künste i Berlin, ved en innsamling for Ukraine-Hilfe. Filmen viser spenningen i en tilværelse utlevd mellom Russland og Europa. En moldovsk kvinne forteller hvordan hennes morsmål, rumensk, om det så er et romansk språk beslektet med italiensk, for ikke lenge siden måtte skrives, ved statlig forordning, med kyrilliske bokstaver. Det gjør inntrykk å høre, i lyset av alt som nå skjer, en ukrainer tale, for ni år siden, om trykket som snart kvalte håpet født av den oransje revolusjon: ‘Alt blir mindre, trangere. Vi er utsatt for regelrett skremselstaktikk.’ Mot slutten av filmen, hevder allikevel et intervjuobjekt følgende: ‘Enhver som i sitt hjerte, sin sjel, er følsom for frihet, har evne til å fly.’
