Lett slit
Gigi De Palo og Anna Chiara Gambini fortalte i dag om opplevelsen av å oppdage, for fire år siden, at deres nyfødte sønn Giorgio Maria hadde Down’s. Dere og da, på sykehuset, sa Gigi, så de to på hverandre ‘sammensvergende’. De utvekslet et blikk som inneholdt hele deres kjærlighets historie. Så omfavnet de med glede barnet de hadde fått. De berettet usentimentalt om slitet som inngår i å oppdra et barn begavet på denne måten. Men Anna Chiara vektla at slitet er lett — ‘una fatica leggera’. Objektivt sett tynger det; men vekten løftes av kjærligheten som sirkulerer mellom foreldre og barn, og fremkalles i andre. Vi hørte om Giorgio Marias enestående evne til å sette andre i stand til å møte ham kjærlig. Foredraget ble en empirisk bekreftelse av Kristi ord, ‘mitt åk er gagnlig, min byrde er lett’. Byrdene og åkene vi bærer kan overvelde oss ved å være så klart våre egne; dog kan de bli hans, lettet og gagnliggjort, hvis vi kaller hans kjærlighets nærvær inn over dem.
Forsoning
I kveld begynte det internasjonale Familiemøtet i Roma. Størst inntrykk på meg gjorde vitnesbyrdet til Paul og Germaine Balenza, et par fra Kongo, gift siden 1995. Etter seksogtyve års ekteskap, oppdaget Germaine at hennes mann, en offentlig person, var henne utro. ‘Jeg opplevde’, sa hun, ‘at makten var gått ham til hodet, at han ikke lenger var interessert i meg.’ Hun forlot ham, og begynte en hat-kampanje mot ham på Facebook. Det var en sørgelig tid for begge. Med hjelp fra et katolsk par, begynte Paul å arbeide på seg selv. Germaine ble trukket inn i prosessen. ‘Vi fikk anledning’, fortalte hun, ’til å fortelle hverandre vanskelige sannheter, til å tømme våre hjerter for hat og sinne.’ Litt etter litt besluttet de, i Jesu navn, å forsones. De samlet sine familier og bad sine barn om unnskyldning; deretter fornyet de sin ekteskapspakt i kirken. I blant setter vi familie-idealet så høyt at det synes unåelig — eller man får inntrykk av at det forsvinner inn i fiksjonens univers. Her derimot, har vi en historie som passer inn i et bibelsk mønster, hvor familier stort sett er dysfunksjonelle og derfor kan synliggjøre nådens verk håndfast og troverdig. Så minnes vi om at verden kan begynne på nytt, selv når alt synes tapt.
Saus ei sammen
Nylig kom jeg borti et brev Moder Thekla (Sharf), nonne i Whitby, skrev til en innbilt konvertitt til ortodoksi. Brevet pirker i selvdyrkingen som kan ligge skjult i religiøse prosjekter og peker mot remediet. ‘Ingen har sagt meg hvorfor du vil konvertere. Jeg lover deg at det ikke har noen hensikt å gjøre det av negative grunner. Forventer du deg et slags jordisk paradis med masse røkelse og rett slags musikk? Forventer du å komme direkte til himmels hvis du korser deg sakte og pompøst på riktig vis, fra høyre til venstre? ELLER… Har du stått ansikt til ansikt med den korsfestede Kristus?’ Det er dette det dreier seg om, insisterer M Thekla; d.v.s. om å tro resolutt, samme hva som skjer, at Kristi frelsesverk har mening. For så å handle deretter. ‘Det har ikke med passiv utholdenhet å gjøre, men med en stadig årvåkenhet som lytter etter det som er påkrevd; fremfor alt med kjærlighet. Elske kan vi om vi så er gamle, og syke, ja vi kan elske til vårt siste åndedrett. Ikke den sentimentale svada som ofte forbindes med kjærlighet, men selvoppofrelsens kjærlighet – en indre korsfestelse av grådighet, misunnelse og stolthet. Du skal aldri sause kjærlighet sammen med sentimentalitet. Og aldri sause gudstjeneste sammen med affekterthet.’
Rosen
Hvordan ser jeg verden som omgir meg? Enhver som har stilt seg spørsmålet, vet at svaret ikke gir seg selv. For å komme noen vei, er det ikke først og fremst analyser vi behøver, men vitnesbyrd, lik Maud Sumners:
Frem til midnattstimen
satt jeg oppe med en rose
for å se på rosen.
Andre blomster
døser og lukkes,
men midnattsrosen
viser nettopp da
sin vinrøde kraft —
en duft så sterk fra blomstens hjerte,
en så sødmefull skjønnhet at nulltimen
står stille,
en strime
dratt ut av evighetens kappe
som omfavner all stillhet — som omfavner meg.
Verdens håp
Fedrene fant en gammeltestamentlig profeti om Eukaristiens mysterium i mannaen Gud gav Israel i ødemarken. De var tiltrukket av løftet Gud gav ved Moses i 2. Mosebok 16:12, ‘I morgen tidlig vil dere mettes av brød’. Origenes leste verset i lys av bildet av Kristus som Morgenstjernen, som han utdypet fabelaktig i prekenene sine om 2. Mosebok. 1947-utgaven av teksten i serien Sources Chrétiennes ble forestått av P Henri de Lubac. Til Origenes’ kommentar anmerket han en fotnote av tidløs relevans:
‘Slik Origenes så det, gjenvant Kristus for verden endeløs ungdom. Derved formidles følelsen av jubel som opprettholdt de første kristne fellesskap. De var seg bevisst å være arvinger til en ærverdig tradisjon og på samme tid å synliggjøre en ny verden. Det avhenger ennå av dagens kristne om kristendommen vil synes alle som verdens ungdom og dens håp.’
Katolsk politikk
Anne Applebaum bok fra 2020 Demokratiets svanesang forekommer på engelsk med to ulike undertitler. I USA står det, ‘Autoritarismens forførende appell’; i Storbritannia, ‘Politikken mislykkes og venner skilles ad’. Den selvbiografiske beretningen om ødelagte vennskap, flettet inn i en ellers analytisk tekst, gjør Applebaums argument menneskelig troverdig. Hun skriver: ‘Autoritarisme appellerer simpelthen til folk som ikke kan utholde kompleksitet. Det er ikke noe grunnleggende venstrevridd eller høyrevridd ved instinktet i det hele tatt. […] Det står for en måte å tenke på, ikke for et idésystem.’ Innsikten er nyttig og, etter mine begreper, overbevisende. Så tenker jeg at det haster med å gjenopplive en sant katolsk politikk. I en annen sammenheng har jeg antydet: ‘Noe av det som gjør Kirken katolsk er evnen den har til å leve med spenning, til å bie mens tilsynelatende antiteser harmoniseres i syntese — ikke gjennom kompromisser, men ved nåde, i kjærlighet.’ Denne egenskap, som forutsetter klar orientering, er likeledes en måte å tenke på. Den er tiltrengt i offentlig liv her og nå, og trenger også en oppsving innen Kirken. Dette er ikke en tid vi kan tillate oss å kaste bort på unyttige, forenklende tvister. Vi har arbeid å gjøre som det haster med, komplekst arbeid for det felles bestes skyld.
Til hvem setter vi vår lit?
Vi bekymrer oss, og hører andres bekymring, i forhold til det synkende antall folk som går i Kirken, ber om sakramentene, følger et kall, osv. Det er riktig at vi tar forholdet på alvor. På samme tid trenger vi mer enn bare et menneskelig perspektiv. Dét det hele dreier seg om, tross alt, er et overnaturlig anliggende. Tror vi at Gud er Gud, eller ikke? Anerkjenner vi vårt behov for kraft utover vår egen? Historien om Gideons kamp mot Midian kan være oss til nytte. Gideon, kalt til å være et redskap for Israels befrielse, troppet opp foran Herren med 32,000 mann. Herren sa: ‘Du har for mange folk med deg til at jeg skulle gi midianittene i deres hånd; for da kunne Israel rose seg mot meg og si: Min egen hånd har frelst mig.’ Ved forskjellige prosedyrer ble Israels hær redusert til kun 300. Det syntes et latterlig utilstrekkelig antall. Allikevel ble midianittene slått. Israel erkjente på nytt en sannhet de nesten hadde glemt: Gud er en levende Gud, en Gud som handler og frelser. I ukens kollektbønn bekjenner vi at vi er svake og at vi, uten Gud, ikke makter noe. Det er en innsikt dagens omstendigheter byr oss å ta inn over oss, så vi kan se oss selv slik vi er, Gud slik han er. Når det skjer, er nytt liv mulig.
Du har skylden!
Å si, «Jeg gjorde det, det var min feil», krever modenhet. Det forutsetter viljen til å ta ansvar, noe som er lettere sagt enn gjort i en tid hvor mangt trekker oss i motsatt retning ved å nære en saksøking-mentalitet som skylder på andre for alt som går på tverke. Brené Brown forklarer hvordan dynamikken fungerer i denne fikse lille filmen som knapt varer mer enn tre minutter. Den kan være en hjelp til selvransakelse. Brown bemerker at vi, når vi skylder på andre, stort sett agerer utfra ubehag og smerte. Å gi skyld sparer oss fra å ta ansvar. Ansvarstagen er per definisjon en sårbar prosess, mens skyld-delegeringen er rotfestet i sinne. Den stenger andre ute heller enn å åpne oss for dem. Den gjør at vi går glipp av mulighetene livet gir til å lære og utvise empati, med andre ord, til å modnes.
Europeisk Ukraina?
Hører Ukraina naturlig til Europa — eller ikke? Den russiske angriper gjør alt mulig for å overbevise verden om at svaret er nei. Retorikken møtes med motretorikk. Slik skal det være. Forskere ved Harvards Ukrainske Institutt gir respons av annen art, i form av historisk forskning som gir resultater man simpelthen ikke kan krangle med. De uttrykker sitt formål beskjedent ved å si at de ønsker å male ‘et bilde av Middelalderens Europa som samsvarer med bevis fra primærkildene’. De utfører formålet ved å kartlegge dynastiske forbindelser som forenet herskerfamilien i det kyivske Rus’ med resten av Europas monarkier i det ellevte og tolvte århundre. Kartet behøver ingen kommentar. Du får tilgang til det her. Prosjektet bør gjøre særlig inntrykk på nordmenn, som takknemlig husker at vår lands skytshelgen, Hellig Olav, i 1030 ankom Stiklestad (og slaget som skulle konsolidere Norges kristning) rett fra Kyiv, hvor han hadde vært gjest hos sin venn, Storhertug Jaroslav og hans svenske dronning Ingegjerd.
Ved fortryllelse
Anklag ikke din bror for kjærlighetsløs handling. Prøv isteden å godtgjøre den ved å utføre handling motivert av kjærlighet. Prek ikke moral; så kjærlighets gjerninger. Derav vil alt annet strømme som ved fortryllelse.
Når kjærligheten har gjort sitt, søk intet annet; for det er ikke mer å søke. Gå til et annet sted hvor kjærligheten ennå befinner seg under lås og slå, og overgi den til ham eller henne som har nøklene.
Fra The Word Accomplished forfattet av A.B. Christopher [Alexander d’Arbeloff]
Harmonisk Statio
Det beveger meg å se den endeløse rekken av kors på kirkegården til St Vincent’s Archabbey i Latrobe. Mer enn 700 munker er lagt til hvile her. Noen vil ha levd strake, krystallklare, åpenbart fokuserte liv; andres liv vil ha slingret en smule nå og da. Men her, i døden, hviler de broderlig i fredelig orden, oppstilt som i korsgangens harmoniske statio, forberedt på evighetens liturgi. Om deres trofasthet var spontan eller dyrkjøpt; de holdt ut til de siste. Salige de som hviler i Herren!
St Vincent’s var De Forente Staters første benediktinerkloster, grunnlagt i 1846 av Abbed Bonifatius Wimmer. Han var en modig, visjonær mann. Han var også en stabeis, slik grunnleggere ofte må være. Han motto var: ‘Fremad, alltid fremad!’ Misjonærmunken gjorde inntrykk på Pius IX ved en audiens i 1865. Paven sendte ham avgårde med disse enestående avskjedsord: ‘Lenge leve Abbed Wimmer og hans prektige skjegg!’
Hvor var jeg?
Pinsen får meg til å tenke på en scene i siste akt av Peer Gynt, når Solveig, på pinseaften, sitter i hytten sin og synger. Hele hennes liv har vært en venten på mannen hun elsker, som forlot henne med løftet om en dag å komme tilbake. År er gått. Allikevel har hun ikke mistet troen på ham. Hun synger: ‘Har du tungt at hente, saa und dig Frist; – jeg skal nok vente; jeg lovte saa sidst.’ Peer for sin del, på stadig vandring, har stort sett glemt henne. Han tvinges dog til å vurdere hva det er blitt av ham når han møter en Guds budbringer som konfronterer ham og sier: ‘Dig selv har du aldrig været!’ Han er ikke annet enn ufullendt potensiale. Peer utfordres til å samle bevis på egen integritet, ellers vil han smeltes ned: Han har ikke engang nok substans til evig fortapelse. Det er da Peer snubler over Solveigs hytte. Når han treffer henne igjen, spør han, rørt og oppbragt over utslettelsens mulighet: ‘Kan du sige, hvor Peer Gynt har været siden sidst? Hvor var jeg, som mig selv, som den hele, den sande?’ Solveig svarer: ‘O, den Gaaden er lett. […] I min Tro, i mit Haab og i min Kjærlighed.’ Å bære hverandres byrder, går ikke bare ute på å hjelpe andre; det går ut på å holde deres dypeste sannhet frem foran Gud, selv når den er gått tapt for dem selv. Ja, slik er livet i Ånden.
Å leve sant
Mens nasjonen hans blør, og hans pastorale hjerte blør for nasjonen, kommer Stor-Erkebiskop Sviatoslav Shevchuk av Kyiv med vesentlige betraktninger. Han spør seg hva kjærlighet betyr. ‘Ordet ‘kjærlighet’ er idag så utvannet at vi sommertider ikke skjønner hva det vil si å elske. Det er viktig, derfor, å skille kjærlighetens kraft fra følelsen av å like noe vi ønsker oss, et begjær, noe vi har glede av, noe som er oss kjært, noe vi lengter etter. Kjærlighet, guddommelig kjærlighet, går ut på å oppofre seg selv fullstendig; og gi meg selv helt og holdent for den jeg elsker. Det er med slik guddommelig kjærlighet at Gud elsker oss alle. Det klareste uttrykk for innholdet i guddommelig kjærlighet som leder til offer, er ordene ytret av Frelseren selv: ‘For så høyt har Gud elsket verden, at han gav sin Sønn, den enbårne, slik at hver og én som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv’ (Jn 3:16). Det følger at åpenbaringen, den fullkomne åpenbaring, av den Gud vi tror på, er Gud slik vil møter ham på korset: Den oppofrende kjærlighetens Gud. Når vår Frelser dør, overgir han sin Ånd i Faderens hender og sier, ‘Det er fullbragt!’. For oss kan det se ut som om vi dør når vi oppofrer oss selv for andre. Sannheten er dog at kjærligheten er en livgivende kraft, en kraft som gir liv. Først når vi gir oss selv, lever vi i sannhet, lever vi det evige liv.’
I fred med alle
Nikolai Gogols Meditasjoner omkring den guddommelige liturgi begynner med å angi hvordan presten skal forberede seg på feiringen. Han må ‘fra kvelden før være avholdende i legeme og sjel. Han må befinne seg i fred med alle og unngå å bære vond vilje mot noen som helst. Fra kvelden før, etter å ha bedt de foreskrevne bønner, skal han leve med hele sin bevissthet ved alteret, slik at hans tanker helliges som seg hør og bør, for å fylles med liflig vellukt. Når tiden er inne, går han til kirken sammen med diakonen; de to bukker dypt foran de Hellige Dører og kysser Frelserens og Guds Mors ikoner. Deretter bukker de til alle som er tilstede. Ved bukket, ber de om alles tilgivelse.’
Man snubler ikke inn i bønn. Kropp, sjel og tanke må gjøres rede. Det tar tid. Og det krever av én som er kalt til å være redskap for de hellige mysterier at han helt gir avkall på seg selv. Det er godt å minnes om dette.
I samme båt
Når man befinner seg i Minnesota, synes ikke Norge særlig langt borte. Landskapet ligner ofte, men det er ikke alt. Titusenvis av norske menn og kvinner emigrerte til Minnesota mellom 1851 og 1920. Minneapolis-Saint Paul ble norskamerikanernes hovedstad. Mange her snakker ennå varmt om en oldefar Åsmund eller en grandtante Begljot. En lokal størrelse som Garrison Keillor kan si ting som, ‘Polka er en norsk kampsport’, og forvente seg selvironisk latter fra sine hørere. Mitt favoritteksempel på den minnesotisk-norske forbindelse er denne reklamen for Lutheran Airlines. Den fanger grunnleggende sider ved et tankesett som er umiddelbart gjenkjennelig.
‘Alle er i samme båt på Lutheran Air.’
Fryd
I St John’s Abbey, Collegeville, hvor jeg preker retrett denne uken, bor jeg rett overfor et værelse som huser en faksimile av St John’s Bible. Prosjektet ble unnfanget av den walisiske kalligrafen Donald Jackson. Det er enestående i moderne bokkunst: Et håndskrevet, illuminert manuskript av hele det Gamle og Nye Testamente. Jeg røres av noe Jackson har sagt om prosjektet: ‘Å forbli åpen og mottagelig for det som åpenbarer seg i en kontinuerlig prosess ved hånd og hjerte på den skrevne siden, er vel det nærmeste jeg noen gang er kommet Gud.’ I en tid hvor mange av oss er så bundet til tastaturer at hendene våre blir skjelvne så snart vi må skrible mer enn kun vår signatur for hånd, er det nyttig å bli fortalt at håndskrift kan nære forståelse, ja, opplysning. Det gjør inntrykk på meg at dette digre prosjektet ble til for egenverdiens skyld. Det gir uttrykk for en slags fryd. Og fryd er noe de fleste av oss kunne trenge mer av i vår omgang med tingene som gir betydning til våre liv.
Vera lukkeleg
Dype tanker finner uttrykk i et intervju med den litauiske dikteren Indrė Valantinaitė i ukens Dag og Tid. Valantinaitė reflekterer over skjebnen til sin bestemor, som døde i traumatiske omstendigheter.
— Alle har me smertelege familiesoger. Vona er å skapa fred med det tragiske. For då hjelper ein dei òg, legg ho til.
—Dei som vart råka? Korleis?
—Ved å vera lukkeleg. Ved å fullbyrda livet. Ved å oppleva fridom. Ved å skapa fred med dei tragiske hendingane. Du skjønar kva eg meiner. Nei, ho er ikkje her, men på grunn av henne er eg her. Om eg er lukkeleg, trur eg det hjelper henne
‘Eg er eit religiøst mennekse’, sier Valantinaitė, ‘katolikk’. Så: ‘Gode dikt lyg ikkje. Eg finn styrke i dikta. Og i trua. Dikt og bøn lækjer.’
Hyperbol
Jeg er på reise. Før jeg dro, fikk jeg epost fra flyselskapet som kvitret, ‘Vi gleder oss enormt til å ønske deg velkommen ombord’. Enormt? Utsagnet stod i kontrast til personalets trette gester. Kvitteringen fra flyplasshotellet erklærte: ‘Vi håper du hadde et fantastisk opphold’. Selv en flaske med fruktsaft i avgangshallen ytrer store forhåpninger: ‘Du fortjener å behandle deg selv godt!’ Så masete alt dette er.
Hvorfor gleder vi oss over automatisk genererte forsikringer om at vi, lik alle andre som bruker penger på å berike et særlig selskap, er enestående vidunderlige? Hvorfor gidder vi å høre på denne overspente retorikken? Det er på tide å slå et slag for vanlighetens edelhet. Livet forløper nå stort sett vanlig. Det ville være for galt å gå glipp av det.
En fremtid
I løpet av de siste dagene, mens ukrainske styrker omringes i Donetsk, spekuleres det i media på om forhandlinger med Russland, angriperen, vil — bør — følge. Det er nyttig å gjenlese talen Professor Timothy Snyder nylig holdt for Kyivs Sikkerhetsråd. Den bar overskriften, Hvorfor ukrainsk seier er viktig for verden. Særlig tankevekkende er Snyders tiende, endelige punkt. Det berører en spredende tendens vi gjenkjenner på andre områder også, ja, som ser ut til å bli kulturelt aksiomatisk. Vi kan betegne den som tilbakeskuende mytemakeri. Snyder skriver: ‘Russisk propaganda handler utelukkende om fortiden. Den handler om hvordan ting er forutbestemt. Den handler om å søke et særlig øyeblikk på en særlig tid i historien da vi hadde rett og alle andre tok feil. Men det er ikke hva vi trenger! Vi trenger, alle og enhver, en fremtid. Vi trenger en fremtidens politikk. Vi trenger en begivenhet som trekker oss ut av hengemyren vi sitter fast i og orienterer oss mot fremtiden.’ Det dreier seg altså om å velge å være fremadskuende. Det medfører å ta ansvar for livet samt å nære en vilje til å leve, til å muliggjøre liv for andre.
Eg løftast
eit barn går aleine gjennom sorgskogen
utan å vere redd
det er berre sorgskogen, seier barnet
eg skal vandre her medan eg ventar
eit barn går aleine gjennom sorgskogen
det ventar ikkje, går berre sakte gjennom
ser på alt som finst, rører ved det
eg finst fordi eg finst, seier barnet
eit barn går aleine gjennom sorgskogen
berre når eg går aleine kan eg finne fram
alt eg finn skal eg miste
og alt eg mistar skal eg eige evig
eit barn går aleine gjennom sorgskogen
eg lyttar best når det er stilt, seier barnet
så kan eg høyre at eg ikkje er einsam
eg går aleine og løftast dit eg ikkje kan nå
Tora Seljebø
Tragedie
Ordet ‘tragedie’ brukes flittig i våre dager. Det er paradoksalt, siden folk stort sett har glemt hva det betyr. Når vi sier ‘tragedie’, mener vi gjerne ‘en svært sørgelig hendelse’. I oldtiden stod ordet for noe i retning av ‘stort oppbud eller sterk forstyrrelse’, særlig i form av et offentlig teaterstykke. Jeg fikk fordype meg i tragediens kraft forrige uke da jeg, Covid-isolert, endelig fikk lest Oliver Taplins oversettelse av Aiskylos’ Oristeia. Den er ekstremt leseverdig, med språkføring som på samme tid er edel og intens. Man får lyst til å lese den høyt. Noen og enhver kan føle en gnist av nostalgi for tider da offentlig diskurs forutsatte nærkontakt med gedigne tekster som denne, som satte en høy standard for samtalen. Vi minnes om grunnleggende sannheter, for eksempel i et av Kassandras utbrudd, som klinger minneverdig også i Eirik Vandviks versjon: ‘Å manneliv! Som måla bilet-stas er all di sæle. Går det oss imot, stryk svampen bilet-stasen ut. Verre er det enn noko mannefall.’
Höstsonaten
Bergmans Höstsonaten gjorde uutslettelig inntrykk på meg da jeg først så den som tenåring. Jeg har sett den på nytt. Den er like sterk. Filmen lar seg ikke redusere til kampsaksproblematikk: Den handler ikke om kjønnsroller eller karrierevalg, egentlig heller ikke primært om foreldre-barn-forhold. Den stiller et vesentlig, allmengyldig spørsmål: ‘Er jeg et menneske i stand til å elske?’ Da den kom ut i 1978, skrev Lasse Bergström: ‘Bergman har under en lång period av sitt mogna konstnärsliv varit på väg in i det slutna kammarspelet, där några få människor möts och talar med eller förbi varandra och där dramats rum är öppet endast mot själens och drömmarnas landskap. Hans nya film Höstsonaten är gjord i närheten av den här vägen, men något nytt har hänt med spelet i det slutna rummet. Det är inte längre meningen att vi ska uppleva det på avstånd. Vi ska tvingas in i det och känna hur speglarna faller över oss. Låt mig från början säga att jag upplever den drabbande kraften i Höstsonaten som enorm och unik. Mellan två visningar har jag grubblat för att försöka komma på någon tidigare film av Bergman eller andra, som på samma nakna sätt känts som ett knytnävsslag i själen – men förgäves.’
Mose i en stubb
For noen uker siden, i Tyskland, kjøpte jeg Turgenevs Fedre og Sønner i et bruktboksalg for en halv euro. Det er en åttendedel av hva en stor latte koster. Boken, utgitt i 1862, beskriver konflikten mellom tradisjonalister og intellektuelle, uttrykt i form av en generasjonskonflikt. I rampelyset står Bazarov, en av Turgenevs tydeligste skikkelser, en resolutt nihilist som ikke tror på noen ting, kjærligheten aller minst. Inntrykkene som forblir hos leseren er dog ikke de som hans retorikk etterlater, men andre personers stillferdige nærvær. Jeg tenker særlig på Bazarovs foreldre, som han selv anså uverdige hans oppmerksomhet. Vi hører hvordan hans mor, Arina Vlasievna en dag ‘la sitt grå hode mot mannens’ og sa: ‘»Bry deg ikke om det, kjære min Vasja! Sant nok, sønnen vår har revet seg løs fra oss. Han er som en falk. Han har flydd hit og dit slik han har villet. Men du og jeg, vi ligner mosen i et uthulet tre. Vi står ennå side ved side. Vi har ikke forlatt hverandre. Alltid skal jeg være deg den samme, slik du forblir den samme for meg.» Vasilij Ivanitsj løftet da hendene bort fra ansiktet og omfavnet sin gamle forbundsfelle, sin kone, slik han aldri—nei, ikke engang da han gikk på frierføtter—hadde gjort. Og slik trøstet hun ham.’ Sterk vind kan riste hardt i trekronene. Så dør den bort. Mosen forblir, om det så er i stubben av falne stammer.
Uvitenhet
John Le Carrés romaner, med deres tettvevde nett av bedrageri, taler til samtiden. ‘[Le Carré] gikk’, skrev Mode Steinkjer i en nekrolog, ’til enhver tid inn i selve kjernen av tidsånden.’ Kanskje har den ikke forandret seg stort på et halvt århundre. I Spionen som kom inn fra kulden, sier Control, sjef for britenes etterretningstjeneste, til agenten Leamas: ‘Slik jeg forstår det, baserer vårt arbeid på følgende premiss: Vesten vil aldri være angriper. Vi gjør slik ubehagelige ting, men vi er i forsvarsposisjon. Men metodene våre kan knapt være mindre nådeløse enn vår motstanders, kan de vel det? […] Det jeg mener, er at vi iblant må gjøre onde ting, ja, svært onde ting, men du kan da ikke være mindre ond enn din fiende rett og slett fordi du tjener en velmenende regjering, kan du vel det?’
Leamas oppsummerer sin yrkeserfaring: ‘Der finnes kun én regel: Hensiktsmessighet.’ Han sier også, ‘Jeg forbeholder meg retten til å være uvitende. Det er Vestens levevis.’ Man skulle ønske at dette kun var en ondsinnet karikatur.
Hva verdsetter vi?
I et bidrag til forrige ukes Economist, skrev P Andriy Zelinskyy, ansvarshavende militærprest i Ukrainas gresk-katolske Kirke, åpent om grusomhetene og absurditeten i Russlands krig mot Ukraina. Alt før denne fasen av invasjonen tok til, bemerket han: ‘Fremtiden avhenger av oss alle. Går vi sammen mot den, lykkes vi. Hvis ikke, blir konsekvensene alvorlige, ikke bare i Ukraina.’ Nå går han lenger, slik han er nødt til: ‘Denne krigen handler om mer enn politikk, mer enn gass og olje. Det er menneskehetens særpreg som står på spill. Drømmene Vesten næret etter at den kalde krigen tok slutt, førte til et skifte i global kultur. Blant forandringene var en voksende avgrunn mellom makt og medlidenhet. Regjeringer glemte at alle demokratiske institusjoners vesentlige mål, er å hegne om menneskers liv. Viktigheten tilregnet målet var ulik fra nasjon til nasjon. Til tider vaklet forsettet om å følge det, når politiske og økonomiske interesser tok overhånd. Krigen i Ukraine åpenbarer et vanskelig spørsmål: «Hva verdsetter vi egentlig?»‘
Det er et spørsmål vi skal ta på stort alvor. Et spørsmål som krever svar.
