Castissimus
‘Å være far innebærer å lede barnet i dets møte med livet og virkeligheten. Ikke å holde det tilbake, ikke å sperre det inne, ikke å ville eie det, men å gjøre det skikket til valg, til frihet, til oppbrudd. Kanskje er det derfor at Josef tradisjonelt kalles ikke bare for ‘far’, men også for ‘fullkomment kysk’ – castissimus. Dette er ikke et rent følelsesmessig tilnavn, men sammenfatter en grunnholdning, nemlig det motsatte av eiesyke. Kyskhet er frihet fra eierskap, på alle områder i livet. Kun kysk kjærlighet er virkelig kjærlighet. Eiesyk kjærlighet blir etter hvert alltid farlig, den tar til fange, den kveler, den gjør ulykkelig. Gud selv elsket mennesket med kysk kjærlighet, og han lot det stå fritt også til å gjøre feil og vende seg mot ham. Kjærlighetens logikk er alltid en frihetens logikk, og Josef klarte å elske usedvanlig fritt. Han satte aldri seg selv i sentrum. Han klarte å tre i skyggen, å sette Maria og Jesus i sentrum for sitt liv.’
Fra Pave Frans’ Apostoliske Brev Patris Corde, n. 7.
Latter
Er det tillatt, ja, sågar mulig, å le i møte med en tragedie? Ja, mener Adam Gopnik i et tankevekkende essay i The New Yorker. Han tar utgangspunkt i måten Ukrainas president, Volodymyr Zelensky, kommuniserer på. Zelensky er en paradoksal politiker, med bakgrunn som komiker. I et intervju i 2019 bemerket han: ‘Latter er et våpen med fatal virkning på mennesker hugget i marmor. Bare vent og se.’ Gopnik skriver, ‘Klovner bryter etablerte ordninger ned for at vi kan skal kunne forestille oss en annen slags verden.’ Potensielt har klovningen en sublim dimensjon. Det er betegnende at nettopp Russland, som gjennom så lang tid, under ulike regimer, har vært underlagt absolutt politisk makt, har frembragt en usedvanlig kristen gestalt: Den hellige dåre. Gopniks betraktning får meg til å tenke på noe tidligere Over-Rabbiner Jonathan Sacks sa i et improvisert kåseri midt i Covid-krisen. Sacks takket dem som, midt i alt det vonde, var i stand til å få andre til å le. For, sa han, ‘latter er dypt forbundet med menneskelighet’. […] Det vi kan le av, holder oss ikke fanget i frykt.’
Medlidenhet
Den 25. mars, på Maria Budskapsdag, vil Pave Frans vigsle Russland og Ukraina til Jomfru Marias uplettede hjerte, en sterk og symbolmettet handling nettopp nå. Erkebiskopen av Lviv, Mgr Mieczysław Mokrzycki, innbyr oss alle til å delta i åndelig forberedelse i dagene som kommer. I Trondheim stift bruker vi en novene som ender med følgende bønn:
Evige Far, i Jomfru Marias morshjerte gir du oss et bilde på fullkommen medlidenhet med din Sønns frelsende offer; gi oss et hjerte likt hennes og la det russiske og det ukrainske folk, på hennes forbønn, velsignes i rettferd med din fred som ikke er av denne verden. Ved vår Herre Jesus Kristus, din Sønn, som lever og råder med deg i Den Hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet. Amen.
Bortfalt Mysterium
Til lauds i dag tidlig, ble jeg slått av én av forbønnene. En bønn vi trenger å be her og nå! Slik lyder den: ‘Da nos mysterium Ecclesiæ altius percipere, ut eadem sit nobis et omnibus efficacius salutis sacramentum.’ Med andre ord: ‘Gi oss en dypere forståelse av Kirkens mysterium, så den for oss og alle mennesker klarere fremstår som frelsens sakrament.’ Det norske breviaret oversetter ypperlig. Da jeg senere, for moro skyld, slo bønnen opp på engelsk, fant jeg noe helt annet: ‘Lead us more deeply into the life of your Church; and through us make it a clearer sign of the world’s salvation’. Det er som å koke god pasta ned til lim. Mysteriet er vekk. Sakramentet er vekk. Forståelsen – innsikten om at vi må bruke hodet for å åpne oss for nåden – er vekk. Istedenfor at Kirken fremstår som et sakrament for oss og enhver, er det vi som gjøres til subjekt.
I dette enkelteksempel på fordunstet mening, finner vi roten til mye samtidig misforståelse i og om Kirken. Vi bør følge Det 2. Vatikankonsils oppfordring, derfor, og vende tilbake til kildene.
Tillit
Oppsettet i kirken i Karmelklosteret Totus Tuus i Tromsø uttrykker det som trenger å sies akkurat nå, med monastisk minimalisme.
Den blå-gule sløyfen, et symbol på Ukraina, berører rosenes torner — og rosene gir uttrykk, selvsagt, for løftet om forbønn for verden gitt av den hellige Thérèse.
Rett over henger en fremstilling av Guddommelige Barmhjertighet, malt for nonnene av W. Piwarski:
Jezu, ufam tobie.
Jesus, til deg setter jeg min lit.
Verdens skikkelse
Jeg har i det siste villet gjenlese Gertrud von le Fort’s Hymnen an die Kirche. For noen tekster! Her er et utdrag fra hennes prosadikt Corpus mysticum, slik Ørnulf Ranheimsæter oversatte det (Bønneboken, s. 612):
‘Se, du går oss imøte med pannen gyllen i lysskjæret fra vår lykke. For han vi gikk ut fra, han er gått ut etter oss, og han vi skiltes fra, han har samlet oss inn. Han har innhentet oss i vår elendighets dyp og gjort seg til ydmykhet i dine hender. Han bor i dine kalkers vin og i ditt alters hvite brød. Du legger ham på vår lengsel, du legger ham på våre sultne leber, du legger ham dypt i vår ensomhets hjerte. Da åpnes den, slik seglet brister på en dør. Atomenes støv blåser sammen, for evighetens stillhet er sterkere enn storm. Vi er ett legeme og ett blod, vi er flammer av den samme sjel. Du er verdens eneste skikkelse.’
Avreisens smerte
I et kort intervju redegjør Larisa Galadza, Canadas ambassadør i Ukraina for de siste dagenes erfaring med fullkommen diplomatisk diskresjon. Men dypt engasjement, dyp medmenneskelighet kommer til uttrykk, ikke minst i noen øyeblikks taushet før hun besvarer særlige spørsmål.
Etter at de måtte forlate Kyiv, tilbragte hun og hennes medarbeidere noen dager i Lviv:
‘Hver morgen kunne vi se på hotellstabens ansikter hvor lettet de var fordi vi fremdeles var der. Det gav dem mot. Om morgenen da vi besluttet at vi måtte dra, forandret ansiktene seg. Og det var hjerteskjærende… Det var hjerteskjærende. Jeg tror mange av oss gråt på mye av veien ut av landet.’
Menneskelighet
Dagens utsagn fra Stor-Erkebiskopen av den Ukrainske Gresk-Katolske Kirke, Sviatoslav Shevchuk, er en sterk oppfordring. Den fremviser overfladiskheten i mangt annet som sies, nettopp nå, om hva Kirken handler om.
‘I Ukraina i dag ser vi stor forakt for menneskers verdighet. Menneskelighet ødelegges; enkeltmennesker dehumaniseres. Særlig de som satte krigen i gang. Én som starter en krig, forringer sin egen menneskelighet. Én som dreper en annen, ødelegger først av alt mennesket i seg selv, sin egen menneskelige verdighet. Hva kan vi, som kristne, gjøre for å motvirke forakten for mennesker som utspiller seg i krigen i Ukraina. Først og fremst skal vi her og nå øve barmhjertighetsgjerninger. Vi skal gjøre alt vi kan for å uttrykke vår respekt for menneskers verdighet.’
Hvordan møte forakt? Utøv barmhjertighet. Dette er evangeliet. Vi har alle behov for å høre det.
Sjefen?
I ettermiddag, på bryggen i Tromsø, ble jeg ettertenksom ved synet av denne smijernsdachsen. Den står der og ser utover bukten som om den betraktet sitt domene. Jeg vet ikke hva den skal symbolisere, men den fikk meg til å tenke på en bemerkning av Jerry Seinfeld som siteres in En Liang Khongs anmeldelse i The TLS av Chris Pearsons bok Dogopolis. Seinfeld uttrykker noe enhver kan ha lurt på ved synet av bikkjer, gjerne nå til dags iført designerklær, ute på tur med sine betjenter:
‘Hvis du ser to livsformer og den ene gjør fra seg mens den andre, på dens vegne, bærer etterlatenskapene, hvem ville du anta er sjefen?’
Jeg kommer nok ikke til å lese denne studien av ‘en ny form for hundekosmopolitisme’. Livet er kort.
Förnedrat
En venn har sendt meg noen ord som Sara Lidman sa 11. november 1956, i kjølvannet av Sovjetunionens invasjon av Ungarn. De resonnerer i mine tanker, forstyrrende.
‘. . . och gång på gång dessa årslånga dygn tänker man: men detta kan väl ändå inte få pågå, någon måste väl utplåna denna orättfärdighet, måste inte själva naturen ingripa mot denna ondska. Stundom är det så förnedrat att vara människa att man hellre vädjar till moln och gräs än till människor om nåd för mänskligheten. Oh att vi läste i en gammal historiebok om detta barbari, att vi när som helst kunde se upp från texten och säga: mänskor var så grymma förr, nu skulle sånt aldrig kunna hända. Men vi läser tidningar från nuet och darrar av sorg och skam.’
Denne dokumentaren setter Saras rettferdighetssans i biografisk sammenheng.
‘Sannhet’
Russlands president hevder han beordret invasjonen av Ukraina for å ‘denazifisere‘ landet. Moskvas patriark bedyrer at invasjonen har metafysisk betydning og står, på mystisk vis, for et moralsk korstog. Det er vanskelig å ikke sette denslags utsagn i sammenheng med et forretningsprosjekt lansert av en tidligere president i De Forente Stater: Et sosialt medium som tilbyr oss å laste opp tilfeldige innfall som svever inn i vårt hode som en ‘truth’, i forventning om at andre sender den videre som ‘retruth’.
I fasten grunner vi over Jesu ord: ‘Jeg sier dere at for hvert utilbørlig ord menneskene taler, skal de avlegge regnskap’ (Matteus 12:36). Intet antyder at bemerkningen var tenkt som en ‘truth’ i sosiale mediers forstand, d.v.s. en sannhet som må settes i gåseøyne.
Ekspropriering
I et essay som står på trykk i siste nummer av Communio, kommer Nicholas J. Healey med en eksegese av begrepet ‘synodalitet’. Han setter det i sammenheng og gir oss noe som ofte mangler: Et omhyggelig utarbeidet ekklesiologisk grunnlag. Følgende er kun én av mange gode innsikter:
‘Delansvaret som tilkommer legfolket utfolder seg innenfor og gjennom likedannelsen med Kirken som Brud — en likedannelse som først og fremst fordrer lydighet overfor Guds ord, som Magisteriet er innsatt for å fostre og forsvare. Langt fra å være en slags trelldom underlagt klerikal overmakt, er slik lydighet en følge av friheten som kjennetegner Guds barn. På samme vis, er ikke Magisteriet geistlighetens privateiendom. Det tjener troens overleverte depositum, og krever, for geistlighetens del, radikal ekspropriering for det felles bestes skyld.’
Rett sted å være
Professor Kristin Aavitsland har gitt meg lov til å dele hennes inntrykk fra Santa Maria della Pace i Roma sist fredag: ‘Det var rett sted å være første fredag i fasten, en uke etter invasjonen av Ukraina, selv om vi kom dit i et akademisk ærend. Der var det intens og langvarig rosenkransbønn for fred, passende nok i akkurat denne kirken. På et forunderlig vis var det som de bedende, som nesten bare var kvinner, forente seg med de hellige som så mesterlig er avbildet der, nesten bare kvinner de også, profetiske og handlekraftige kvinner som gjennom ord, skrift og handling både har trosset tyranner, refset makthavere og risikert sine liv for fredens og rettferdighetens skyld: Katarina av Siena og navnesøsteren av Alexandria, Birgitta av Sverige — som i kirkerommet inngår i en slags dialog med Rafaels sibyller, også de profetiske skikkelser. Og i sentrum for alt dette var jo selvfølgelig Mater Dei, Vår Frue av freden. Over inngangen til koret står det skrevet: In terra pax. Alt dette, innskriften om fred, freskene, den intense bønnen om Marias hjelp, tonet på et vis sammen koret. Det var vakkert og gripende. Jeg tror kunsthistoriestudentene ble berørt av det også. Gud hjelpe oss for det som skjer i Ukraina!’
Hjerteskjærende
Man kan føle seg overveldet av nyhetene fra Ukraina. Det er viktig å grunne tragedien i konkrete skjebner, slik BBCs Jeremy Bowen gjorde i dag morges, i en reportasje fra jernbanestasjonen i Kyiv (fra 11:35). ‘Fedre stod på perrongen. De ventet på å ta avskjed med sine familier. […] En mann ved navn Alexander hulket mens han ventet på togets avreise. Han hadde bragt sin kone og to små barn ombord. Alexander tviholdt på en lekesykebil hans åtte år-gamle sønn hadde gitt ham da han satte dem på toget. Han lyttet til sirenen igjen og igjen. Hele krigens hjerteskjærende virkelighet stod skrevet på én manns ansikt. […] Mange frivillige er unge menn, gutter knapt gamle nok til å barbere seg. […] De var antrukket som om de skulle på campingtur eller festivalhelg, bortsett fra at de bar på nyutstedte Kalashnikov-geværer. Én hadde hvite joggesko. En annen hadde med en yogamatte til å sove på. Var de redde, viste de det ikke. Like de andre unge menn omkring dem, utviste de motet, patriotismen og følelsen av uslåelighet som har kjennetegnet alle generasjoner som, i Europas kriger, har meldt seg for å kjempe for sine fedreland. Familiene deres ber at de ikke må lære den samme brutale leksen. De eldre menn så langt mer urolige ut.’
Biskop babler
Jeg takker Norges Unge Katolikker som har innbudt meg til å komme med korte betraktninger for fasten under den smigrende overskriften ‘Biskop babler’.
Det kommer et ukentlig bidrag hver fredag frem til Påske. Du finner serien her.
Faste & bønn
Folk spør ofte: Hvordan kan jeg lære å be? Det vesentligste svaret er: Be med Kirken gjennom liturgien og sakramentene.
Men vi trenger også et mer intimt bønneliv. Vi lengter etter å be på en måte som uttrykker vårt innerste vesen. Vi lenger etter hjertets bønn.
Selv har jeg på dette området funnet inspirasjon og hjelp i et lite skrift utgitt på fransk i 2001. Tittelen var, ‘Hjertets bønn’. Forfatteren ble angitt som ‘En karteusermunk’.
Som en Askeonsdagsgave, vil jeg dele en engelsk oversettelse av teksten. Du finner den her.
‘Herre, lær oss å be!’ (Lukas 11:1)
Utsyn
Igjen handler det om hvordan vi ser, nå utfra Sam Mendes’ film fra 1999, American Beauty. Jeg opplevde den som betydningsfull da den kom ut, og holdt et foredrag om den i et teologiseminar. Jeg er ennå enig med det jeg sa dengang om Mendes’ utforsking av grensen mellom virtualitet og realitet. Filmen viser ‘paradigmatiske eksempler på mennesker som frustrert søker den Annen i hverandre, i naturen, i et Gudsbegrep, som ønsker å overskride seg selv i kjærlighet, men stadig faller tilbake i en smertefull, ubarmhjertig ensomhet hvor du ‘ikke kan stole på andre enn deg selv’. Ansikt til ansikt med slik eksistensiell smerte, må teologer befatte seg på nytt med vesentlige begreper og utlegge på nytt historien om en Gud som ‘ser deg rett i ansiktet’ og innbyr oss til å se tilbake, ikke med et ‘demonisk blikk’ som søker å herske og besitte, men med et rolig ‘engleblikk’ på fri utkikk etter den Annens frihet, utfra en Skjønnhet som er endeløst fellesskap.’
Du kan eventuelt finne hele teksten her.
Klarsyn
Jeg går og tenker på noen ord Jean-Louis Thiériot skrev i Le Figaro over helgen: ‘Krigen er tilbake i Europa. Våre sytti år med fred har kun vært en velsignet parentes. Varselsignalene var klare: ex-Jugoslavia, Georgia, Donbas, Nagorno-Karabach. Makten og sverdet er for lengst igjen blitt verdens akse, om så apostlene som preker om historiens slutt og salig globalisering tviholder på sine illusjoner. De har glemt noe Péguy klokt bemerket: ‘Man skal alltid gi uttrykk for det man ser; fremfor alt skal man alltid, og dette er mye vanskeligere, se det man ser.’ Så har de glemt at historien er tragisk og at en gordisk knute ofte hugges over i blod.’
‘Herre, la meg se!’ er en kulminerende bønn i Evangeliet. Ofte er klarsyn hverken behagelig eller til særlig trøst. Men det er kun ved å se at vi tar stilling til virkeligheten og derved kan gjøre noe med den.
Interaksjon
Utfra teologiens strenge definisjoner, sies det iblant at den hellige Treenighets mysterium kan uttrykkes som tre subsistente relasjoner. Det handler ikke, for å si det enkelt, om tre relaterte Personer; Personene er relasjoner. Begrepet om at all tings opphav er relasjonelt, synes svimlende til å begynne med. Litt etter litt, frigjør det tanken. Det lar seg overføre til menneskelig erfaring og psykologi. Kvantefysikken bruker et beslektet paradigme for å forklare den fysiske verden. Det er fascinerende å lese følgende i en bok av Carlo Rovelli: ‘[Kvantemekanikkens ligninger] forblir gåtefulle. De beskriver ikke det som skjer i et fysisk system, bare hvordan ett fysisk system oppfattes av et annet fysisk system. Hva betyr det? At et systems essensielle virkelighet ikke lar seg beskrive? Eller rett og slett at vi ennå mangler en bit av historien? Eller, slik jeg mener, at vi må godta tanken om at virkeligheten er kun interaksjon.’ I en samtale i 2017 presiserte Rovelli: ‘Objekter er intet annet en interaksjonens knuter. De er ikke primære, men sekundære ting, sånn som jeg ser det.’ Å se sånn, er å se alt på nytt.
Autonomi = frihet?
Pave Frans hadde planlagt å skrive sin doktoravhandling om Romano Guardini. Det bemerkes ofte at Guardinis inflytelse på pontifikatet er stor. Derfor er det interessant når en av verdens fremste Guardini-eksperter omtaler tendenser i Kirkens liv nå. I et nylig foredrag, utla Professor Hanna-Barbara Gerl-Falkovitz et globalt perspektiv på Den synodale vei som hun deltar i med iver og forstand. Veien snirkler seg, påpeker hun, innenfor en sammenheng som absolutterer autonomi. Vår sans for autonomi er nå så sterk at ‘hva Gud (eller Kirken) enn forelegger meg av bud, råd eller ønsker, defineres som heteronomt. Kun hvis det samsvarer med min autonomi, vil jeg følge det.’ Vi sier nei takk til selvoverskridelse. Vi tar det for gitt at frihet vil hevde seg mot Gud, som vi oppfatter som Motstander, hvis vi da ikke former gud på nytt i vår eget bilde. Lysende, åpenbarte begreper om Gud og mennesket er i stor grad gått tapt. Vi sitter igjen med vår egen obskure langtekkelighet. Vår tids tendens til å stille spørsmål ved alt, sier Gerl-Falkovitz, ligner et termometer som klargjør en betennelse som lenge, kanskje helt siden Opplysningstiden, har ligget latent. Det ser ut til at det vi egentlig trenger, ikke er egenhjelp, men en Lege.
Be for fred
29. september 1938 fant Francis Poulenc et utdrag fra et dikt av Charles d’Orléans (1394–1465) gjengitt i Le Figaro. Teksten rørte ham dypt i omstendighetene. Han satte den til musikk. Sangen har gjenlydt i mine ører siden jeg i dag morges leste om Russlands invasjon av Ukraina:
Be for fred, elskverdige Jomfru Maria,
himlenes dronning og verdens herskerinne.
Vær vennlig å be alle helgener be,
og rett din anmodning
til din Sønn: By hans høyhet
se i nåde til sitt folk,
som han valgte å frelse ved sitt blod,
ved å gjøre slutt på krig, som ødelegger alt.
Bli ikke trett av dine bønner.
Be for fred, be for fred,
den sanne gledens skatt.
Evne til å se
Gabriel Josipovici har vært i Londons National Gallery for å se utstillingen Dürers Reiser. Han beskriver den så levende at jeg innbiller meg å ha sett den selv. Dürer (1471-1528) var utrettelig interessert i verden som omgav ham. Han maktet å foreta både globalt overblikk og mikroskopisk detaljanalyse. I forhold til notatbøkene Dürer brukte for å nedtegne inntrykk fra sine mange reiser, skriver Josipovici: ‘Det er fabelaktig å lese, 500 år i ettertid, en nysgjerrig reisendes spontane bemerkninger utfra sin særegne evne til å se, oppøvd gjennom mange års trening.’ Påminnelsen er dyrebar: Vi kan leve med øynene åpne og glane febrilsk omkring uten å se det minste. Syn må øves. Å se, er en kunst og en askese. Det kan også være uttrykk for filantropi. Alle vet vi hva Josipovici mener: ‘Iblant, især når vi betrakter hans tegninger eller leser Dagboken, gjennombores vi sylskarpt av gjenkjennelse: «Ja! Jeg vet jo dette!»‘ — men vi innser det ikke før en øvet seer muliggjør det selvinnlysendes epifani.
Fugl på himmelen
Første gang jeg hørte Dhafer Youssefs musikk, fikk jeg tårer i øyene. Den er ulik alt annet, selv om man aner et slektskap til Jan Garbarek. Youssef beundrer Arvo Pärt. Han har foretatt innspillinger med vestlige ensembler spesialisert i sakralmusikk, for eksempel Jaan-Eik Tulves Vox Clamantis (oppføringen begynner ved ‘5). Det var den sungne resitasjon av hellige tekster som vekket hans musikalitet som barn, i Tunis. ‘Mitt forhold til Koranen’, har han sagt, ‘er mer musikalsk enn religiøst. For meg er religion musikk. I musikken opphører grenser.’ Derfor er det vanskelig å snakke om musikk. Ord er nødvendigvis begrensende: ‘Du har inntrykk av å omtale en fugl på himmelen – noe som ikke blir værende der.’
Du kan høre Youssefs Klage for min mor, en del av hans Bird’s Requiem, her. Det gjør inntrykk at en YouTube kommentator beskriver den som ‘rent kathartisk’.
Tilpasning
Netflix-serien Stories of a Generation, hvor Pave Frans spiller en viktig rolle, byr på dyrebar innsikt. Som Aldo Grasso har bemerket, i en spalte i Corriere della sera, blir hendelser og erfaringer forsiktig løsrevet fra umiddelbar sammenheng for å utvikles til allegorier.
Jeg er rørt og inspirert av Carlos og Cristina Solis, et ektepar fra Uruguay. Etter å ha vært gift i femti år, besluttet de å begynne å danse tango. Dansen har gitt livet en ny dimensjon. Den tydeliggjør dype, livgivende aspekter av deres forhold som mann og hustru. ‘Kjærligheten, slik vi har opplevd den,’ sier Carlos, ‘utgjøres av stadig tilpasning av den ene til den andre’ — nøyaktig som i tango! Han sitere senere Knøttene. Charlie Brown sitter, med utsikt over en innsjø, og pønsker filosofisk: ‘En dag skal vi alle dø!’ Snoopy svarer: ‘Sant nok, men ikke alle de andre dagene.’
På jakt etter mening
Har man først fått ørene opp for Marie Noëls røst, har den et eget, umiskjennlig tonefall. Det er en stillferdig røst, men én som taler med myndighet, en røst som, gjennom dypene den gir uttrykk, åpner vide rom i leseren, hvor den finner gjenklang som et trøstende nærvær. Marie Noël, som tilbragte hele sitt liv på samme sted, skrev en gang:
‘Det var på disse store dyp at mitt livs ene store reise fant sted, mitt dykk ned i avgrunnen, mitt eventyr, mitt møte, ansikt til ansikt, med fare. Dit måtte jeg hen, for siden å vende tilbake, bærende på menneskeslektens skjebne, istedenfor å forbli hensunket i søvn, evig ren og uberørt, i min lille have, trygt under Korset.’
Et utvalg av Marie Noëls tekster er endelig tilgjengelig på engelsk i et praktfullt bind oversatt og sammensatt av Pauline Matarasso. Det utgis i dag.
