Menneskelighet
Dagens utsagn fra Stor-Erkebiskopen av den Ukrainske Gresk-Katolske Kirke, Sviatoslav Shevchuk, er en sterk oppfordring. Den fremviser overfladiskheten i mangt annet som sies, nettopp nå, om hva Kirken handler om.
‘I Ukraina i dag ser vi stor forakt for menneskers verdighet. Menneskelighet ødelegges; enkeltmennesker dehumaniseres. Særlig de som satte krigen i gang. Én som starter en krig, forringer sin egen menneskelighet. Én som dreper en annen, ødelegger først av alt mennesket i seg selv, sin egen menneskelige verdighet. Hva kan vi, som kristne, gjøre for å motvirke forakten for mennesker som utspiller seg i krigen i Ukraina. Først og fremst skal vi her og nå øve barmhjertighetsgjerninger. Vi skal gjøre alt vi kan for å uttrykke vår respekt for menneskers verdighet.’
Hvordan møte forakt? Utøv barmhjertighet. Dette er evangeliet. Vi har alle behov for å høre det.
Sjefen?
I ettermiddag, på bryggen i Tromsø, ble jeg ettertenksom ved synet av denne smijernsdachsen. Den står der og ser utover bukten som om den betraktet sitt domene. Jeg vet ikke hva den skal symbolisere, men den fikk meg til å tenke på en bemerkning av Jerry Seinfeld som siteres in En Liang Khongs anmeldelse i The TLS av Chris Pearsons bok Dogopolis. Seinfeld uttrykker noe enhver kan ha lurt på ved synet av bikkjer, gjerne nå til dags iført designerklær, ute på tur med sine betjenter:
‘Hvis du ser to livsformer og den ene gjør fra seg mens den andre, på dens vegne, bærer etterlatenskapene, hvem ville du anta er sjefen?’
Jeg kommer nok ikke til å lese denne studien av ‘en ny form for hundekosmopolitisme’. Livet er kort.
Förnedrat
En venn har sendt meg noen ord som Sara Lidman sa 11. november 1956, i kjølvannet av Sovjetunionens invasjon av Ungarn. De resonnerer i mine tanker, forstyrrende.
‘. . . och gång på gång dessa årslånga dygn tänker man: men detta kan väl ändå inte få pågå, någon måste väl utplåna denna orättfärdighet, måste inte själva naturen ingripa mot denna ondska. Stundom är det så förnedrat att vara människa att man hellre vädjar till moln och gräs än till människor om nåd för mänskligheten. Oh att vi läste i en gammal historiebok om detta barbari, att vi när som helst kunde se upp från texten och säga: mänskor var så grymma förr, nu skulle sånt aldrig kunna hända. Men vi läser tidningar från nuet och darrar av sorg och skam.’
Denne dokumentaren setter Saras rettferdighetssans i biografisk sammenheng.
‘Sannhet’
Russlands president hevder han beordret invasjonen av Ukraina for å ‘denazifisere‘ landet. Moskvas patriark bedyrer at invasjonen har metafysisk betydning og står, på mystisk vis, for et moralsk korstog. Det er vanskelig å ikke sette denslags utsagn i sammenheng med et forretningsprosjekt lansert av en tidligere president i De Forente Stater: Et sosialt medium som tilbyr oss å laste opp tilfeldige innfall som svever inn i vårt hode som en ‘truth’, i forventning om at andre sender den videre som ‘retruth’.
I fasten grunner vi over Jesu ord: ‘Jeg sier dere at for hvert utilbørlig ord menneskene taler, skal de avlegge regnskap’ (Matteus 12:36). Intet antyder at bemerkningen var tenkt som en ‘truth’ i sosiale mediers forstand, d.v.s. en sannhet som må settes i gåseøyne.
Ekspropriering
I et essay som står på trykk i siste nummer av Communio, kommer Nicholas J. Healey med en eksegese av begrepet ‘synodalitet’. Han setter det i sammenheng og gir oss noe som ofte mangler: Et omhyggelig utarbeidet ekklesiologisk grunnlag. Følgende er kun én av mange gode innsikter:
‘Delansvaret som tilkommer legfolket utfolder seg innenfor og gjennom likedannelsen med Kirken som Brud — en likedannelse som først og fremst fordrer lydighet overfor Guds ord, som Magisteriet er innsatt for å fostre og forsvare. Langt fra å være en slags trelldom underlagt klerikal overmakt, er slik lydighet en følge av friheten som kjennetegner Guds barn. På samme vis, er ikke Magisteriet geistlighetens privateiendom. Det tjener troens overleverte depositum, og krever, for geistlighetens del, radikal ekspropriering for det felles bestes skyld.’
Rett sted å være
Professor Kristin Aavitsland har gitt meg lov til å dele hennes inntrykk fra Santa Maria della Pace i Roma sist fredag: ‘Det var rett sted å være første fredag i fasten, en uke etter invasjonen av Ukraina, selv om vi kom dit i et akademisk ærend. Der var det intens og langvarig rosenkransbønn for fred, passende nok i akkurat denne kirken. På et forunderlig vis var det som de bedende, som nesten bare var kvinner, forente seg med de hellige som så mesterlig er avbildet der, nesten bare kvinner de også, profetiske og handlekraftige kvinner som gjennom ord, skrift og handling både har trosset tyranner, refset makthavere og risikert sine liv for fredens og rettferdighetens skyld: Katarina av Siena og navnesøsteren av Alexandria, Birgitta av Sverige — som i kirkerommet inngår i en slags dialog med Rafaels sibyller, også de profetiske skikkelser. Og i sentrum for alt dette var jo selvfølgelig Mater Dei, Vår Frue av freden. Over inngangen til koret står det skrevet: In terra pax. Alt dette, innskriften om fred, freskene, den intense bønnen om Marias hjelp, tonet på et vis sammen koret. Det var vakkert og gripende. Jeg tror kunsthistoriestudentene ble berørt av det også. Gud hjelpe oss for det som skjer i Ukraina!’
Hjerteskjærende
Man kan føle seg overveldet av nyhetene fra Ukraina. Det er viktig å grunne tragedien i konkrete skjebner, slik BBCs Jeremy Bowen gjorde i dag morges, i en reportasje fra jernbanestasjonen i Kyiv (fra 11:35). ‘Fedre stod på perrongen. De ventet på å ta avskjed med sine familier. […] En mann ved navn Alexander hulket mens han ventet på togets avreise. Han hadde bragt sin kone og to små barn ombord. Alexander tviholdt på en lekesykebil hans åtte år-gamle sønn hadde gitt ham da han satte dem på toget. Han lyttet til sirenen igjen og igjen. Hele krigens hjerteskjærende virkelighet stod skrevet på én manns ansikt. […] Mange frivillige er unge menn, gutter knapt gamle nok til å barbere seg. […] De var antrukket som om de skulle på campingtur eller festivalhelg, bortsett fra at de bar på nyutstedte Kalashnikov-geværer. Én hadde hvite joggesko. En annen hadde med en yogamatte til å sove på. Var de redde, viste de det ikke. Like de andre unge menn omkring dem, utviste de motet, patriotismen og følelsen av uslåelighet som har kjennetegnet alle generasjoner som, i Europas kriger, har meldt seg for å kjempe for sine fedreland. Familiene deres ber at de ikke må lære den samme brutale leksen. De eldre menn så langt mer urolige ut.’
Biskop babler
Jeg takker Norges Unge Katolikker som har innbudt meg til å komme med korte betraktninger for fasten under den smigrende overskriften ‘Biskop babler’.
Det kommer et ukentlig bidrag hver fredag frem til Påske. Du finner serien her.
Faste & bønn
Folk spør ofte: Hvordan kan jeg lære å be? Det vesentligste svaret er: Be med Kirken gjennom liturgien og sakramentene.
Men vi trenger også et mer intimt bønneliv. Vi lengter etter å be på en måte som uttrykker vårt innerste vesen. Vi lenger etter hjertets bønn.
Selv har jeg på dette området funnet inspirasjon og hjelp i et lite skrift utgitt på fransk i 2001. Tittelen var, ‘Hjertets bønn’. Forfatteren ble angitt som ‘En karteusermunk’.
Som en Askeonsdagsgave, vil jeg dele en engelsk oversettelse av teksten. Du finner den her.
‘Herre, lær oss å be!’ (Lukas 11:1)
Utsyn
Igjen handler det om hvordan vi ser, nå utfra Sam Mendes’ film fra 1999, American Beauty. Jeg opplevde den som betydningsfull da den kom ut, og holdt et foredrag om den i et teologiseminar. Jeg er ennå enig med det jeg sa dengang om Mendes’ utforsking av grensen mellom virtualitet og realitet. Filmen viser ‘paradigmatiske eksempler på mennesker som frustrert søker den Annen i hverandre, i naturen, i et Gudsbegrep, som ønsker å overskride seg selv i kjærlighet, men stadig faller tilbake i en smertefull, ubarmhjertig ensomhet hvor du ‘ikke kan stole på andre enn deg selv’. Ansikt til ansikt med slik eksistensiell smerte, må teologer befatte seg på nytt med vesentlige begreper og utlegge på nytt historien om en Gud som ‘ser deg rett i ansiktet’ og innbyr oss til å se tilbake, ikke med et ‘demonisk blikk’ som søker å herske og besitte, men med et rolig ‘engleblikk’ på fri utkikk etter den Annens frihet, utfra en Skjønnhet som er endeløst fellesskap.’
Du kan eventuelt finne hele teksten her.
Klarsyn
Jeg går og tenker på noen ord Jean-Louis Thiériot skrev i Le Figaro over helgen: ‘Krigen er tilbake i Europa. Våre sytti år med fred har kun vært en velsignet parentes. Varselsignalene var klare: ex-Jugoslavia, Georgia, Donbas, Nagorno-Karabach. Makten og sverdet er for lengst igjen blitt verdens akse, om så apostlene som preker om historiens slutt og salig globalisering tviholder på sine illusjoner. De har glemt noe Péguy klokt bemerket: ‘Man skal alltid gi uttrykk for det man ser; fremfor alt skal man alltid, og dette er mye vanskeligere, se det man ser.’ Så har de glemt at historien er tragisk og at en gordisk knute ofte hugges over i blod.’
‘Herre, la meg se!’ er en kulminerende bønn i Evangeliet. Ofte er klarsyn hverken behagelig eller til særlig trøst. Men det er kun ved å se at vi tar stilling til virkeligheten og derved kan gjøre noe med den.
Interaksjon
Utfra teologiens strenge definisjoner, sies det iblant at den hellige Treenighets mysterium kan uttrykkes som tre subsistente relasjoner. Det handler ikke, for å si det enkelt, om tre relaterte Personer; Personene er relasjoner. Begrepet om at all tings opphav er relasjonelt, synes svimlende til å begynne med. Litt etter litt, frigjør det tanken. Det lar seg overføre til menneskelig erfaring og psykologi. Kvantefysikken bruker et beslektet paradigme for å forklare den fysiske verden. Det er fascinerende å lese følgende i en bok av Carlo Rovelli: ‘[Kvantemekanikkens ligninger] forblir gåtefulle. De beskriver ikke det som skjer i et fysisk system, bare hvordan ett fysisk system oppfattes av et annet fysisk system. Hva betyr det? At et systems essensielle virkelighet ikke lar seg beskrive? Eller rett og slett at vi ennå mangler en bit av historien? Eller, slik jeg mener, at vi må godta tanken om at virkeligheten er kun interaksjon.’ I en samtale i 2017 presiserte Rovelli: ‘Objekter er intet annet en interaksjonens knuter. De er ikke primære, men sekundære ting, sånn som jeg ser det.’ Å se sånn, er å se alt på nytt.
Autonomi = frihet?
Pave Frans hadde planlagt å skrive sin doktoravhandling om Romano Guardini. Det bemerkes ofte at Guardinis inflytelse på pontifikatet er stor. Derfor er det interessant når en av verdens fremste Guardini-eksperter omtaler tendenser i Kirkens liv nå. I et nylig foredrag, utla Professor Hanna-Barbara Gerl-Falkovitz et globalt perspektiv på Den synodale vei som hun deltar i med iver og forstand. Veien snirkler seg, påpeker hun, innenfor en sammenheng som absolutterer autonomi. Vår sans for autonomi er nå så sterk at ‘hva Gud (eller Kirken) enn forelegger meg av bud, råd eller ønsker, defineres som heteronomt. Kun hvis det samsvarer med min autonomi, vil jeg følge det.’ Vi sier nei takk til selvoverskridelse. Vi tar det for gitt at frihet vil hevde seg mot Gud, som vi oppfatter som Motstander, hvis vi da ikke former gud på nytt i vår eget bilde. Lysende, åpenbarte begreper om Gud og mennesket er i stor grad gått tapt. Vi sitter igjen med vår egen obskure langtekkelighet. Vår tids tendens til å stille spørsmål ved alt, sier Gerl-Falkovitz, ligner et termometer som klargjør en betennelse som lenge, kanskje helt siden Opplysningstiden, har ligget latent. Det ser ut til at det vi egentlig trenger, ikke er egenhjelp, men en Lege.
Be for fred
29. september 1938 fant Francis Poulenc et utdrag fra et dikt av Charles d’Orléans (1394–1465) gjengitt i Le Figaro. Teksten rørte ham dypt i omstendighetene. Han satte den til musikk. Sangen har gjenlydt i mine ører siden jeg i dag morges leste om Russlands invasjon av Ukraina:
Be for fred, elskverdige Jomfru Maria,
himlenes dronning og verdens herskerinne.
Vær vennlig å be alle helgener be,
og rett din anmodning
til din Sønn: By hans høyhet
se i nåde til sitt folk,
som han valgte å frelse ved sitt blod,
ved å gjøre slutt på krig, som ødelegger alt.
Bli ikke trett av dine bønner.
Be for fred, be for fred,
den sanne gledens skatt.
Evne til å se
Gabriel Josipovici har vært i Londons National Gallery for å se utstillingen Dürers Reiser. Han beskriver den så levende at jeg innbiller meg å ha sett den selv. Dürer (1471-1528) var utrettelig interessert i verden som omgav ham. Han maktet å foreta både globalt overblikk og mikroskopisk detaljanalyse. I forhold til notatbøkene Dürer brukte for å nedtegne inntrykk fra sine mange reiser, skriver Josipovici: ‘Det er fabelaktig å lese, 500 år i ettertid, en nysgjerrig reisendes spontane bemerkninger utfra sin særegne evne til å se, oppøvd gjennom mange års trening.’ Påminnelsen er dyrebar: Vi kan leve med øynene åpne og glane febrilsk omkring uten å se det minste. Syn må øves. Å se, er en kunst og en askese. Det kan også være uttrykk for filantropi. Alle vet vi hva Josipovici mener: ‘Iblant, især når vi betrakter hans tegninger eller leser Dagboken, gjennombores vi sylskarpt av gjenkjennelse: «Ja! Jeg vet jo dette!»‘ — men vi innser det ikke før en øvet seer muliggjør det selvinnlysendes epifani.
Fugl på himmelen
Første gang jeg hørte Dhafer Youssefs musikk, fikk jeg tårer i øyene. Den er ulik alt annet, selv om man aner et slektskap til Jan Garbarek. Youssef beundrer Arvo Pärt. Han har foretatt innspillinger med vestlige ensembler spesialisert i sakralmusikk, for eksempel Jaan-Eik Tulves Vox Clamantis (oppføringen begynner ved ‘5). Det var den sungne resitasjon av hellige tekster som vekket hans musikalitet som barn, i Tunis. ‘Mitt forhold til Koranen’, har han sagt, ‘er mer musikalsk enn religiøst. For meg er religion musikk. I musikken opphører grenser.’ Derfor er det vanskelig å snakke om musikk. Ord er nødvendigvis begrensende: ‘Du har inntrykk av å omtale en fugl på himmelen – noe som ikke blir værende der.’
Du kan høre Youssefs Klage for min mor, en del av hans Bird’s Requiem, her. Det gjør inntrykk at en YouTube kommentator beskriver den som ‘rent kathartisk’.
Tilpasning
Netflix-serien Stories of a Generation, hvor Pave Frans spiller en viktig rolle, byr på dyrebar innsikt. Som Aldo Grasso har bemerket, i en spalte i Corriere della sera, blir hendelser og erfaringer forsiktig løsrevet fra umiddelbar sammenheng for å utvikles til allegorier.
Jeg er rørt og inspirert av Carlos og Cristina Solis, et ektepar fra Uruguay. Etter å ha vært gift i femti år, besluttet de å begynne å danse tango. Dansen har gitt livet en ny dimensjon. Den tydeliggjør dype, livgivende aspekter av deres forhold som mann og hustru. ‘Kjærligheten, slik vi har opplevd den,’ sier Carlos, ‘utgjøres av stadig tilpasning av den ene til den andre’ — nøyaktig som i tango! Han sitere senere Knøttene. Charlie Brown sitter, med utsikt over en innsjø, og pønsker filosofisk: ‘En dag skal vi alle dø!’ Snoopy svarer: ‘Sant nok, men ikke alle de andre dagene.’
På jakt etter mening
Har man først fått ørene opp for Marie Noëls røst, har den et eget, umiskjennlig tonefall. Det er en stillferdig røst, men én som taler med myndighet, en røst som, gjennom dypene den gir uttrykk, åpner vide rom i leseren, hvor den finner gjenklang som et trøstende nærvær. Marie Noël, som tilbragte hele sitt liv på samme sted, skrev en gang:
‘Det var på disse store dyp at mitt livs ene store reise fant sted, mitt dykk ned i avgrunnen, mitt eventyr, mitt møte, ansikt til ansikt, med fare. Dit måtte jeg hen, for siden å vende tilbake, bærende på menneskeslektens skjebne, istedenfor å forbli hensunket i søvn, evig ren og uberørt, i min lille have, trygt under Korset.’
Et utvalg av Marie Noëls tekster er endelig tilgjengelig på engelsk i et praktfullt bind oversatt og sammensatt av Pauline Matarasso. Det utgis i dag.
Helhet
Idag er ikke bare St Valentine’s Day. Det er også festdagen for de hellige Kyrillos (826/7-869) og Methodios (ca. 815-885). De to var blodsbrødre. Deres virke gjør dem fortjent til å kalles skytshelgener for Europa. I en viktig bok, siterer Alexis Vlasto sin kollega Zdenek R. Dittrich, som kalte Methodios ‘den siste store skikkelse i den universelle Kirke’. Vlasto forklarer: ‘Det hadde vært skismaer før; det ugjenkallelige skisma lå ennå 200 år inn i fremtiden. Men fra slutten av det niende, og særlig i det tiende århundre, var det knapt lenger mulig å høre til, likestilt, i både Øst og Vest. Dette var ikke kun på grunn av gradvis fremmedgjøring mellom Kirkene i forhold som berørte deres lære, ritualer, skikker og andre aspekter; men også, mer åpenbart, på grunn av politiske faktorer i et Europa som var gjenstand for en rask krystalliseringsprosess.’ I dette øyeblikk, krystalliseres spenninger mellom Øst og Vest i Europa på skremmende vis. Så skal vi gjøre hva vi kan for å reparere brutte bånd i våre hjerter og mellom Kirkene.
Hjelpeløshet
Professor Thomas Fischer, en tysk dommer, har et skarpt hode og en tilsvarende skarp penn. Han er ikke én som feier ting under teppet, heller ingen katolsk apologet. Jeg tenker mye på siste avsnitt av hans bidrag til Der Spiegel forrige uke, om hvordan vi, som samfunn, forholder oss til smertefull problematikk omkring misbruk: ‘Med kirken er det gått som med andre strukturer bygget på ekstern ledelse og mektig uantastelighet, smeltet bort i globaliseringen. Fellesskap reduseres til enkeltmennesker. Ansvar gir etter for selv-optimering; ekstern ledelse for retningsløshet. De gudfryktiges fellesskap ble først til hyggelig gruppeterapi, så til tilbud om skreddersydd velvære på bestilling. Vi kan betrakte denne oppløsningen som enden på visa — eller ikke. Men å hisse seg rådløst opp, er uintelligent. Fantomsmerten er utvilsomt sterk. Men det som bringer løfte om helbredelse, er ikke retroaktiv fakturering i forhold til lengst beseirede fiender, men seriøs anstrengelse for å skape nye strukturer og institusjoner som bygger på og fortjener tillit.’ Selvfølgelig skal fortiden konfronteres og bearbeides klarsynt. Men det dreier seg om å gjenskape fellesskap; og om å gjøre dette (for å oversette Fischer bibelsk) ved helhjertet, fremadskuende omvendelse.
Mettelse
Folk spør: ‘Hvor er Gud?’ Spørsmålet stilles gjerne litt kjekt, som om Gud burde være en ressurs tilgjengelig på bestilling. Dagens vigilielesning setter saken i perspektiv. Guds Visdom, får vi høre, ‘roper høyt på gaten’. Gud ønsker å gjøre seg kjent. Det er vi som ikke svarer, og heller bygger våre liv, vår verden, uansett ham, som om han ikke fantes. Teksten fra Ordspråkene 1 fortsetter: ‘Da skal de rope, men jeg svarer ikke, de skal lete, men ikke finne meg. For de hatet kunnskap, de valgte ikke å frykte Herren, de ville ikke ha mitt råd, viste ingen respekt da jeg talte til rette. Derfor skal de smake frukten av sin ferd, bli mette av sine egne planer.‘ Når vi ser omkring oss, på verden slik vi har laget den til, på verden som skremmer oss sånn, opplever vi ikke nettopp dette, mettelse av egne planer?
Ukanalisert energi
I et intervju fra 2018, sier Bettina Röhl, datter av Ulrike Meinhof, fornuftige ting om 1968-myten som bakgrunn for morens revolusjonære terrorisme. Bevegelsens nøkkelfigurer, mener hun, hadde stort sett hatt en privilegert ungdom, så handlet ikke utfra krigstraumer: ‘Jeg mener tiden var full av energi. Vesten så en kultureksplosjon – i musikk, i mote. Ved en misforståelse av det som foregikk i Kina, blandet 68erne denne fantastiske utvikling i Vesten sammen med den kinesiske, folkemyrdende kulturrevolusjon, som ble gjort til et forbilde. […] 68er-representanter som Gerd Koenen og Götz Aly snakker om tilværelsens uutholdelige letthet. 68erne fylte sin erfarte tomhet med ideologier, med Marx og Mao. Dette er eneste område hvor jeg vil tillegge datidens BRD en grad av skyld. Det fantes en sånn fremgang og oppad Schwung, men åpenbart fantes ingen åndelig, moralsk overbygging. Unge mennesker ønsker seg mening. Slik kom Revolusjonen på mote og ble et fantasibilde.’ Innsikter verd å tygge på.
Skrumpet verden
Samtaler i det siste med venner i Vest-Kamerun gir meg videre bevis på elendigheten som oppsluker regionen. Media forholder seg stumme. Flyktningehjelpen har i årevis ropt varsko om krisene i Kamerun, blant verdens mest upåaktede. Bistandsaktuelt rapporterte i fjor at norsk reportasje om Afrika i allmenhet i beste tilfelle er rent tilfeldig; stort sett, dukker verdensdelen ikke opp i nyheter i det hele tatt. Jeg tror nok følgende utsagn kan ha gyldighet i andre land også: ‘Vi noterer ellers at verden i det norske mediemangfoldet på mange måter skrumper inn, og at det meste av ressurser til dekning av internasjonale nyheter brukes på den anglo-amerikanske verden.’
Ingen kan følge konstant med på alle verdens behov. Dog, hvis særlige områder konsekvent ignoreres, sier det noe. Vi bør spørre oss hva dette betyr — og utfordre oss selv: ‘Hva med meg? Er jeg villig til å konfrontere en uinnskrumpet verden og ansvaret som derved følger med?’
Taus diktning
Covid-begrensninger har i stor grad holdt folk borte fra museer. I et strålende, kort essay beskriver Gabriele Finaldi, Direktøren for Londons National Gallery hvordan det har vært å vandre omkring i tomme rom mens han lyttet til kunsten. Han skriver:
‘En klassisk, tidlig definisjon av malerkunsten får vi fra Plutark: «Maleri er taus diktning; diktning er maleri som taler.» Han siterte Simonides av Keos, en gresk musiker og lyrisk dikter som levde på 700-tallet f.Kr., hvis verk er preget av dyp medfølelse. Malerier gir kanskje ingen lyd fra seg, men har en røst i stand til å formidle følelser og mening på tvers av tid og rom. Det er én av grunnene til at maleri er så viktig.’
Deledda
Jeg vet ikke hvorfor jeg først nå har oppdaget Grazia Deledda, som vant Nobelprisen i Litteratur for året 1926. Hun var den annen kvinne etter Lagerlöf som ble hedret slik. Jeg har nettopp lest La Madre, som D.H. Lawrence, i et forord som stadig kommer i nye opptrykk, misforstod, såvidt jeg kan se. ‘Det interessante i La Madre‘, skrev han, ‘ligger i beskrivelsen av rent instinktliv.’ Det stemmer ikke. Romanens drama ligger i krysspunktet mellom instinktive og overveide valg — ikke for å idealisere eller forenkle overveielse; men Deledda mente nå at instinkt må orienteres ved fornuft. Ved Nobelbanketten, talte Erkebiskop Söderblom til henne: ‘Vaner, såvel som samfunnsmessige og sosiale institusjoner, forandrer seg over tid, utfra et folks karakter og historie, tro og tradisjon, hvilket fortjener høy respekt. […] Men menneskets hjerte og dets utfordringer er de samme overalt. En forfatter som vet å beskrive menneskenaturen og dens spenninger med levende farver og, mer vesentlig, vet å undersøke og avduke hjertets verden – en slik forfatter er universell, selv i sin lokale forankring.’ I Deledda gjenkjente han en forfatter av slikt format. Han hadde rett.
Du finner en god (italiensk) dokumentar om Deledda her.
