Slik har jeg gjort den
Jeg så Roland Joffrés film The Mission første gang da jeg var student, henført. Den taler like sterkt etter et kvart århundre. ‘Vi må virke i verden, og verden er slik’, sier Portugals guvernør mot slutten. Det pavelige sendebud svarer, ‘Nei, Signor Hontar, slik har vi gjort verden. Slik har jeg gjort den.’ Sjelden er det blitt mer episk demonstrert at det er noen forbund Kirken simpelthen ikke kan inngå. Jeg tenker på noe Fabrice Hadjadj har skrevet om et annen jesuittisk misjonsprosjekt: ‘Slik en flekk fremstår mørkere på kjolen til en pike som går til Første Kommunion enn på en sjauers bukser, veier synd tyngre i en kristens sjel, for den kristne begår den omgitt av større lys, og skitner til Kirkens ansikt.’
Edel krone
Dagens vigilielesning, en tekst av Johannes av Damaskus (PG 95, 417ff.), taler til Kirken i synodal prosess:
‘Du har ydmyket deg slik, Kristus min Gud, for å bære meg, ditt bortkomne får, på dine skuldre. Du lar meg gresse på grønne enger. Ved dine hyrders hender, forfrisker du meg med den rette læres vann. Du selv har vært hyrdenes Hyrde; nå leder de din egne, utvalgte flokk. Også meg har du kalt, Herre, ved din biskops hånd, til å tjene ditt folk. […] Gjør sinnet mitt rent. Gjør hjertet mitt rent. Led meg langs den riktige vei, lik en glødende lampe. Når jeg åpner min munn, legg dine ord i den. […] La ikke mitt hjerte forføre meg hverken mot høyre eller venstre. La isteden din gode Ånd føre meg langs den rette vei. Hva enn jeg gjør, la det være i henhold til din vilje, like til det siste. Og du, Kirke, hvis hjelp kommer fra Gud: Du er en opphøyd forsamling, den fullkomne renhets edle krone. Gud hviler i deg. Motta fra oss troens lære fri for feil. Den styrker Kirken, slik Fedrene overgav den til oss.’
Guds miskunns skog
Jeg skriver av her, i en bok, fra mitt hjertes arkiver
den dag da jeg sluttet å frykte Gud med skyggefull frykt.
Tror du det var dagen jeg målte min grad av dyd
og fikk øye, ved fortjenestens vindu, på en krone som lå nær?
Å nei! Det var snarere dagen jeg innså for fullt
at jeg utgår fra intet og stadig trekkes mot intet;
at mine henders arbeid kun er et gjøgleri
fremført for den verdigste blant konger, hvis rike ikke har noen ende.
Så reiste jeg meg opp, da, fra egoets åkre,
som jeg dyrket lidenskapelig og stolt hadde forsvart.
Jeg gikk ut av meg selv og inn i den skog som er Guds miskunn.
Jeg blir værende her.
Jessica Powers (1905-88)
Forundring
‘Følg med./La deg forundre./Sett ord på det.’ I advent taler Mary Olivers korte dikt med særlig myndighet. At det finner gjenklang i Fides et Ratio beveger meg dypt. Encyclikaens kontemplative forfatter påpeker følgende: Vesentlige elementer av kunnskap
‘finner utspring i den undring som vekkes i oss når vi betrakter skaperverket. Mennesket forundres ved å oppdage seg selv som en del av verden, bestående i forhold til andre deler som, lik mennesket, deler en felles skjebne. Dette er utgangspunktet for en reise som fører det til stadig nye grenser av innsikt. Uten forundring, ville menn og kvinner henfalle til dødelig rutine og litt etter litt bli ute av stand til å føre et liv som er genuint personlig.’
Men hvem, i disse tider, setter av tid og har sjelefred nok til å undres, undrer jeg?
Felles liv
‘Kristus dannet et fellesskap sammen med de Tolv. En prest kan ikke leve alene! Han risikerer sterkt å isolere seg selv og å fanges i bare sin egen tankegang hvis han ikke lever i dialog med legfolk eller andre prester. Se på den hellige Augustin: Han bodde sammen med sin geistlighet. Det er nødvendig å finne muligheter for at prester kan leve i fellesskap, selv om det fordrer stor ydmykhet fra deres side.’
Tanker formulert av Kardinal Robert Sarah i et intervju for noen dager siden. De underbygges av historiske kjensgjerninger. Igjen og igjen, gjennom Kirkens historie, ser vi at gjenoppdagelsen av radikalt felles liv har ført til en fornyelse av presteembetet.
Å bli et menneske
Da Gérard Philipe døde 25. november 1959, brøt det ut landesorg i Frankrike. I sin siste bok, gjenforteller Jérôme Garcin skuespillerens liv og død. Han mener Philipe inkarnerte behovet for katharsis etter Annen Verdenskrig; ja, at han stod, i etterkrigstiden, for den franske nasjons edleste forhåpninger. Han representerte også noe annet og dypere. Maria Casarès bemerket at han var ‘Et menneske som stormende og ildfullt søkte å bli et menneske.’ Han visste at tiden var kort. I et intervju med bladet Arts, ble han spurt: ‘Hvilken tanke opptar deg?’ Han svarte, ‘At jeg har så mye jeg må gjøre, og at det haster.’ Så: ‘Hva overrasker deg ved livet?’ Replikken lød: ‘Hvor kort det er.’ Heldigvis har vi både filmene han spilte inn og mange lydopptak — dette, for eksempel, en fabelaktig opplesning av Georges Duhamels Mozart fortalt for barn.
Det fremmede
Når Navid Kermani taler, spisser jeg ører. Få synsere har hans brede perspektiv, dype kultur og elegante skrivekunst. I avisen Die Zeit argumenterte han nylig, i et stykke om tyske styrkers tilbaketog fra Afghanistan, for en fornyet politikk som rekker hinsides demagogi og enkle svar. Det må da, skriver han, finnes et rom mellom passivt utenforskap og aktiv krig? Det burde være politikkens mulighets rom, hvor man søker løsning på problemer som ser håpløse ut, overvinner likegyldighet og fostrer felles innsats for godt gjennom grundig samtale, utholdenhet og tålmod. ‘Politikk går ut på å vise interesse utover det som er vårt eget, altså for det fremmede, om så kun av den enkle, selviske grunn at vår egen fred og velstand ikke vil vare særlig lenge når nød og vold har overhånd i fjerne verdensstrøk. Det fremmede blir da til det egne i form av flyktninger, angrep og skrekkvisjoner som, jo lenger vi lever med dem, bryter ned vår egen sjel og samfunnets siviliserthet.’ Kermanis Vantro undring, en vakker bok, er tilgjengelig på norsk.
Frihet
‘Skal vi ikke la folks frittfødte sinn forbli fritt?’ Spørsmålet stilles av Didymus, en romersk soldat, i Händels oratorio Theodora, satt til en libretto av Thomas Morell. Händel vurderte det som et hovedverk. Det er synd at det i stor glad er glemt. Ukens oppføring i Paris, med glimrende solister, var en tiltrengt oppvåkning. Handlingen foregår i Antiokia på Keiser Diokletians tid. Alle borgere forpliktes, med trusel om dødsstraff, til å delta i hedenske riter. For den kristne Theodora er saken klar: Intet kompromiss er mulig, om hun ellers er styresmakten lojal. Guvernøren Valens utbryter hånlig: ‘De kan ikke være Caesars venner som ei dyrker Casears guder.’ Slik lød premissene for århundrer av kristendomsforfølgelse. Hva skjer når Ceasar, om han så finner form i et sosialdemokrati, ikke lenger anerkjenner noen guder? Hvilket politisk og sosialt rom blir igjen for dem som tror? I Theodora, står bekjennelsen, ‘Jeg er en kristen’, for et ultimatum. Det gjør én ettertenksom.
Umålbare dyp
Sinne koker gjennomgående i Philippe Sands’ bok. Det får iblant beretningens lokk til å fare i været, men aldri særlig lenge. Stort sett forblir historien innen rammen av en grundig, rettshistorisk undersøkelse. Resultatet er oppslukende lesning.
Vi får, som Rebecca Abrams bemerket i The Financial Times, ‘en timelig påminnelse om at forbrytelser mot menneskeheten ikke utspiller seg kun på staters og regjeringers nivå. De skjer også i hemmelige, umålbare dyp i menneskers sinn og hjerter.’
Boken viser hvor langt vi kan gå for å lutre minnet om én vi har elsket (og derved vår egen selvforståelse), konsekvensene av villig samspill med urett og de perverse ringvirkninger som oppstår når høye, endatil sublime, idealer underlegges politisk pragmatisme. Sands har forfattet en slags almengyldig lignelse, full av relevanse her og nå.
Humor
‘Humor har noe befriende ved seg. […] Humoren er ikke resignert; den er trassig. Den står ikke baret for jegets triumf; lystprinsippet seirer også ved at det slik får til å hevde seg mot ufordelaktigheten i faktiske forhold.’
Sigmund Freud, Der Humor, 1927
Jeg vet ikke hva Freud ville ha tenkt om denne reklamen, men han ville nok ha billiget prinsippet den står for: godlynnet, befriende humor midt i et travelt bylandskap, i en sammenheng hvor mange er engstelige for mangt.
Santa Cecilia
Da Thérèse Martin (vi kjenner henne som den hl Thérèse of Lisieux) besøkte Roma i 1887, var hun innom klosteret Santa Cecilia i Trastevere. Hun hadde antatt at Cecilia var musikkens skytshelgen fordi hun sang pent. Hun oppdaget at, nei, utnevnelsen ble gjort ’til minne om den jomfruelige sang hun hadde fremført for sin guddommelige Brudgom i hjertets dyp.’ Umiddelbart omsluttet Thérèse henne med vennskapets ømhet (A 61 verso).
Historien om Cecilia, en av Kirkens tidlige martyrer, har inspirert utallige kunstverk. Et som er meg kjært er denne sangen. Jeg hørte den første gang fremført av La Trova de Las Faez. Komponisten, Manuel Corona, var en bohem. Teksten er ikke særlig from. Men den viser hvordan en helgens arv kan gjennomsyre kultur slik at den blir det naturlige prisma gjennom hvilket dyp erfaring forestilles, fremstilles og tolkes.
Kvelden før
Turgenev’s roman utspiller seg like før Krimkrigen bryter ut, men tittelen henviser i minst lik grad til den unge heltinnen Yelenas erfaring når vi følger henne fra umoden ubesluttsomhet til beinhard hensikt. Det er ikke noe kunstlet i skissen. Når Yelena spør seg, halvveis gjennom boken, ‘Hva er hensikten med å være ung? Hva lever jeg for? Hvorfor har jeg en sjel? Hva er det alt dette handler om?’, er smerten hun opplever håndgripelig. Derfor tiltrekkes hun mot den bulgarske patrioten Insarov: ‘Når han snakker om hjemlandet sitt, blir han større og større. Hans fremtoning foredles, stemmen hans blir som stål. Man får inntrykk av at han ikke ville senke blikket for noe menneske i hele verden. Og han er ikke én som bare snakker – han har gjort ting og vil fortsette å gjøre dem.’ Yelena ender også med å gjøre ting. En sterk beretning om vekst og beslutning.
Sjelden glede
‘Violettas scenekunst bedret seg, hun ble friere. Hun kastet av seg alt det ytre, alt unødvendig og fant seg selv. Dette er en sjelden, opphøyd glede for en kunstner. Plutselig hadde hun krysset den udefinerbare grensen som åpner for skjønnhet. Publikum livnet til og lot seg henrykke. […] Sangerinnen ble båret avsted, løftet av en medfølelsens bølge. Hun overgav seg bølgen med tårer som strømmet fra en blanding av kunst og reell lidelse. Ansiktet hennes var forvandlet. Stilt overfor det skrekkinngytende bildet av en død som plutselig var rykket nær, brøt ordene frem fra henne i et utbrudd av bønn som steg mot himmelen: : Morir sì giovine! Hele teateret skalv av forrykt applaus og ekstatiske utrop.’
Ivan Turgenev, Kvelden før, kapittel 33.
Glassklar våkenhet
Da Patrick Leigh Fermor besøkte klosteret Saint-Wandrille midt på 50-tallet, ble han, etter en første tid med rastløshet, overveldet av søvn ‘så dyp at den kunne ha vært påført av et hypnotisk heksebrygg’. Så, litt etter litt, tok en forvandling til. Trettheten gav etter for glassklar våkenhet. Hva skjedde? ‘Forklaringen’, skrev han, ‘er enkel nok: begjæret etter samtale, bevegelse og nervøs selvutfoldelse jeg hadde bragt med meg fra Paris, fant hverken svar eller kontrast på dette stillhetens sted. Det fremkalte ikke noe ekko. Etter en stund å ha veivet patetisk med armene i et vakuum, døde det hen av mangel på stimulans og næring. Den oppsamlede utmattelsen alle folk av vår tid vel bærer på, fikk slik fritt uttrykk. Den oppslukte alt.’
Siden det Herrens år 649 har det funnes klosterliv på dette sted, hvor trette har funnet hvile, forsnakkede stillhet, håpløse håp.
Takknemlighet & ansvar
Hvordan ser du den kreative spenning mellom gammelt og nytt i en tid som vår, som kaster seg på kne foran all nyvinning?
Du gjør rett i å kalle spenningen ‘kreativ’. Å leve innen slik spenning forutsetter takknemlighet for det som overgis meg og erkjennelse av ansvar for det jeg mottar. Takknemlighet og ansvar: To egenskaper som forvitrer, frykter jeg, i verden vi lever i, verden vi selv har vært med på å bygge. Derfor må vi øve og utøve dem, lik husbonden i evangeliet som bærer frem nytt og gammelt av det han har. Bildet forutsetter at jeg tålmodig samler skatten først.
Min samtale med Daniel Capó Laisfeldt, utkommet på spansk, er nå tilgjengelig på engelsk også. Du finner den her.
Fornyelse
En spørreundersøkelse utført av The Angus Reid Institute bad nylig kanadiske ledere om å gi uttrykk for prioriteter i forhold til samfunnets felles beste. Resultatene er tankevekkende. Av ledere under 30, mente bare 23% at tidligere generasjoners virke er noe å bygge på. 30% vil fokusere på å rette opp feil tidligere generasjoner har begått, mens 47% satser på å starte på nytt for å strukturere samfunnet annerledes. Tendensen er den samme i neste aldersgruppe. Den reflekterer, tror jeg, en holdning spredt gjennom hele den vestlige verden, tynget av tretthet, skuffelse og angst. Men hvordan restrukturere samfunnet og gjøre alle ting nye uten klare felles begreper om finalitet? Kristne burde ha vektige bidrag å kommer med her. Man da må vi først styrke egen målbevissthet — rette de hengende hender og de maktløse knær (jfr. Heb 12:12).
Fengslet
Ved inngangen til kvinnefengselet i Hildesheim står en åpen bok utstilt i et monter. Den inneholder tekster skrevet av de innsatte: et opplyst, bevegende foretak. Her og nå viser boken et dikt datert 28.10.2021:
Ingen støtte fra mange av dem jeg hadde gått i bresjen for./Smertetimer har jeg utholdt, for fingrene mine var brent./Altfor ofte har de gjennom mitt liv gjennomboret meg med deres sverd./ Altfor mye tid har jeg kastet bort på dem som ikke var det verd.
Et uttrykk for smerte og resignasjon, for lærdom oppnådd med møye, for ønsket om noe bedre. Jeg håper Angies brente fingre finner salven de trenger. Jeg håper hennes gjennomborede hjerte igjen blir helt — og at én som er verdig venter på henne.
Belsasar
‘Veid er du på vektskål og funnet for lett.’ Uttrykket er blitt et ordtak på mange europeiske språk. Husker vi dets kilde? Vi møtte den i dag morges, som lesning i dagens første tidebønn. Belsasar var sønn av Nebukadnesar, irettesatt for sitt overmot og sin selvtilfredshet. Men hvem husker vel lekser pålagt våre fedre og mødre? I bevisst gudsbespottelse, profanerte Belsasar karene fra Jerusalems tempel. Slik, tenkte han, kunne han vise at han stod hinsides normer. Da la han med ett merke til skriften på veggen: Et ordknapt orakel som nøkternt slo fast at det finnes grenser som er endelige. Å overstige dem, er å kaste seg inn i ødeleggelse. Heine gav historien poetisk form. Diktet ble tonesatt av Schumann. Ian Bostridges tolkning har en intensitet som gir lytteren gåsehud. Plutselig innser vi at dette dreier seg om mer enn bare gjenfortellingen av et gammelt eventyr. Det dreier seg om kriteriet for valg vi selv står overfor.
En portal
Jeg ble så glad da jeg så denne portalen i gamlebyen i Hildesheim, ikke kun fordi den verdig står som anklage mot den banale formløshet i mye samtidig arkitektur som utelukker all dekorasjon uforenbar med en industriell rugekasses strømlinjeformede design; men fordi den uttrykker noe om livsholdningen til huseieren som bestilte den dengang, i 1705. Det gjør noe med én, vil jeg tro, å gå stadig ut og inn under mottoet, ‘Til deg, Herre har jeg alltid satt min lit’.
Insouciance
I Mozarts Don Giovanni er arien Là ci darem la mano full av tvetydighet. Den uttrykker en kynisk forførers forsøk på å lure den uskyldige Zerlina inn i sine armer mens Masetto, hennes forlovede, er opptatt på annet hold. Don Giovanni mislykkes. Musikken er kommet til å stå som uttrykk for skuffet håp. Gabriel Axel bruker den slik, varmt ironisk, i Babettes Gjestebud når den trivelige, men urealistiske Achille Papin drømmer om å gifte seg med pastorens datter. For tre uker siden, i Warszawa, fremførte vinneren av årets Chopinkonkurranse, Bruce Xiaoyu Liu, Chopins Variasjoner over temaet i en tolkning som var ‘livlig detaljert og forunderlig ubekymret’ i følge Gramophone . En brilliant prestasjon, med nøyaktig riktig dose humor.
En liten gnist
‘Hvis den minste gnist av Guds kjærlighet allerede brenner i deg, så utsett den ikke for vinden: Den kan bli blåst ut! Hold ovnen godt stengt, slik at den ikke mister varmen og blir kald.’
Dette var et råd den hl Carlo Borromeo gav sine prester. Han var selv en av de mest virksomme krefter i fornyelsesbevegelsen som fulgte tridentinerkonsilet. Han gikk ikke til orde for passivitet eller en form for kvietisme; men han understreket at utadrettet virksomhet, for å være fruktbar, må gjennomlyses av en ild som er fra Gud. Siste del av kollektbønnen for festdagen hans i dag er en bønn vi kan gjøre til vår egen: ‘Forny din Kirke i din Sønns bilde, så den kan åpenbare hans ansikt for verden.’
Amal
Igår ankom kjempemarionett-dukken Amal Manchester etter å ha gått gjennom Europa fra den syrisk-tyrkiske grensen. Hensikten med reisen var å trekke vår oppmerksomhet mot skjebnen til flyktningebarn. De er til stede på vårt kontinent i stort antall, men hvem legger merke til dem? Amal er 3.5 meter høy. Ingen kunne overse henne. Amir Nizar Zuabi har beskrevet ønsket om å fremkalle en ‘kunstnerisk opplevelse som skaper medlidenhet’. Vi trenger denslags. Politikk uten empati er et pragmatisk spill. Artikkel 1 i Verdenserklæringen om menneskerettigheter fastslår: ‘Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.’ Det sier noe om oss at vi trenger, nå om dagen, en dukke til å minne oss om dette.
Alle sjelers dag
Vi lever i en tid som har stadig mer vondt for å tilgi. Ikke at folk blir slemmere, nødvendigvis; men de har i stor grad mistet de bærende konseptene og identitetsskapende beretningene som muliggjør tilgivelse. Det er ikke naturlig å tilgi. Naturen ønsker seg hevn, gjerne i overdrevet monn. Å være kristen, er å tufte livet på tilgivelse: Å be om tilgivelse ydmykt; selv å tilgi raust ved å gi avkall på nag. Når vi møter vår naturlige følsomhets grenser, skal vi se mot korset og huske: Vi tilhører ikke oss selv. Alle sjelers dag forkynner at det virkelig finnes en forlatelse som rekker, i Kristus, hinsides døden. Kirken innbyr oss i dag til å bli bærere av guddommelig miskunn, ved vår bønn og vårt offer. Vår forbønn for de døde synliggjør den kristne revolusjon. Dens manifest forutsetter troen på sjelens udødelighet, på ansvaret vi har for våre valg, på forbønns virksomme kraft, på en Kjærlighet sterkere enn døden. Lenge leve denne fredens revolusjon!
Frykt ikke
Når vi hører navnet Bach, tenker vi umiddelbart på Johann Sebastian, et av de mest lysende genier vår kultur har frembragt, en mann som med god grunn er blitt kalt Den femte evangelist. Men han var ikke en ensom komet som flammet over en ellers mørk himmel. Han kom fra en gammel musikerslekt. Hans stjerne lyser innen en konstellasjon. I stadig større grad viser forskere, utøvere og lyttere interesse for annen bachsk musikk. Denne innspillingen av motetten Fürchte Dich nicht, skrevet av Johann Christoph Bach (1642-1703), er nær fullkommen. I tekstmønstre og subtil polyfoni gjenkjenner vi lenken som forbinder musikken til den bedre kjente Bach, komponistens fetter, med arven etter Schütz. I tillegg møter vi raffinert teologisk følsomheten i måten Kristi løfte til Den gode tyv (‘I dag skal du være hos meg i paradis’) veves inn i Jesajas profeti: ‘Frykt ikke, jeg har frelst deg.’
Enkle ord
Stort er vårt behov for enkle ord som
‘brød’, ‘kjærlighet’, ‘godhet’
hvis vi skal forhindre de blinde
fra å gå seg vill i mørket.
Stort er vårt behov for stillhet – stillhet! –
for at vi, gjennom luften eller i våre tanker,
skal høre stemmen,
den vare, stillferdige stemmen til
duer, maur, mennesker, menneskehjerter
og deres smerteskrik blant alt som
ikke er kjærlighet, godhet, brød.
