Å leve litt
På begynnelsen av uken, mottok jeg en melding fra en ung syrer, venn av en venn. Han prøver å bringe sin mor og sine søstre til trygghet. For å forklare hvorfor det haster, skrev han: ‘Mange i mine søstres omgangskrets er blitt fengslet, torturert, voldtatt eller myrdet simpelthen p.g.a. humanitært engasjement i denne umoralske og barbariske krigen.’
I går så jeg følgende oppslag i en norsk avis, à propos corona-lettelser som muliggjør større publikum ved fotballkamp samt skjenkerett og lengre åpningstider på bar: ‘Nå kan vi begynne å leve litt igjen.’
Kontrasten mellom perspektivene, gjør én svimmel. Noe Covid har lært oss, er hvor nærsynte vi er. Vi som lever privilegert og trygt, er særlig utsatt. For et år siden, forutså synsere jorden rundt en ny verdensordning grunnet på solidaritet og medlidenhet. Problemet er at vi ikke i oss selv har kraft til å forfølge så høye mål særlig lenge. For å holde oss til dem, må vi oppflammes av et større ideal som redder oss fra å innestenges i oss selv.
Natura naturans
Folk i Middelalderen utviklet begrepet, ‘natura naturans’, for å uttrykke hvordan natur, helt enkelt, gjør det naturen gjør. Spinoza utviklet begrepet i filosofisk betraktning. Men kanskje trenger vi bare å vinne muligheten tilbake for å uttrykke dét å ‘handle i tråd med naturen’ som et aktivt verb?
Jeg er slått av dette bildet av et ungt tre som stillferdig har vokst seg gjennom en gammel havestol uten å skade den. Før eller senere vil stolen, en gjenstand skapt av menneskehånd, gi etter, det er klart. Setet vil drives opp. Dog vil det skje gradvis, naturlig. Selv om stolen blir ubrukelig, vil prosessen, på et vis, være vakker.
‘Elsker du en plante’, pleide Kentuckys Shakere å si, ‘så pass godt på hva den liker.’ Fulgte vi bedre med på hvordan naturen er naturlig, ville vi vokte oss for kunstlet, teoretisk inngripen, ikke minst når vi ser på oss selv.
Cîteaux
Cistercienserordenen sporer sitt opphav tilbake til tre grunnleggere: de hellige Robert, Alberic og Stefan (ikke den hl Bernard!). Kirken feirer trioen i dag. Cisterciensernes prosjekt var, ved første blikk, konservativt motivert og tilbakeskuende motivert. På samme tid medførte den radikal nyvinning. Ulike faktorer bidro til prosessen. Ikke minst appellerte grunnleggerne årvåkent til normgivende kilder. Den mest åpenbare blant disse, var Benedikts Regel. Exordium parvum, en tidlig beretning om hvordan Cîteaux kom til, viser oss klart hvordan de første munkene gikk til verks. Vi får inntrykk av et mannskap sjømenn som setter segl på en klar, lys dag og muntert kaster overbord all unødvendig ballast som hindrer god fremdrift. Vekten legges ikke på surmulet ‘streng observans’, men på lettelsen ved å eliminere hindre. Pelskapper, dyrebart stoff og fjærmadrasser: Til sjøs med det hele! Økonomiske bånd og verdslige privilegier gikk sammen vei.
Vil du lese mer, finner du fortsettelsen, på engelsk, her.
Moderskap
For ikke så lenge siden, bemerket jeg at samfunnet ikke lenger er i stand til å gjenkjenne gudstjeneste som noe kategorisk særegent. Vi mangler felles konsepter for det overnaturlige.
En artikkel skrevet av Andrea Mrozek her om dagen viser at det ytterst naturlige også er på vei bort fra offentlig diskurs. Mrozek referer til en artikkel i The National Post som bemerker at gravide idrettskvinner i stadig større grad risikerer å finne sin tilstand beskrevet innen kategorien ‘skader’. Eksempelet stammer fra Kanada. Tendensen er almen. Mrozek skriver: ‘Vi mangler kategorier for kvinner som venter barn. Vi sliter med å legge til rette for det og er, ærlig talt, ikke sikre på om det er bryet verd. Graviditet og fødsel står idag for noe forvirrende’, ansett ‘som noe som hindrer virkelig liv heller en noe som bidrar til det.’
Dilatatio cordis
Følgende sitat fra Thomas Mertons bok Conjectures of a Guilty Bystander (1968) er velkjent. Det tåler dog å gjentas på denne siste dag av bønneoktaven for kristen enhet.
‘Hvis jeg klarer å forene i meg selv tanken og fromheten fra både østlig og vestlig kristendom, de greske og latinske kirkefedre, de russiske og spanske mystikere, kan jeg i meg selv forberede gjenforeningen av adskilte kristne. Utfra den skjulte, uuttalte enheten i meg, kan en synlig, åpenbar enhet av kristne med tiden oppstå. Ønsker vi å sammenføre det som er delt, lar det seg ikke gjøres ved å pålegge én del en annen eller ved å oppsluke én del i en annen. Gjør vi som så, er enheten som oppstår ikke kristen; den er politisk, dømt til fortsatt konflikt. Vi må omfatte alle adskilte verdener i oss selv for så, i Kristus, å tre hinsides.’
Dette er et aspekt av det den hl Benedikt, i Regelen, kaller ‘hjertets utvidelse’ – et velsignet, smertefullt, glederikt foretak.
R.I.P.
Ikke noe ved Thomas (Fr Louis) Mertons gravsted på kirkegården i Gethsemani skiller den fra gravene til hundrevis av andre munker, unntatt oppsamlingen av små hilsener etterlatt av hans beundrere. Det hvite skjerfet som er knyttet til hans kors gir hvilestedet hans et hippie-aktig preg. Jeg tror han ville ha moret seg over det. Humor er en vesentlig bestanddel av Mertons forfatterskap, det ser jeg stadig tydeligere. Han var i besittelse av en dyrebar egenskap: Han hadde evnen til å le av seg selv, en evne som gjerne betegner folk som tar livet på alvor.
Merton ble begravet ved siden av Dom James Fox, hans abbed gjennom mange år, hans nemesis på sett og vis, men også hans medbror og venn. Ønsker du å lese min anmeldelse av Roger Lipseys dyptpløyende bok om deres komplekse forhold, finner du teksten her.
Bokslipp
Kun den som elsker, vet. Stakkars den som ikke elsker!
Lik de hellige Hostier for ukonsekrerte øyne,
Vil de tuseners liv synes ham uanselige og fattige.
Kun for den elskende opptenner den helt Andre sin herlighet
idet han gir adgang til det dobbelte mysteriums hus:
det smertefulle og det jublende mysterium.
Elsa Morante
Min bok Entering the Twofold Mystery utgis idag, på festdagen for den salige Cyprian Tansi. Har du lyst til å bli med på lanseringssamtalen, som jeg fører med Professor Sarah Coakley den 26. januar, kan du reservere plass her.
Hinsides konjunktiv
‘En visshet vokste frem: «Jeg måtte ikke bli nostalgisk overfor det jeg hadde vært eller for det jeg kunne ha blitt. I stedet måtte jeg elske det jeg var, og søke det jeg burde være.» Hun forlot et konjunktivformet livsprosjekt til fordel for et i indikativ. Hun er bastant: «Det var en lang reise. Ingenting skjedde over natten. Men dette er betingelsene for enhver forløsning og kamp.» […] Tilgivelsen finner ikke sted i det abstrakte; den roper etter noen den kan rettes til, noen som kan motta den.’
Et utdrag fra Lengsel er mitt vesen, om Maïti Girtanners vitnesbyrd. Her finner du min innledning til en ny italiensk oversettelse, utkommet idag, av Maïtis lange intervju med Guillaume Tabard.
Ikke om å se fort
Det er forunderlig fremsyn i tankene Marguerite Duras gjør seg i 1985 om livet i det 21. århundre. Og hun kjente ikke engang til internett!
‘Jeg tror mennesket bokstavelig talt vil drukne i kontinuerlig informasjon om sin kropp, om sin fysiske tilblivelse, om sin helse, om sitt familieliv, sin inntekt, sin fritid. Det er ikke langt fra et mareritt. Ingen vil lenger lese. De vil se fjernsyn. Der vil finnes TVer overalt, på kjøkkenet, på badet, på kontorer og langs gatene. Ingen kommer mer til å reise. Det vil ikke være bryet verd. Når du kan reise verden rundt på åtte dager, femten dager — hvorfor gjøre det? Reising forutsetter tid. Det dreier seg ikke om å se fort. Det dreier seg om å se og leve samtidig. Det vil ikke lenger være mulig å trekke livskraft fra reising. Dog vil havet forbli, oseanene — og lektyren. Den vil gjenoppdages. En vakker dag vil et menneske ta til med å lese. Og alt vil begynne på nytt.’
Uhemmet
I en anmeldelse av John McGaherns brev, berører Emer Nolan, professor i engelsk i Maynooth, McGaherns komplekse forhold til dikteren Seamus Heaney. Om Heaney skriver hun: ‘Man får ikke inntrykk av at han er hemmet eller skadet av katolisismen’ – som om dét var utrolig. Bemerkningen er ikke ondt ment. Nolan virker oppriktig forbauset. Nettopp dét sier mye om irsk katolisisme, ja, om katolisismen i almenhet, anno 2022. Det mangler ikke eksempler på dysfunksjon og skadelighet i Kirken, dessverre. Dog er det uansvarlig og usant å fremlegge (eller passivt anerkjenne, mens man skyldbetynget slår seg for brystet) disse som norm. I det siste har jeg møtt to mennesker som, uavhengig av hverandre, beskrev sin opplevelse av Kirken som en ‘eksplosjon av livskraft’, en eksplosjon som bærer frukt i glede. Jeg skjønner hva de mente. Jeg har kjent noe lignende, som fyller meg med dyp takknemlighet. Det er viktig å dele slik erfaring, å snakke om den. ‘Dere må oppmuntre hverandre!’ (1 Thess 5:11): Et grunnleggende uttrykk for oppbyggende nestekjærlighet. ‘Hver den som tror på meg’, sier Kristus, ‘fra hans hjerte vil strømmer av levende vann velle frem’ (Jn 7:38). La strømmene overstrømme, vannet deles raust.
Å redde verden
På mandag overnattet jeg på flyplasshotell. Et oppslag på badet fortalte at hvert gjenbrukt håndkle bidrar til å skaffe til veie drikkevann i u-land. På tirsdag reiste jeg gjennom Schiphol. En dunk stod til disposisjon for PET-flasker ‘for rent vann i Afrika’. Jeg har nettopp steget ut av et Delta-fly. På reisen fikk vi stadig høre: ‘Flyvning etter flyvning gjør vi en forskjell. Du skal ikke måtte velge mellom å se verden og å redde den!’ Omsorg for global velvære er beundringsverdig. Men det er da noe som ikke helt stemmer med utsagn som gir inntrykk av at jeg, ved å hive plastikk oppi plastikk eller ved å fly over Atlanteren, redder verden? Det virker på meg som samvittighetsbedøvelse, kanskje sågar som lammelse av virkelig konstruktiv handling. Jeg tenker igjen på et intelligent harselas over absurd, selvtilfreds nødhjelps-retorikk produsert av SAIH i 2012. Har du ikke allerede sett RadiAid: Africa for Norway, finner du videoen her.
Bokstavelighet
Dette er en side fra Vetus Latina-Bibelen skrevet mot slutten av 700-tallet, sannsynligvis i Bretagne. Teksten (fra Matteus, om Den hellige Families reise til Egypt) er fabelaktig lettlest. For en eleganse i hvert pennestrøk!
Tidsrommet 500-800 kalles ofte en Mørketid. Etter Romerrikets fall oppstod, nødvendigvis i kaos, en ny politisk og sosial infrastuktur. Den var i stor grad hedensk, fremmed for, om ikke fiendtlig til, den kristne arv. Midt i en sånn tid ble dette edle håndverk utført for å muliggjøre forkynnelsen av håp: ‘Gå til Israels land! De som søkte Barnets liv er døde.’
Hva om vi, i vår kaostid, holdt fast ved evangeliets bokstav med lik ærbødighet, kun med det for øye å la det tale?
Numquam minus
Fernando Boteros kunst kan provosere. Den kan også opplyse. Jeg liker ‘Reisen til det Økumeniske Konsil’ som henger i Vatikanmuseet. Den reisende biskop har ingen skrupler med å være godt synlig – det er det minste vi kan si. Han skrider energisk frem, i den grad hans mavemål tillater. Pastoralstaven tjener et praktisk formål: Den er intet statussymbol, men hjelp til fremfart gjennom ulendt terreng. Kanskje protesterer vi over at han går alene. Bør ikke en hyrde være omgitt av får? Nå, han går fra en fold til en annen: Spiret på katedralen er synlig bak ham; kirkemøtet ligger foran. Og ikke skal vi glemme ensomheten en biskop også kalles til. Den er en forutsetning for hans episkopia, som betyr ‘oversyn’. Han ensomhet vil være smertefull til tider, men kan også være full av glede. Én som er grunnfestet i Herren er, for å sitere Cicero, ‘numquam minus solus quam cum solus’ – aldri mindre ensom enn når han er alene.
Gudsfrykt
Nå om dagen, når lite går sånn som vi har tenkt, kan vi finne velgjørende ironi i den liturgiske kalenders kunngjøring om at vi er overgått fra juletid til tempus ordinarium, ‘vanlig tid’. Så gjør det godt å lese, som rettledelse i det vanlige, begynnelsen på Jesus Ben Siraks Bok:
‘Visdom i fullt mål er å frykte Herren, dens frukt gir lykke og glede. Den fyller hele huset med sine goder, forrådskamrene med det den har frembrakt. Frykt for Herren er visdommens krone. Visdommen lar fred og helse blomstre.’
Frykter noen Herren i vår tid? Holdningen er ikke på moten. Det er synd – og uttrykk for overfladiskhet. Det hellige er fryktelig av natur, rett og slett fordi det er kategorisk ulikt dét våre vanlige liv utgjøres av. Har vi mistet evnen til å frykte Gud, har vi mistet evnen til å kjenne Gud som Gud. Da er det ikke rart at folk forkaster det gjenblivende avbilde som irrelevant.
Frihet
I en viktig bok spør Dom Dysmas de Lassus, nåværende prior i La Grande Chartreuse:
‘Er ikke dette at av de mest overraskende aspekter ved det åndelige liv: At vi stadig mer oppdager hvor fullstendig Gud, selv om han er vår skaper, er fri for begjær etter å kontrollere og dominere oss?’
Graden av vår frihet!
Her finner du en gjennomgang av boken. Den analyserer hva som kan skje når mennesket bruker sin frihet ille.
Hinsides
Dagens kirkebønn omtaler frelsen som lysende skrider frem for å muliggjøre soloppgang i våre hjerter som ‘stadig må fornyes’ (ut nostris semper innovandis cordibus oriatur). Hjertets lengsel etter evighet, dets umettelige hunger etter vesentlig føde, bekreftes med myndighet i Fides & Ratio, n. 17.
‘Begjæret etter kunnskap er så stort og opererer på en slik måte at menneskenes hjerte, på tross av at det erfarer uoverkommelig begrensning, lengter etter den evige rikdom som ligger hinsides. Det vet at det er der det finner tilfredsstillende svar på ethvert ennå ubesvart spørsmål.’
Opplevelsen av å være mørkt innelåst i begrensning kan vise seg signet hvis jeg velger å søke frihet og lys hinsides. Problemet er at vi lett finner oss vel til rette i vårt fengsel. Det betrygger oss, særlig når vi har designet det selv.
Sann ære
På kjøretur lyttet jeg til et opptak av Melvyn Braggs I vår tid om Thomas Becket. Ingen av paneldeltakerne, spesialister alle ihop, vurderte det som mulig at staheten Becket viste i modne år kunne uttrykke sann overbevisning. Tanken på at tro kan være, eller blir, den bærende virkelighet i et menneskes liv, ble ikke tatt på alvor. Slik a priori skepsis på andres vegne fører nødvendigvis til et overfladisk syn på historien – og på nåtiden, for den saks skyld. Jean Anouilh, hvis skuespill lå til grunn for filmklassikeren Becket fra 1964 viser større innsikt nå han legger følgende bønn i Beckets munn: ‘Før ødslet jeg min kjærlighet – var det kjærlighet? – på annet. […] Lær meg nå, Herre, å tjene deg av hele mitt hjerte, endelig å vite hva det vil si å elske, å tilbe, slik at jeg verdig kan forvalte ditt rike her på jord og finne sann ære i din guddommelige vilje.’ Som Henrik II sier med en blanding av forakt og beundring senere, når Beckets stillingtagen er klar: ‘Her står han så, til tross for seg selv.’
Forræderi
Da William Boyd ble spurt av The TLS om å nominere årets bok, valgte han James Hannings nye biografi om superspionen Kim Philby. Han kommer med følgende bemerkning:
‘Det som fortsatt fascinerer ved Philby etter alle disse tiår, er hans forunderlige evne til å opprettholde et dobbeltliv med utspekulert aplomb over så lang tid. Det peker mot en sant virtuous hengivenhet til forræderiets kunst, hvis noe sånt eksisterer.’
Ja, det tror jeg det gjør – en kunst helt foruten glede. Alle har vi anlegg for å praktisere den, om ikke nødvendigvis med virtuositet. Derav den vedvarende kraft i Skriftens fordring om å nære et udelt hjerte.
2022
Gjerne skulle jeg ha innbudt alle Strøtankelesere til en hyggelig nyttårslunsj. Logistikken, dessverre, er uoverkommelig. Som et alternativ, tilbyr jeg denne innspillingen av Bachs Konsert for Fire Klaverer BWV 1065 fremført i Verbier i 2002 av Argerich, Kissin, Levine og Pletnev. En YouTube-kommentator skriver: ‘Skulle romvesener besøke jorden og spørre hva vår sivilisasjon står for, ville jeg vise dem denne konserten.’ Vox populi, vox Dei.
Takk, kjente og ukjente venner, for deres interesse og digitale fellesskap. Jeg ønsker dere et signet, godt år. Som Dag Hammarskjöld skrev i sine Vägmärken på begynnelsen av 1953:
‘— snart stundar natten.’
Mot det förgångna: tack,
till det kommande: ja!
+fr Erik
Håp
Blant den ofte banale overflod av juledekorasjon i vår velferdshverdag, ble jeg rørt av dette bildet fra et ungdomsfengsel i Nord-Kamerun. Pynten kom til på initiativ av en mann som soner en svært lang straff, en mann som engang sa: ‘Du må lære å godta det du er blitt. Klarer du først det, er fred mulig. I fengselet er jeg blitt et modent menneske. Jeg ønsker å sette mine kamerater i stand til å si med overbevisning, ‘Jeg er et menneske!’; å hjelpe dem til å forstå at de besitter personlig frihet selv i fengsel.’ Én måte å gjøre det på, er uegennyttig å skape noe vakkert, slik Gud gjorde da han skapte verden og hver og en av oss. Min venn som sendte meg fotografiet skriver: ‘Det ligger ironi i at papirpynten blir til en konstellasjon av lys når strålene fra fengselets søkelys skinner på den. Bekreftelse på at skjønnhet kan gjenoppdages der hvor troen foreligger til å søke.’ Hvor skjønnhet og tro finnes, kan håp fødes. Salige de som nærer det.
Rett og galt
Jeg prøver alltid å gjenlese Eliots Mordet i Katedralen denne dagen, når Kirken minnes den hl. Thomas Becket. Som student hadde jeg en ørliten birolle i en amatøroppsetning. Fordelen ved å ha sett – og hørt – et teaterstykke riktig mange ganger, er at slående replikker blir sittende i hukommelsen. Tidløs er Thomas’ betraktning:
Den siste fristelse er det største bedrag: / Å gjøre det rette av gal grunn.
Mer enn noen sinne slås jeg dog av advarselen som følger:
Guds tjener har anledning til større synd / og sorg enn den mann som kongen tjener. / For de som tjener den høyere sak / har høve til å la den tjene dem selv.
Det Gud forby.
Pelagianisme
Begrepet ‘pelagianisme’ kastes rundt en god del, ofte kryptisk. En nyttig anvendelse finner vi i Benedikt XVIs uttrykk ‘borgerlig pelagianisme’. Ifølge Tracey Rowland, som kommenterte det nylig i et intervju, står det for ‘oppfatning av at Kristus ikke forventer at vi skal bli hellige. Det er nok at vi er anstendige folk som resyklerer søppel, gir noen kroner til veldedighet og avstår fra å myrde, bestjele eller voldta vår neste. Oppfatningen går ut på at Kristus egentlig spøkte da han sa vi må bli fullkomne slik vår himmelske Far er fullkommen.’ Hun utvider begrepet ‘borgerlig’ (i betydningen ‘interessert i sosial mobilitet oppad’) ved å antyde en ‘borgerlig kristendom’ som ‘ikke kjemper på sakramentalt grunnlag. Den kjemper ikke i det hele tatt! Den går bare omkring og leter etter kristent-vennlige aspekter av tidsånden den kan bruke til å identifisere og avertere seg selv.’
Ja, her finnes godt med inspirasjon til nyttårsforsetter.
Fritenkeri
Nittito år gammel, felte George Bernard Shaw denne dommen over sin venn, Abbedisse Laurentia McLachlan av Stanbrook: ‘Om De så lever som nonne i klausur, er Deres tanke uklausurert.’ Fireogtyve år tidligere, i 1926, da Shaw hevdet at Den katolske Kirke ikke har plass for Fritenkere, protesterte abbedissen: ‘Jeg sa at ingen tanke, etter mine begreper, er friere enn en katolikks – da begrensninger går i retning av sunn fornuft, med hensikt om å sikre rett tenkning; for det er da ikke frihet å tenke stikk i strid med objektiv sannhet?’
Da hun som nittenåring avla klosterløfter, fikk Sr Laurentia og hennes mednovise beskjed fra Dom Laurence Shepherd, munken som hadde gjort mangt for å bekrefte kommunitetens kontemplative kall: ‘Si til dem at de må bli helgener! De må bli ærverdige benediktinerinner av det syvende århundre.’ Et kall tatt på alvor.
Ramanujan
Matt Browns film fra 2015 om den store matematikeren er ‘basert på reelle hendelser’. Den bygger i tillegg på mye fri fantasi. Resultat er et fengende, men utilfredsstillende drama som er fullt av stereotype forestillinger og som har sterke fellestrekk med Slumdog Millionaire. Filmen inneholder dog gode replikker, som når Hardy sier, i et tidlig møte, ‘Akkurat som Mozart hørte hele symfonier i sitt hode, danser du med tall mot det uendelige’. Eller, senere i historien, når han argumenterer for Ramanujans innlemmelse som Fellow of the Royal Society: ‘Vi utforsker bare det uendelige, på søken etter absolutt fullkommenhet; men vi finner ikke på disse formlene; de eksisterer allerede, og ligger og venter.’
Selvsagt også Ramanujans eget, verifiserbare utsagn: ‘En lignelse er meningsløs for meg hvis den ikke uttrykker en Guds tanke.’
Ta det hele
Ich steh an deiner Krippen hier,
o Jesulein, mein Leben,
ich stehe, bring und schenke dir,
was du mir hast gegeben.
Nimm hin, es ist mein Geist und Sinn,
Herz, Seel und Mut, nimm alles hin
und lass dirs wohlgefallen.
Her ved din krybbe står jeg,
O Jesus, du mitt liv;
her står jeg, her frembærer jeg og overgir jeg deg
det du har gitt meg.
Ta imot: Det er min ånd, mitt sinn,
mitt hjerte, min sjel, min tiltakskraft:
Ta det hele og la det være deg til behag.
