Skrumpet verden
Samtaler i det siste med venner i Vest-Kamerun gir meg videre bevis på elendigheten som oppsluker regionen. Media forholder seg stumme. Flyktningehjelpen har i årevis ropt varsko om krisene i Kamerun, blant verdens mest upåaktede. Bistandsaktuelt rapporterte i fjor at norsk reportasje om Afrika i allmenhet i beste tilfelle er rent tilfeldig; stort sett, dukker verdensdelen ikke opp i nyheter i det hele tatt. Jeg tror nok følgende utsagn kan ha gyldighet i andre land også: ‘Vi noterer ellers at verden i det norske mediemangfoldet på mange måter skrumper inn, og at det meste av ressurser til dekning av internasjonale nyheter brukes på den anglo-amerikanske verden.’
Ingen kan følge konstant med på alle verdens behov. Dog, hvis særlige områder konsekvent ignoreres, sier det noe. Vi bør spørre oss hva dette betyr — og utfordre oss selv: ‘Hva med meg? Er jeg villig til å konfrontere en uinnskrumpet verden og ansvaret som derved følger med?’
Taus diktning
Covid-begrensninger har i stor grad holdt folk borte fra museer. I et strålende, kort essay beskriver Gabriele Finaldi, Direktøren for Londons National Gallery hvordan det har vært å vandre omkring i tomme rom mens han lyttet til kunsten. Han skriver:
‘En klassisk, tidlig definisjon av malerkunsten får vi fra Plutark: «Maleri er taus diktning; diktning er maleri som taler.» Han siterte Simonides av Keos, en gresk musiker og lyrisk dikter som levde på 700-tallet f.Kr., hvis verk er preget av dyp medfølelse. Malerier gir kanskje ingen lyd fra seg, men har en røst i stand til å formidle følelser og mening på tvers av tid og rom. Det er én av grunnene til at maleri er så viktig.’
Deledda
Jeg vet ikke hvorfor jeg først nå har oppdaget Grazia Deledda, som vant Nobelprisen i Litteratur for året 1926. Hun var den annen kvinne etter Lagerlöf som ble hedret slik. Jeg har nettopp lest La Madre, som D.H. Lawrence, i et forord som stadig kommer i nye opptrykk, misforstod, såvidt jeg kan se. ‘Det interessante i La Madre‘, skrev han, ‘ligger i beskrivelsen av rent instinktliv.’ Det stemmer ikke. Romanens drama ligger i krysspunktet mellom instinktive og overveide valg — ikke for å idealisere eller forenkle overveielse; men Deledda mente nå at instinkt må orienteres ved fornuft. Ved Nobelbanketten, talte Erkebiskop Söderblom til henne: ‘Vaner, såvel som samfunnsmessige og sosiale institusjoner, forandrer seg over tid, utfra et folks karakter og historie, tro og tradisjon, hvilket fortjener høy respekt. […] Men menneskets hjerte og dets utfordringer er de samme overalt. En forfatter som vet å beskrive menneskenaturen og dens spenninger med levende farver og, mer vesentlig, vet å undersøke og avduke hjertets verden – en slik forfatter er universell, selv i sin lokale forankring.’ I Deledda gjenkjente han en forfatter av slikt format. Han hadde rett.
Du finner en god (italiensk) dokumentar om Deledda her.
Fruktbarhet
‘Kan jeg nå be deg om å reflektere over et par mer kompliserte emner i boken, i forbindelse med ting vi kjemper med for tiden: Seksualitet, kjønn, misbruk osv.? Du er ikke redd for å omgås slike spørsmål. Men du omgår dem på en annen måte, mener jeg, enn måten de vanligvis omgås på, selv av offentlige teologer, takket være ditt monastiske utsyn. La oss se på temaet kjønn, først. Når vi befatter oss med de tidlige klosterfolk og asketer, ser vi at deres liv ofte var usedvanlig frigjort fra forutinntattheten i forhold til kjønnsroller som var gjengs i byer og i ektestanden. Jeg har inntrykk av at du impliserer, slik jeg selv har gjort i ting jeg har skrevet, at referansen kan vise seg fruktbar, hvis jeg kan si det sånn, i vår samtids tenkning. Kan du si litt mer?’
Spørsmålet ble stilt av Professor Sarah Coakley i en samtale vi førte nylig. Mer finner du her (på engelsk).
Kortfattethet
I en bok om Churchill, siterer Erik Larson statsministerens instruks om kortfattethet adressert til Kabinettet datert 9. august 1940. Den inneholder innsikt som burde bli allemannseie.
‘For å utrette vårt arbeid, må vi alle lese store mengder dokumenter. Stort sett er de alle for lange. Derved kaster vi bort tid, mens krefter går med til å søke poenger av virkelig betydning.’ Fire utmerkede råd følger. Så kommer oppsummeringen: ‘Rapporter forfattet i henhold til prinsippene jeg har utlagt, kan virke uslepne sammenlignet med offisiell sjargongs glatte overflate. Dog vil vi spare mye tid. Innsatsen som kreves for å oppføre nøkkelpunkter konsist, vil være til hjelp for klarere tenkning.’
I oktober samme år, skrev Churchill til statssekretæren: ‘Lengden på og antallet av en diplomats kommunikéer er intet mål på hans effektivitet.’
Nytt og gammelt
Igjen og igjen i frelseshistorien, oppstår nye impulser til omvendelse ved gjenoppdagelse av rikdom fra fortiden. Et emblematisk eksempel finner vi i 2 Kongebok 22. Mens Josia var konge, fant presten Hilkias Guds Lov i tempelet – det skjedde i løpet av et restaureringsarbeid. Loven, ja! Ingen hadde tenkt på den på årevis. Men der befant den seg, altså, og stilte sine sublime, rystende krav. Hilkias gav Loven til Safan, stadsskriveren, som leste den for kongen. ‘Da kongen hørte lovbokens ord, sønderrev han sine klær.’ Utallige fruktbare omvendelser har begynt på en lignende måte. Cistercienserbevegelsen i det tolvte århundre er ett eksempel, gjentatt i det syttende under Abbed de Rancé.
Betraktningen kan du følge videre gjennom denne lenken.
Å leve litt
På begynnelsen av uken, mottok jeg en melding fra en ung syrer, venn av en venn. Han prøver å bringe sin mor og sine søstre til trygghet. For å forklare hvorfor det haster, skrev han: ‘Mange i mine søstres omgangskrets er blitt fengslet, torturert, voldtatt eller myrdet simpelthen p.g.a. humanitært engasjement i denne umoralske og barbariske krigen.’
I går så jeg følgende oppslag i en norsk avis, à propos corona-lettelser som muliggjør større publikum ved fotballkamp samt skjenkerett og lengre åpningstider på bar: ‘Nå kan vi begynne å leve litt igjen.’
Kontrasten mellom perspektivene, gjør én svimmel. Noe Covid har lært oss, er hvor nærsynte vi er. Vi som lever privilegert og trygt, er særlig utsatt. For et år siden, forutså synsere jorden rundt en ny verdensordning grunnet på solidaritet og medlidenhet. Problemet er at vi ikke i oss selv har kraft til å forfølge så høye mål særlig lenge. For å holde oss til dem, må vi oppflammes av et større ideal som redder oss fra å innestenges i oss selv.
Natura naturans
Folk i Middelalderen utviklet begrepet, ‘natura naturans’, for å uttrykke hvordan natur, helt enkelt, gjør det naturen gjør. Spinoza utviklet begrepet i filosofisk betraktning. Men kanskje trenger vi bare å vinne muligheten tilbake for å uttrykke dét å ‘handle i tråd med naturen’ som et aktivt verb?
Jeg er slått av dette bildet av et ungt tre som stillferdig har vokst seg gjennom en gammel havestol uten å skade den. Før eller senere vil stolen, en gjenstand skapt av menneskehånd, gi etter, det er klart. Setet vil drives opp. Dog vil det skje gradvis, naturlig. Selv om stolen blir ubrukelig, vil prosessen, på et vis, være vakker.
‘Elsker du en plante’, pleide Kentuckys Shakere å si, ‘så pass godt på hva den liker.’ Fulgte vi bedre med på hvordan naturen er naturlig, ville vi vokte oss for kunstlet, teoretisk inngripen, ikke minst når vi ser på oss selv.
Cîteaux
Cistercienserordenen sporer sitt opphav tilbake til tre grunnleggere: de hellige Robert, Alberic og Stefan (ikke den hl Bernard!). Kirken feirer trioen i dag. Cisterciensernes prosjekt var, ved første blikk, konservativt motivert og tilbakeskuende motivert. På samme tid medførte den radikal nyvinning. Ulike faktorer bidro til prosessen. Ikke minst appellerte grunnleggerne årvåkent til normgivende kilder. Den mest åpenbare blant disse, var Benedikts Regel. Exordium parvum, en tidlig beretning om hvordan Cîteaux kom til, viser oss klart hvordan de første munkene gikk til verks. Vi får inntrykk av et mannskap sjømenn som setter segl på en klar, lys dag og muntert kaster overbord all unødvendig ballast som hindrer god fremdrift. Vekten legges ikke på surmulet ‘streng observans’, men på lettelsen ved å eliminere hindre. Pelskapper, dyrebart stoff og fjærmadrasser: Til sjøs med det hele! Økonomiske bånd og verdslige privilegier gikk sammen vei.
Vil du lese mer, finner du fortsettelsen, på engelsk, her.
Moderskap
For ikke så lenge siden, bemerket jeg at samfunnet ikke lenger er i stand til å gjenkjenne gudstjeneste som noe kategorisk særegent. Vi mangler felles konsepter for det overnaturlige.
En artikkel skrevet av Andrea Mrozek her om dagen viser at det ytterst naturlige også er på vei bort fra offentlig diskurs. Mrozek referer til en artikkel i The National Post som bemerker at gravide idrettskvinner i stadig større grad risikerer å finne sin tilstand beskrevet innen kategorien ‘skader’. Eksempelet stammer fra Kanada. Tendensen er almen. Mrozek skriver: ‘Vi mangler kategorier for kvinner som venter barn. Vi sliter med å legge til rette for det og er, ærlig talt, ikke sikre på om det er bryet verd. Graviditet og fødsel står idag for noe forvirrende’, ansett ‘som noe som hindrer virkelig liv heller en noe som bidrar til det.’
Dilatatio cordis
Følgende sitat fra Thomas Mertons bok Conjectures of a Guilty Bystander (1968) er velkjent. Det tåler dog å gjentas på denne siste dag av bønneoktaven for kristen enhet.
‘Hvis jeg klarer å forene i meg selv tanken og fromheten fra både østlig og vestlig kristendom, de greske og latinske kirkefedre, de russiske og spanske mystikere, kan jeg i meg selv forberede gjenforeningen av adskilte kristne. Utfra den skjulte, uuttalte enheten i meg, kan en synlig, åpenbar enhet av kristne med tiden oppstå. Ønsker vi å sammenføre det som er delt, lar det seg ikke gjøres ved å pålegge én del en annen eller ved å oppsluke én del i en annen. Gjør vi som så, er enheten som oppstår ikke kristen; den er politisk, dømt til fortsatt konflikt. Vi må omfatte alle adskilte verdener i oss selv for så, i Kristus, å tre hinsides.’
Dette er et aspekt av det den hl Benedikt, i Regelen, kaller ‘hjertets utvidelse’ – et velsignet, smertefullt, glederikt foretak.
R.I.P.
Ikke noe ved Thomas (Fr Louis) Mertons gravsted på kirkegården i Gethsemani skiller den fra gravene til hundrevis av andre munker, unntatt oppsamlingen av små hilsener etterlatt av hans beundrere. Det hvite skjerfet som er knyttet til hans kors gir hvilestedet hans et hippie-aktig preg. Jeg tror han ville ha moret seg over det. Humor er en vesentlig bestanddel av Mertons forfatterskap, det ser jeg stadig tydeligere. Han var i besittelse av en dyrebar egenskap: Han hadde evnen til å le av seg selv, en evne som gjerne betegner folk som tar livet på alvor.
Merton ble begravet ved siden av Dom James Fox, hans abbed gjennom mange år, hans nemesis på sett og vis, men også hans medbror og venn. Ønsker du å lese min anmeldelse av Roger Lipseys dyptpløyende bok om deres komplekse forhold, finner du teksten her.
Bokslipp
Kun den som elsker, vet. Stakkars den som ikke elsker!
Lik de hellige Hostier for ukonsekrerte øyne,
Vil de tuseners liv synes ham uanselige og fattige.
Kun for den elskende opptenner den helt Andre sin herlighet
idet han gir adgang til det dobbelte mysteriums hus:
det smertefulle og det jublende mysterium.
Elsa Morante
Min bok Entering the Twofold Mystery utgis idag, på festdagen for den salige Cyprian Tansi. Har du lyst til å bli med på lanseringssamtalen, som jeg fører med Professor Sarah Coakley den 26. januar, kan du reservere plass her.
Hinsides konjunktiv
‘En visshet vokste frem: «Jeg måtte ikke bli nostalgisk overfor det jeg hadde vært eller for det jeg kunne ha blitt. I stedet måtte jeg elske det jeg var, og søke det jeg burde være.» Hun forlot et konjunktivformet livsprosjekt til fordel for et i indikativ. Hun er bastant: «Det var en lang reise. Ingenting skjedde over natten. Men dette er betingelsene for enhver forløsning og kamp.» […] Tilgivelsen finner ikke sted i det abstrakte; den roper etter noen den kan rettes til, noen som kan motta den.’
Et utdrag fra Lengsel er mitt vesen, om Maïti Girtanners vitnesbyrd. Her finner du min innledning til en ny italiensk oversettelse, utkommet idag, av Maïtis lange intervju med Guillaume Tabard.
Ikke om å se fort
Det er forunderlig fremsyn i tankene Marguerite Duras gjør seg i 1985 om livet i det 21. århundre. Og hun kjente ikke engang til internett!
‘Jeg tror mennesket bokstavelig talt vil drukne i kontinuerlig informasjon om sin kropp, om sin fysiske tilblivelse, om sin helse, om sitt familieliv, sin inntekt, sin fritid. Det er ikke langt fra et mareritt. Ingen vil lenger lese. De vil se fjernsyn. Der vil finnes TVer overalt, på kjøkkenet, på badet, på kontorer og langs gatene. Ingen kommer mer til å reise. Det vil ikke være bryet verd. Når du kan reise verden rundt på åtte dager, femten dager — hvorfor gjøre det? Reising forutsetter tid. Det dreier seg ikke om å se fort. Det dreier seg om å se og leve samtidig. Det vil ikke lenger være mulig å trekke livskraft fra reising. Dog vil havet forbli, oseanene — og lektyren. Den vil gjenoppdages. En vakker dag vil et menneske ta til med å lese. Og alt vil begynne på nytt.’
Uhemmet
I en anmeldelse av John McGaherns brev, berører Emer Nolan, professor i engelsk i Maynooth, McGaherns komplekse forhold til dikteren Seamus Heaney. Om Heaney skriver hun: ‘Man får ikke inntrykk av at han er hemmet eller skadet av katolisismen’ – som om dét var utrolig. Bemerkningen er ikke ondt ment. Nolan virker oppriktig forbauset. Nettopp dét sier mye om irsk katolisisme, ja, om katolisismen i almenhet, anno 2022. Det mangler ikke eksempler på dysfunksjon og skadelighet i Kirken, dessverre. Dog er det uansvarlig og usant å fremlegge (eller passivt anerkjenne, mens man skyldbetynget slår seg for brystet) disse som norm. I det siste har jeg møtt to mennesker som, uavhengig av hverandre, beskrev sin opplevelse av Kirken som en ‘eksplosjon av livskraft’, en eksplosjon som bærer frukt i glede. Jeg skjønner hva de mente. Jeg har kjent noe lignende, som fyller meg med dyp takknemlighet. Det er viktig å dele slik erfaring, å snakke om den. ‘Dere må oppmuntre hverandre!’ (1 Thess 5:11): Et grunnleggende uttrykk for oppbyggende nestekjærlighet. ‘Hver den som tror på meg’, sier Kristus, ‘fra hans hjerte vil strømmer av levende vann velle frem’ (Jn 7:38). La strømmene overstrømme, vannet deles raust.
Å redde verden
På mandag overnattet jeg på flyplasshotell. Et oppslag på badet fortalte at hvert gjenbrukt håndkle bidrar til å skaffe til veie drikkevann i u-land. På tirsdag reiste jeg gjennom Schiphol. En dunk stod til disposisjon for PET-flasker ‘for rent vann i Afrika’. Jeg har nettopp steget ut av et Delta-fly. På reisen fikk vi stadig høre: ‘Flyvning etter flyvning gjør vi en forskjell. Du skal ikke måtte velge mellom å se verden og å redde den!’ Omsorg for global velvære er beundringsverdig. Men det er da noe som ikke helt stemmer med utsagn som gir inntrykk av at jeg, ved å hive plastikk oppi plastikk eller ved å fly over Atlanteren, redder verden? Det virker på meg som samvittighetsbedøvelse, kanskje sågar som lammelse av virkelig konstruktiv handling. Jeg tenker igjen på et intelligent harselas over absurd, selvtilfreds nødhjelps-retorikk produsert av SAIH i 2012. Har du ikke allerede sett RadiAid: Africa for Norway, finner du videoen her.
Bokstavelighet
Dette er en side fra Vetus Latina-Bibelen skrevet mot slutten av 700-tallet, sannsynligvis i Bretagne. Teksten (fra Matteus, om Den hellige Families reise til Egypt) er fabelaktig lettlest. For en eleganse i hvert pennestrøk!
Tidsrommet 500-800 kalles ofte en Mørketid. Etter Romerrikets fall oppstod, nødvendigvis i kaos, en ny politisk og sosial infrastuktur. Den var i stor grad hedensk, fremmed for, om ikke fiendtlig til, den kristne arv. Midt i en sånn tid ble dette edle håndverk utført for å muliggjøre forkynnelsen av håp: ‘Gå til Israels land! De som søkte Barnets liv er døde.’
Hva om vi, i vår kaostid, holdt fast ved evangeliets bokstav med lik ærbødighet, kun med det for øye å la det tale?
Numquam minus
Fernando Boteros kunst kan provosere. Den kan også opplyse. Jeg liker ‘Reisen til det Økumeniske Konsil’ som henger i Vatikanmuseet. Den reisende biskop har ingen skrupler med å være godt synlig – det er det minste vi kan si. Han skrider energisk frem, i den grad hans mavemål tillater. Pastoralstaven tjener et praktisk formål: Den er intet statussymbol, men hjelp til fremfart gjennom ulendt terreng. Kanskje protesterer vi over at han går alene. Bør ikke en hyrde være omgitt av får? Nå, han går fra en fold til en annen: Spiret på katedralen er synlig bak ham; kirkemøtet ligger foran. Og ikke skal vi glemme ensomheten en biskop også kalles til. Den er en forutsetning for hans episkopia, som betyr ‘oversyn’. Han ensomhet vil være smertefull til tider, men kan også være full av glede. Én som er grunnfestet i Herren er, for å sitere Cicero, ‘numquam minus solus quam cum solus’ – aldri mindre ensom enn når han er alene.
Gudsfrykt
Nå om dagen, når lite går sånn som vi har tenkt, kan vi finne velgjørende ironi i den liturgiske kalenders kunngjøring om at vi er overgått fra juletid til tempus ordinarium, ‘vanlig tid’. Så gjør det godt å lese, som rettledelse i det vanlige, begynnelsen på Jesus Ben Siraks Bok:
‘Visdom i fullt mål er å frykte Herren, dens frukt gir lykke og glede. Den fyller hele huset med sine goder, forrådskamrene med det den har frembrakt. Frykt for Herren er visdommens krone. Visdommen lar fred og helse blomstre.’
Frykter noen Herren i vår tid? Holdningen er ikke på moten. Det er synd – og uttrykk for overfladiskhet. Det hellige er fryktelig av natur, rett og slett fordi det er kategorisk ulikt dét våre vanlige liv utgjøres av. Har vi mistet evnen til å frykte Gud, har vi mistet evnen til å kjenne Gud som Gud. Da er det ikke rart at folk forkaster det gjenblivende avbilde som irrelevant.
Frihet
I en viktig bok spør Dom Dysmas de Lassus, nåværende prior i La Grande Chartreuse:
‘Er ikke dette at av de mest overraskende aspekter ved det åndelige liv: At vi stadig mer oppdager hvor fullstendig Gud, selv om han er vår skaper, er fri for begjær etter å kontrollere og dominere oss?’
Graden av vår frihet!
Her finner du en gjennomgang av boken. Den analyserer hva som kan skje når mennesket bruker sin frihet ille.
Hinsides
Dagens kirkebønn omtaler frelsen som lysende skrider frem for å muliggjøre soloppgang i våre hjerter som ‘stadig må fornyes’ (ut nostris semper innovandis cordibus oriatur). Hjertets lengsel etter evighet, dets umettelige hunger etter vesentlig føde, bekreftes med myndighet i Fides & Ratio, n. 17.
‘Begjæret etter kunnskap er så stort og opererer på en slik måte at menneskenes hjerte, på tross av at det erfarer uoverkommelig begrensning, lengter etter den evige rikdom som ligger hinsides. Det vet at det er der det finner tilfredsstillende svar på ethvert ennå ubesvart spørsmål.’
Opplevelsen av å være mørkt innelåst i begrensning kan vise seg signet hvis jeg velger å søke frihet og lys hinsides. Problemet er at vi lett finner oss vel til rette i vårt fengsel. Det betrygger oss, særlig når vi har designet det selv.
Sann ære
På kjøretur lyttet jeg til et opptak av Melvyn Braggs I vår tid om Thomas Becket. Ingen av paneldeltakerne, spesialister alle ihop, vurderte det som mulig at staheten Becket viste i modne år kunne uttrykke sann overbevisning. Tanken på at tro kan være, eller blir, den bærende virkelighet i et menneskes liv, ble ikke tatt på alvor. Slik a priori skepsis på andres vegne fører nødvendigvis til et overfladisk syn på historien – og på nåtiden, for den saks skyld. Jean Anouilh, hvis skuespill lå til grunn for filmklassikeren Becket fra 1964 viser større innsikt nå han legger følgende bønn i Beckets munn: ‘Før ødslet jeg min kjærlighet – var det kjærlighet? – på annet. […] Lær meg nå, Herre, å tjene deg av hele mitt hjerte, endelig å vite hva det vil si å elske, å tilbe, slik at jeg verdig kan forvalte ditt rike her på jord og finne sann ære i din guddommelige vilje.’ Som Henrik II sier med en blanding av forakt og beundring senere, når Beckets stillingtagen er klar: ‘Her står han så, til tross for seg selv.’
Forræderi
Da William Boyd ble spurt av The TLS om å nominere årets bok, valgte han James Hannings nye biografi om superspionen Kim Philby. Han kommer med følgende bemerkning:
‘Det som fortsatt fascinerer ved Philby etter alle disse tiår, er hans forunderlige evne til å opprettholde et dobbeltliv med utspekulert aplomb over så lang tid. Det peker mot en sant virtuous hengivenhet til forræderiets kunst, hvis noe sånt eksisterer.’
Ja, det tror jeg det gjør – en kunst helt foruten glede. Alle har vi anlegg for å praktisere den, om ikke nødvendigvis med virtuositet. Derav den vedvarende kraft i Skriftens fordring om å nære et udelt hjerte.
2022
Gjerne skulle jeg ha innbudt alle Strøtankelesere til en hyggelig nyttårslunsj. Logistikken, dessverre, er uoverkommelig. Som et alternativ, tilbyr jeg denne innspillingen av Bachs Konsert for Fire Klaverer BWV 1065 fremført i Verbier i 2002 av Argerich, Kissin, Levine og Pletnev. En YouTube-kommentator skriver: ‘Skulle romvesener besøke jorden og spørre hva vår sivilisasjon står for, ville jeg vise dem denne konserten.’ Vox populi, vox Dei.
Takk, kjente og ukjente venner, for deres interesse og digitale fellesskap. Jeg ønsker dere et signet, godt år. Som Dag Hammarskjöld skrev i sine Vägmärken på begynnelsen av 1953:
‘— snart stundar natten.’
Mot det förgångna: tack,
till det kommande: ja!
+fr Erik
