Bokstavelighet
Dette er en side fra Vetus Latina-Bibelen skrevet mot slutten av 700-tallet, sannsynligvis i Bretagne. Teksten (fra Matteus, om Den hellige Families reise til Egypt) er fabelaktig lettlest. For en eleganse i hvert pennestrøk!
Tidsrommet 500-800 kalles ofte en Mørketid. Etter Romerrikets fall oppstod, nødvendigvis i kaos, en ny politisk og sosial infrastuktur. Den var i stor grad hedensk, fremmed for, om ikke fiendtlig til, den kristne arv. Midt i en sånn tid ble dette edle håndverk utført for å muliggjøre forkynnelsen av håp: ‘Gå til Israels land! De som søkte Barnets liv er døde.’
Hva om vi, i vår kaostid, holdt fast ved evangeliets bokstav med lik ærbødighet, kun med det for øye å la det tale?
Numquam minus
Fernando Boteros kunst kan provosere. Den kan også opplyse. Jeg liker ‘Reisen til det Økumeniske Konsil’ som henger i Vatikanmuseet. Den reisende biskop har ingen skrupler med å være godt synlig – det er det minste vi kan si. Han skrider energisk frem, i den grad hans mavemål tillater. Pastoralstaven tjener et praktisk formål: Den er intet statussymbol, men hjelp til fremfart gjennom ulendt terreng. Kanskje protesterer vi over at han går alene. Bør ikke en hyrde være omgitt av får? Nå, han går fra en fold til en annen: Spiret på katedralen er synlig bak ham; kirkemøtet ligger foran. Og ikke skal vi glemme ensomheten en biskop også kalles til. Den er en forutsetning for hans episkopia, som betyr ‘oversyn’. Han ensomhet vil være smertefull til tider, men kan også være full av glede. Én som er grunnfestet i Herren er, for å sitere Cicero, ‘numquam minus solus quam cum solus’ – aldri mindre ensom enn når han er alene.
Gudsfrykt
Nå om dagen, når lite går sånn som vi har tenkt, kan vi finne velgjørende ironi i den liturgiske kalenders kunngjøring om at vi er overgått fra juletid til tempus ordinarium, ‘vanlig tid’. Så gjør det godt å lese, som rettledelse i det vanlige, begynnelsen på Jesus Ben Siraks Bok:
‘Visdom i fullt mål er å frykte Herren, dens frukt gir lykke og glede. Den fyller hele huset med sine goder, forrådskamrene med det den har frembrakt. Frykt for Herren er visdommens krone. Visdommen lar fred og helse blomstre.’
Frykter noen Herren i vår tid? Holdningen er ikke på moten. Det er synd – og uttrykk for overfladiskhet. Det hellige er fryktelig av natur, rett og slett fordi det er kategorisk ulikt dét våre vanlige liv utgjøres av. Har vi mistet evnen til å frykte Gud, har vi mistet evnen til å kjenne Gud som Gud. Da er det ikke rart at folk forkaster det gjenblivende avbilde som irrelevant.
Frihet
I en viktig bok spør Dom Dysmas de Lassus, nåværende prior i La Grande Chartreuse:
‘Er ikke dette at av de mest overraskende aspekter ved det åndelige liv: At vi stadig mer oppdager hvor fullstendig Gud, selv om han er vår skaper, er fri for begjær etter å kontrollere og dominere oss?’
Graden av vår frihet!
Her finner du en gjennomgang av boken. Den analyserer hva som kan skje når mennesket bruker sin frihet ille.
Hinsides
Dagens kirkebønn omtaler frelsen som lysende skrider frem for å muliggjøre soloppgang i våre hjerter som ‘stadig må fornyes’ (ut nostris semper innovandis cordibus oriatur). Hjertets lengsel etter evighet, dets umettelige hunger etter vesentlig føde, bekreftes med myndighet i Fides & Ratio, n. 17.
‘Begjæret etter kunnskap er så stort og opererer på en slik måte at menneskenes hjerte, på tross av at det erfarer uoverkommelig begrensning, lengter etter den evige rikdom som ligger hinsides. Det vet at det er der det finner tilfredsstillende svar på ethvert ennå ubesvart spørsmål.’
Opplevelsen av å være mørkt innelåst i begrensning kan vise seg signet hvis jeg velger å søke frihet og lys hinsides. Problemet er at vi lett finner oss vel til rette i vårt fengsel. Det betrygger oss, særlig når vi har designet det selv.
Sann ære
På kjøretur lyttet jeg til et opptak av Melvyn Braggs I vår tid om Thomas Becket. Ingen av paneldeltakerne, spesialister alle ihop, vurderte det som mulig at staheten Becket viste i modne år kunne uttrykke sann overbevisning. Tanken på at tro kan være, eller blir, den bærende virkelighet i et menneskes liv, ble ikke tatt på alvor. Slik a priori skepsis på andres vegne fører nødvendigvis til et overfladisk syn på historien – og på nåtiden, for den saks skyld. Jean Anouilh, hvis skuespill lå til grunn for filmklassikeren Becket fra 1964 viser større innsikt nå han legger følgende bønn i Beckets munn: ‘Før ødslet jeg min kjærlighet – var det kjærlighet? – på annet. […] Lær meg nå, Herre, å tjene deg av hele mitt hjerte, endelig å vite hva det vil si å elske, å tilbe, slik at jeg verdig kan forvalte ditt rike her på jord og finne sann ære i din guddommelige vilje.’ Som Henrik II sier med en blanding av forakt og beundring senere, når Beckets stillingtagen er klar: ‘Her står han så, til tross for seg selv.’
Forræderi
Da William Boyd ble spurt av The TLS om å nominere årets bok, valgte han James Hannings nye biografi om superspionen Kim Philby. Han kommer med følgende bemerkning:
‘Det som fortsatt fascinerer ved Philby etter alle disse tiår, er hans forunderlige evne til å opprettholde et dobbeltliv med utspekulert aplomb over så lang tid. Det peker mot en sant virtuous hengivenhet til forræderiets kunst, hvis noe sånt eksisterer.’
Ja, det tror jeg det gjør – en kunst helt foruten glede. Alle har vi anlegg for å praktisere den, om ikke nødvendigvis med virtuositet. Derav den vedvarende kraft i Skriftens fordring om å nære et udelt hjerte.
2022
Gjerne skulle jeg ha innbudt alle Strøtankelesere til en hyggelig nyttårslunsj. Logistikken, dessverre, er uoverkommelig. Som et alternativ, tilbyr jeg denne innspillingen av Bachs Konsert for Fire Klaverer BWV 1065 fremført i Verbier i 2002 av Argerich, Kissin, Levine og Pletnev. En YouTube-kommentator skriver: ‘Skulle romvesener besøke jorden og spørre hva vår sivilisasjon står for, ville jeg vise dem denne konserten.’ Vox populi, vox Dei.
Takk, kjente og ukjente venner, for deres interesse og digitale fellesskap. Jeg ønsker dere et signet, godt år. Som Dag Hammarskjöld skrev i sine Vägmärken på begynnelsen av 1953:
‘— snart stundar natten.’
Mot det förgångna: tack,
till det kommande: ja!
+fr Erik
Håp
Blant den ofte banale overflod av juledekorasjon i vår velferdshverdag, ble jeg rørt av dette bildet fra et ungdomsfengsel i Nord-Kamerun. Pynten kom til på initiativ av en mann som soner en svært lang straff, en mann som engang sa: ‘Du må lære å godta det du er blitt. Klarer du først det, er fred mulig. I fengselet er jeg blitt et modent menneske. Jeg ønsker å sette mine kamerater i stand til å si med overbevisning, ‘Jeg er et menneske!’; å hjelpe dem til å forstå at de besitter personlig frihet selv i fengsel.’ Én måte å gjøre det på, er uegennyttig å skape noe vakkert, slik Gud gjorde da han skapte verden og hver og en av oss. Min venn som sendte meg fotografiet skriver: ‘Det ligger ironi i at papirpynten blir til en konstellasjon av lys når strålene fra fengselets søkelys skinner på den. Bekreftelse på at skjønnhet kan gjenoppdages der hvor troen foreligger til å søke.’ Hvor skjønnhet og tro finnes, kan håp fødes. Salige de som nærer det.
Rett og galt
Jeg prøver alltid å gjenlese Eliots Mordet i Katedralen denne dagen, når Kirken minnes den hl. Thomas Becket. Som student hadde jeg en ørliten birolle i en amatøroppsetning. Fordelen ved å ha sett – og hørt – et teaterstykke riktig mange ganger, er at slående replikker blir sittende i hukommelsen. Tidløs er Thomas’ betraktning:
Den siste fristelse er det største bedrag: / Å gjøre det rette av gal grunn.
Mer enn noen sinne slås jeg dog av advarselen som følger:
Guds tjener har anledning til større synd / og sorg enn den mann som kongen tjener. / For de som tjener den høyere sak / har høve til å la den tjene dem selv.
Det Gud forby.
Pelagianisme
Begrepet ‘pelagianisme’ kastes rundt en god del, ofte kryptisk. En nyttig anvendelse finner vi i Benedikt XVIs uttrykk ‘borgerlig pelagianisme’. Ifølge Tracey Rowland, som kommenterte det nylig i et intervju, står det for ‘oppfatning av at Kristus ikke forventer at vi skal bli hellige. Det er nok at vi er anstendige folk som resyklerer søppel, gir noen kroner til veldedighet og avstår fra å myrde, bestjele eller voldta vår neste. Oppfatningen går ut på at Kristus egentlig spøkte da han sa vi må bli fullkomne slik vår himmelske Far er fullkommen.’ Hun utvider begrepet ‘borgerlig’ (i betydningen ‘interessert i sosial mobilitet oppad’) ved å antyde en ‘borgerlig kristendom’ som ‘ikke kjemper på sakramentalt grunnlag. Den kjemper ikke i det hele tatt! Den går bare omkring og leter etter kristent-vennlige aspekter av tidsånden den kan bruke til å identifisere og avertere seg selv.’
Ja, her finnes godt med inspirasjon til nyttårsforsetter.
Fritenkeri
Nittito år gammel, felte George Bernard Shaw denne dommen over sin venn, Abbedisse Laurentia McLachlan av Stanbrook: ‘Om De så lever som nonne i klausur, er Deres tanke uklausurert.’ Fireogtyve år tidligere, i 1926, da Shaw hevdet at Den katolske Kirke ikke har plass for Fritenkere, protesterte abbedissen: ‘Jeg sa at ingen tanke, etter mine begreper, er friere enn en katolikks – da begrensninger går i retning av sunn fornuft, med hensikt om å sikre rett tenkning; for det er da ikke frihet å tenke stikk i strid med objektiv sannhet?’
Da hun som nittenåring avla klosterløfter, fikk Sr Laurentia og hennes mednovise beskjed fra Dom Laurence Shepherd, munken som hadde gjort mangt for å bekrefte kommunitetens kontemplative kall: ‘Si til dem at de må bli helgener! De må bli ærverdige benediktinerinner av det syvende århundre.’ Et kall tatt på alvor.
Ramanujan
Matt Browns film fra 2015 om den store matematikeren er ‘basert på reelle hendelser’. Den bygger i tillegg på mye fri fantasi. Resultat er et fengende, men utilfredsstillende drama som er fullt av stereotype forestillinger og som har sterke fellestrekk med Slumdog Millionaire. Filmen inneholder dog gode replikker, som når Hardy sier, i et tidlig møte, ‘Akkurat som Mozart hørte hele symfonier i sitt hode, danser du med tall mot det uendelige’. Eller, senere i historien, når han argumenterer for Ramanujans innlemmelse som Fellow of the Royal Society: ‘Vi utforsker bare det uendelige, på søken etter absolutt fullkommenhet; men vi finner ikke på disse formlene; de eksisterer allerede, og ligger og venter.’
Selvsagt også Ramanujans eget, verifiserbare utsagn: ‘En lignelse er meningsløs for meg hvis den ikke uttrykker en Guds tanke.’
Ta det hele
Ich steh an deiner Krippen hier,
o Jesulein, mein Leben,
ich stehe, bring und schenke dir,
was du mir hast gegeben.
Nimm hin, es ist mein Geist und Sinn,
Herz, Seel und Mut, nimm alles hin
und lass dirs wohlgefallen.
Her ved din krybbe står jeg,
O Jesus, du mitt liv;
her står jeg, her frembærer jeg og overgir jeg deg
det du har gitt meg.
Ta imot: Det er min ånd, mitt sinn,
mitt hjerte, min sjel, min tiltakskraft:
Ta det hele og la det være deg til behag.
Spor
Takket være en inspirert lærer, oppdaget jeg for tredve år siden Tarkovskijs arbeider. Forbløffet så jeg hvilke høyder film kan nå. I går kveld så jeg på nytt Andrej Rubljov. På Lille Julaften? Ja, det passet utmerket. Tarkovskij viser hva det koster å etterlate seg et spor av det guddommelige i vår verden. Man får øynene opp for hva det vil si at Guds Sønn ‘uttømte seg selv’; hva det vil si for oss å ‘ikle oss Kristus’. Andrej Rubljov er et celluloid-ikon.
Tarkovskij hoppet av til Vesten fordi, sa han, sovjetiske myndighetene spyttet ham i ansiktet. Senere bemerket han: ‘Jo lenger jeg lever i Vesten, jo mer konstaterer jeg at mennesket her har mistet sin indre frihet. I Vesten har alle sine rettigheter; men i inderlig, åndelig forstand, finnes utvilsomt mer frihet i Sovjetunionen.’ Et tankevekkende utsagn fra én som ikke henga seg til overfladisk frasemakeri.
Om natten
Noen ord fra Salme 102 gjør alltid inntrykk på meg: ‘Jeg er som en ugle blant ruiner.’ Alle kan vi kjenne oss sånn iblant. Erfaringen er ikke nødvendigvis innbilt. Den kan svare til tings objektive tilstand. Så er det storartet å lese, i dagens Vigilie, fra Jesaja 51: ‘For Herren trøster Sion, trøster alle dets ruiner og gjør dets ørken lik Eden og dets øde mark lik Herrens have.’ Løftet er fremadskuende. Fremsyn forutsetter tilbakeblikk: ‘Se på det fjellet som dere er hugget ut av’, roper Jesaja, ‘og på den brønn som dere er gravd ut av.’
Hvordan kan vi se fremad som samfunn, eller som Kirke, for den saks skyld, vi som i stor grad er overgitt kollektivt hukommelsestap? Ordet vi venter på, er Ordet ‘som var i opphavet’. Vi må ta av oss overfokuserte briller som gjør kortsyntheten verre og kontemplere det veldige rom vi kommer fra. Vi må bli lik ugler som våker skarpsynt midt i natten.
Mest vesentlig
Det er motkulturelt å kalle thomistisk kristologi ‘denne mest vesentlige gren av teologien’. Lenge leve motkultur! I en dyptpløyende anmeldelse, minner Fr Robert Imbelli oss om at det er grundig gjennomtenkt, grundig uttrykt dogma som gjør beretningen om Jesus til evangelium. Dog, hvor mange moderne, samtidige uttrykk for kristologi ‘støtter opp om Tradisjonens oppfatning av Guds enestående inkarnasjon i Jesus Kristus’? Blir de ikke ofte værende på et nivå som kun ‘ser Jesus som en inspirert profet’? Tenk på prekener du har hørt. Tenk på sammenbruddet i ekklesiologien. Det skjer fort at vi, ‘ved å fare lettvint over ontologisk refleksjon, mangler ressursene vi trenger for å underbygge det Nye Testamentes bekjennelse av Kristi ensartethet og dets utarbeidelse av Kirkens bekjennende og konsiliære Tradisjon.’ Ved juletider bør vi tenke på denslags. Synger vi overbevist ‘Venite adoremus’ eller simpelthen ‘Hurra for deg’?
Ubegripelig
‘Det skje meg etter ditt ord’, sier Jomfru Maria, i det hun blir Theotokos. Hun viser oss hva det betyr å vandre, som Paulus skriver, ‘ved det vi tror på, ikke ved det vi skuer’ (2 Kor 5:7). Ambrosius av Milano sier det samme på en annen måte:
Incomprehensibilis incomprehensibiliter operabatur in Matre.
Med andre ord: ‘Den Ubegripelige virket ubegripelig i sin Mor.’ Vi har liten toleranse, nå om dagen, for det som er ubegripelig. Vi foretrekker det enkle og greie, det ukomplisert uttrykte, det horisontale og (ideelt sett) det risikofrie. Hvis vi vil inntre i troens mysterium og forbli der, må vi løsrive oss radikalt fra vår platte betingethet, våre fordommer.
Nivåheving
Filosofen Pascal Bruckner, som skrev Har kjærlighetsekteskapet mislykkes?, beskriver seg selv som ‘uimottagelig for tro’. Derfor er det interessant når han, i et nylig utkommet essay, kommenterer sammenbruddet av katolsk praksis i Frankrike og globalt:
‘Jeg er viss på at Kirken kun igjen vil finne nåde blant de unge hvis den tilbyr en livskunst som på samme tid er tolerant og krevende, uten å gå på akkord med egne prinsipper. En religion må arbeide med å heve menneskers nivå, ikke smigre deres tilbøyeligheter.
Så: ‘Der finnes ingen kultus uten mysterium. Ved å ville nærme seg hverdaggspråket for å forføre de troende, risikerer man å skyve dem bort.’
Uventethet
For oss som hører den opplest idag, like oppunder jul, er bebudelsen til Akas (Jesaja 7:10-14) full av lys og sødme. Akas hørte den annerledes. Han gikk og ventet på Judas utslettelse. Assyria mobiliserte et massivt angrep. Så stor var frykten som rådet i Jerusalem, sier Jesaja, at Akas’ hjerte ‘og hans folks hjerte [skalv], likesom trærne i en skog skjelver for vinden’. Akas var ingen god konge. Tvert imot. På det religiøse plan, begikk han forferdelige kompromisser. Politisk var han prinsippløst pragmatisk. Til denne agnostiske monark, i disse forpinte omstendigheter, gis løftet: Jomfruen vil bli fruktsommelig; Gud vil være med dere; Emmanuels mysterium vil åpenbares. Sekler gikk før løftet ble oppfylt, men det lå fra den dag av i luften, resonnerende, orienterende, håpefullt. Gud taler til usannsynlige mennesker, til usannsynlige tider. Vi får være oppmerksomme.
Angelus
Hvordan Angelus-klokken, inkulturert i luthersk praksis, kan forme et samfunn, beskrives i Selma Lagerlöfs Jerusalem:
‘Alla i församlingen […] visste ju, att ingen af sockenfolket försummade att läsa sitt fadervår, då kyrkklockorna ringde. Och att hvarje eftermiddag, då sexringningen ljöd, afstannade allt arbete både inne och ute, männen lyfte på hatten, kvinnorna nego, och alla stodo stilla, så lång stund som åtgår, för att utsäga Herrans bön. Alla, som lefvat i den där socknen, måste också erkänna, att de aldrig tyckt Gud vara så väldig och så hedrad, som då de om sommarkvällarna sågo liarna hejdade, och plogarna stannade midt i fåran och sädeslasset lämnadt midt i aflastningen bara för ett par klämtslag. Det var, som om folket visste, att Vår Herre just då sväfvade fram öfver socknen på en aftonsky, stor och väldig och god och utsående välsignelser öfver hela bygden.‘
Støtte og søyle
Et par sitater i en artikkel George Weigel skrev nylig, gav meg lyst til å lese William Faulkners takketale fra banketten i Stockholm 10.12.1950, etter at han hadde fått Nobelprisen. Utsagnet rettes til forfattere, men gjelder oss alle, egentlig:
‘Mennesket er udødelig, ikke fordi det alene blant skapninger har en uutslettelig røst, men fordi det har en sjel, en ånd i stand til medlidenhet og offer og utholdenhet. Dikterens – forfatterens – oppgave, er å skrive om den slags ting. Han har privilegiet av å hjelpe mennesket til ikke å gi opp. Han løfter dets hjerte ved å minne det om motet, aktelsen, håpet, stoltheten, medlidenheten, miskunnet og offeret som før har vært det til ære. Dikterens røst trenger ikke å være kun beretningen om mennesket. Den kan være støtten og søylen som hjelper menneske til å holde ut og seire.’
Natt
‘Gud er lys og i ham finnes intet mørke’ (1 Jn 1:5) Dog skaper han mørke (Jes 45:7). Mørket, om det omgir oss eller finnes inni oss, er ikke alltid av det onde. Det kan inngå i Guds forsyn og åpenbare lyset. Refrenget i Frans av Assisis Skapningenes lovsang er på alles lepper. Godt er det. Men husker vi følgende vers? ‘Priset være du, min Herre, for Bror Ild. Ved ham opplyser du natten. Vakker er han og jublende, motstandsdyktig og sterk.’ Hvem ville, uten nattens mørke, legge merke på lang avstand til bålet som viser oss vår pilegrimsreises mål, tegn på et trofast, men diskret fellesskap, et tegn som lokker uten å blinde?
Laudato si’, mi’ Signore, per frate Focu, per lo quale ennallumini la nocte: ed ello è bello et iocundo et robustoso et forte.
Ekthet
Stephen Lloyd-Moffetts bok om Biskop Meletios av Nikopolis er full av nyttig utfordring for leseren. Her er et eksempel: ‘Tidligere generasjoner beholdt en obligatorisk overflate av anstendighet, om de så hadde mistet overbevisningen. Dette strakk ikke til for å pålegge ungdommen noe. Ungdom vil ha ekthet! Når de ser eldre menneskers uekthet, gjør de opprør. Vi kristne – og jeg, som prest, åndelig far og biskop – sier til alle: «Streb etter ekthet, indre ekthet, som alene vil la dere nå andre mennesker. Ikke en fasade, ikke en maske.» De unge ønsker seg noe dypere. De søker ekthet. Det er synd at de ofte har stått uten noen som kan lede dem.’
Som Herren sa til Abraham: ‘Gå for mitt åsyn og vær hel [הִתְהַלֵּ֥ךְ לְפָנַ֖י וֶהְיֵ֥ה תָמִֽים]’ (Mosebok 17:1).
I perspektiv
Jeg tenker på noe som slo meg da jeg, for en tid siden, så en storartet utstilling i Musée Cernuschi: ‘Malerkunst utenfor verden: Munker og vismenn i Ming- og Qingdynastiene’. Det som gjorde inntrykk, var menneskets plass i universet. Maleriene er stort sett landskapsskisser. De minner oss om at kunstnerisk oppmerksomhet i forhold til naturen var velutviklet i Østen århundrer før den ble integrert i vestlig kunst. Nesten alltid er et menneske, eller en gruppe folk, med på bildet. Men for å se deres nærvær, må man nesten bruke lupe. Mennesket settes i sammenheng av verden som omgir det. Idag har vi satt perspektivet på hodet, med fatale følger. Disse tilbaketrukne malerne fra tidligere tider kaster et mildt, velgjørende lys på tesene i Laudato si’.
Flere av verkene er gjengitt på museets nettside her.
