Takknemlighet & ansvar
Hvordan ser du den kreative spenning mellom gammelt og nytt i en tid som vår, som kaster seg på kne foran all nyvinning?
Du gjør rett i å kalle spenningen ‘kreativ’. Å leve innen slik spenning forutsetter takknemlighet for det som overgis meg og erkjennelse av ansvar for det jeg mottar. Takknemlighet og ansvar: To egenskaper som forvitrer, frykter jeg, i verden vi lever i, verden vi selv har vært med på å bygge. Derfor må vi øve og utøve dem, lik husbonden i evangeliet som bærer frem nytt og gammelt av det han har. Bildet forutsetter at jeg tålmodig samler skatten først.
Min samtale med Daniel Capó Laisfeldt, utkommet på spansk, er nå tilgjengelig på engelsk også. Du finner den her.
Fornyelse
En spørreundersøkelse utført av The Angus Reid Institute bad nylig kanadiske ledere om å gi uttrykk for prioriteter i forhold til samfunnets felles beste. Resultatene er tankevekkende. Av ledere under 30, mente bare 23% at tidligere generasjoners virke er noe å bygge på. 30% vil fokusere på å rette opp feil tidligere generasjoner har begått, mens 47% satser på å starte på nytt for å strukturere samfunnet annerledes. Tendensen er den samme i neste aldersgruppe. Den reflekterer, tror jeg, en holdning spredt gjennom hele den vestlige verden, tynget av tretthet, skuffelse og angst. Men hvordan restrukturere samfunnet og gjøre alle ting nye uten klare felles begreper om finalitet? Kristne burde ha vektige bidrag å kommer med her. Man da må vi først styrke egen målbevissthet — rette de hengende hender og de maktløse knær (jfr. Heb 12:12).
Fengslet
Ved inngangen til kvinnefengselet i Hildesheim står en åpen bok utstilt i et monter. Den inneholder tekster skrevet av de innsatte: et opplyst, bevegende foretak. Her og nå viser boken et dikt datert 28.10.2021:
Ingen støtte fra mange av dem jeg hadde gått i bresjen for./Smertetimer har jeg utholdt, for fingrene mine var brent./Altfor ofte har de gjennom mitt liv gjennomboret meg med deres sverd./ Altfor mye tid har jeg kastet bort på dem som ikke var det verd.
Et uttrykk for smerte og resignasjon, for lærdom oppnådd med møye, for ønsket om noe bedre. Jeg håper Angies brente fingre finner salven de trenger. Jeg håper hennes gjennomborede hjerte igjen blir helt — og at én som er verdig venter på henne.
Belsasar
‘Veid er du på vektskål og funnet for lett.’ Uttrykket er blitt et ordtak på mange europeiske språk. Husker vi dets kilde? Vi møtte den i dag morges, som lesning i dagens første tidebønn. Belsasar var sønn av Nebukadnesar, irettesatt for sitt overmot og sin selvtilfredshet. Men hvem husker vel lekser pålagt våre fedre og mødre? I bevisst gudsbespottelse, profanerte Belsasar karene fra Jerusalems tempel. Slik, tenkte han, kunne han vise at han stod hinsides normer. Da la han med ett merke til skriften på veggen: Et ordknapt orakel som nøkternt slo fast at det finnes grenser som er endelige. Å overstige dem, er å kaste seg inn i ødeleggelse. Heine gav historien poetisk form. Diktet ble tonesatt av Schumann. Ian Bostridges tolkning har en intensitet som gir lytteren gåsehud. Plutselig innser vi at dette dreier seg om mer enn bare gjenfortellingen av et gammelt eventyr. Det dreier seg om kriteriet for valg vi selv står overfor.
En portal
Jeg ble så glad da jeg så denne portalen i gamlebyen i Hildesheim, ikke kun fordi den verdig står som anklage mot den banale formløshet i mye samtidig arkitektur som utelukker all dekorasjon uforenbar med en industriell rugekasses strømlinjeformede design; men fordi den uttrykker noe om livsholdningen til huseieren som bestilte den dengang, i 1705. Det gjør noe med én, vil jeg tro, å gå stadig ut og inn under mottoet, ‘Til deg, Herre har jeg alltid satt min lit’.
Insouciance
I Mozarts Don Giovanni er arien Là ci darem la mano full av tvetydighet. Den uttrykker en kynisk forførers forsøk på å lure den uskyldige Zerlina inn i sine armer mens Masetto, hennes forlovede, er opptatt på annet hold. Don Giovanni mislykkes. Musikken er kommet til å stå som uttrykk for skuffet håp. Gabriel Axel bruker den slik, varmt ironisk, i Babettes Gjestebud når den trivelige, men urealistiske Achille Papin drømmer om å gifte seg med pastorens datter. For tre uker siden, i Warszawa, fremførte vinneren av årets Chopinkonkurranse, Bruce Xiaoyu Liu, Chopins Variasjoner over temaet i en tolkning som var ‘livlig detaljert og forunderlig ubekymret’ i følge Gramophone . En brilliant prestasjon, med nøyaktig riktig dose humor.
En liten gnist
‘Hvis den minste gnist av Guds kjærlighet allerede brenner i deg, så utsett den ikke for vinden: Den kan bli blåst ut! Hold ovnen godt stengt, slik at den ikke mister varmen og blir kald.’
Dette var et råd den hl Carlo Borromeo gav sine prester. Han var selv en av de mest virksomme krefter i fornyelsesbevegelsen som fulgte tridentinerkonsilet. Han gikk ikke til orde for passivitet eller en form for kvietisme; men han understreket at utadrettet virksomhet, for å være fruktbar, må gjennomlyses av en ild som er fra Gud. Siste del av kollektbønnen for festdagen hans i dag er en bønn vi kan gjøre til vår egen: ‘Forny din Kirke i din Sønns bilde, så den kan åpenbare hans ansikt for verden.’
Amal
Igår ankom kjempemarionett-dukken Amal Manchester etter å ha gått gjennom Europa fra den syrisk-tyrkiske grensen. Hensikten med reisen var å trekke vår oppmerksomhet mot skjebnen til flyktningebarn. De er til stede på vårt kontinent i stort antall, men hvem legger merke til dem? Amal er 3.5 meter høy. Ingen kunne overse henne. Amir Nizar Zuabi har beskrevet ønsket om å fremkalle en ‘kunstnerisk opplevelse som skaper medlidenhet’. Vi trenger denslags. Politikk uten empati er et pragmatisk spill. Artikkel 1 i Verdenserklæringen om menneskerettigheter fastslår: ‘Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.’ Det sier noe om oss at vi trenger, nå om dagen, en dukke til å minne oss om dette.
Alle sjelers dag
Vi lever i en tid som har stadig mer vondt for å tilgi. Ikke at folk blir slemmere, nødvendigvis; men de har i stor grad mistet de bærende konseptene og identitetsskapende beretningene som muliggjør tilgivelse. Det er ikke naturlig å tilgi. Naturen ønsker seg hevn, gjerne i overdrevet monn. Å være kristen, er å tufte livet på tilgivelse: Å be om tilgivelse ydmykt; selv å tilgi raust ved å gi avkall på nag. Når vi møter vår naturlige følsomhets grenser, skal vi se mot korset og huske: Vi tilhører ikke oss selv. Alle sjelers dag forkynner at det virkelig finnes en forlatelse som rekker, i Kristus, hinsides døden. Kirken innbyr oss i dag til å bli bærere av guddommelig miskunn, ved vår bønn og vårt offer. Vår forbønn for de døde synliggjør den kristne revolusjon. Dens manifest forutsetter troen på sjelens udødelighet, på ansvaret vi har for våre valg, på forbønns virksomme kraft, på en Kjærlighet sterkere enn døden. Lenge leve denne fredens revolusjon!
Frykt ikke
Når vi hører navnet Bach, tenker vi umiddelbart på Johann Sebastian, et av de mest lysende genier vår kultur har frembragt, en mann som med god grunn er blitt kalt Den femte evangelist. Men han var ikke en ensom komet som flammet over en ellers mørk himmel. Han kom fra en gammel musikerslekt. Hans stjerne lyser innen en konstellasjon. I stadig større grad viser forskere, utøvere og lyttere interesse for annen bachsk musikk. Denne innspillingen av motetten Fürchte Dich nicht, skrevet av Johann Christoph Bach (1642-1703), er nær fullkommen. I tekstmønstre og subtil polyfoni gjenkjenner vi lenken som forbinder musikken til den bedre kjente Bach, komponistens fetter, med arven etter Schütz. I tillegg møter vi raffinert teologisk følsomheten i måten Kristi løfte til Den gode tyv (‘I dag skal du være hos meg i paradis’) veves inn i Jesajas profeti: ‘Frykt ikke, jeg har frelst deg.’
Enkle ord
Stort er vårt behov for enkle ord som
‘brød’, ‘kjærlighet’, ‘godhet’
hvis vi skal forhindre de blinde
fra å gå seg vill i mørket.
Stort er vårt behov for stillhet – stillhet! –
for at vi, gjennom luften eller i våre tanker,
skal høre stemmen,
den vare, stillferdige stemmen til
duer, maur, mennesker, menneskehjerter
og deres smerteskrik blant alt som
ikke er kjærlighet, godhet, brød.
Høyst interessant
Salige Sofronij Sakharov fortalte sitt klosterfellesskap i Tolleshunt Knights: ‘Hvis man alltid tenker på seg selv som den siste, gir det å møte andre hver gang en mulighet til åndelig vekst og gavn. Er jeg den første, blir livet infernalt kjedelig. Er jeg den siste, er livet høyst interessant, for da lærer jeg stadig noe nyttig.’
Gila Sacks sa nylig noe lignende om sin far: ‘Han lærte og lærte, og fortsatte å lære hver bidige dag, inntil den siste. Han lærte av bøker, tekster og lover. Han lærte av historien og verdensbegivenheter. Men hovedsaklig lærte han av mennesker. Han oppsøkte mennesker han kunne lære noe av, fra de forskjelligste løpebaner. Og han var alltid på utkikk etter det han kunne lære av enhver person han møtte.’
Å lære å leve sånn!
Løfter
Enhver katolsk prest bærer arven etter geistliges overgrep som en dyp sorg. Å være prest i våre dager, er å leve innenfor et åpent sår. Det er ikke lett, i et sånt klima, å omtale det edle og vakre i prestens kall, eller gleden som er kallets kjerne. Et utsagn som ennå taler med myndighet, synes jeg, er et opptak produsert av den spanske bispekonferansen i 2015.
‘Jeg lover deg ikke at folk vil be deg om hjelp, men at de vil ha bruk for deg.’ ‘Jeg lover deg at du vil nære verden.’ ‘Du vil gå side om side med dem som har det vondt.’ ‘Du vil bekrefte dem som ønsker å finne styrke.’ ‘Jeg lover deg at ikke at du vil møte viktige mennesker, men mennesker som ikke aner hva de er verd.’
Dette er tiden for å sette oss et høyt mål, for så å mobilisere all vår kraft, all vår kjærlighet, for å nå det.
Frysetørret aroma
Omtrent halvveis gjennom Nikita Mikhalov og Rustam Ibragimbekovs film Brent av solen (Утомлённые солнцем), bemerker en av deltagerne i et landlig selskap:
Det står ikke så verst til nå for tiden, men livet smaker ikke lenger av noe. Aromaen er borte. For godt.
Utsagnet står i motsetningen til rammen omkring dramaet, som overstrømmer av liv, hengivenhet og sanselig varme. Problemet er at i én deltager, er livet for lengst omkommet innad, frosset av totalitærmaktens kalde hånd. Tilsynelatende vitalitet utad er bare koreograferte dødsrier. Litt etter litt, sprer kulden seg. Å referere til opplevelsen av å fanges i denne glasiale spindelvev som ‘solbrenthet’, er stor ironi.
På vei til Albania
‘Jeg husker jeg satte avsted sent i august 1996 fra en kjellerleilighet med en av Londons fornemste adresser. Kveldene var fylt, den måneden, av musikk fra det fjerne. Luften vibrerte med opera fra friluftsoppsetninger i en park i nabolaget, hvor fete påfugler på tampen av parringstiden nærmest brøt grenene de satt på i desperat begeistring. Fuglenes kåte skrik blandet seg med bruddstykker fra amatør-fremføringer av Carmen. En berusende blanding av natur og musikk ledsaget min rasende pakking, for jeg var i ferd med å bytte London mot Tirana.’
Slik begynner Joanna Robertsons erindring om hvordan hun ‘snublet borti Albania’, et land om hvilket jeg muligens ikke er alene om å vite for lite. Resultatet er en betagende beretning om et land rikt på farve, skjønnhet, verdighet og tragisk virkelighet, opplevd i løpet av et definerende periode av dets nyere historie.
Å så lys
To dyrebare innsikter fra dagens tidebønner, på festdagen for evangelisten Lukas:
Gregor den Store skrev: ‘Den som ikke har kjærlighet til andre, skal ingenlunde bli betrodd forkynnelsens embete.’ For å tale med myndighet og fortjene andres oppmerksomhet, må vi først og fremst se på dem med velvilje. Vi må ville det som er godt for dem for deres, ikke vår, skyld. Gregor var keiserlig embetsmann før han ble biskop. Prinsippet gjelder, såvidt jeg kan se, for enhver form for offentlig diskurs.
Så, i vigiliehymnen: Evangelisten kalles ‘seminator luminis’. Den som kunne være en såmann som sår lys!
Messiansk Bond
Jeg har vært på kino for å se den nyeste James Bond. Tenke seg til: selv han er blitt en frelser-vismann i våre dager. Han står ikke lenger, som før, i kamp kun mot gammeldags kriminalitet. Han står overfor trusselen om almen utryddelse. En livstruende substans ligger klar for å infiltrere menneskeheten og sette en stopper for dens blomstring. Bond vinner seieren ved å ofre sitt liv. Større kjærlighet har ingen. Det er all grunn til å tro at oppstandelse vil følge i neste episode. Før filmen ble det vist en Cola-reklame med eukaristiske undertoner.
Folk sulter (og tørster) øyensynlig etter pseudo-beretninger om forløsning. Hvorfor har kristne så vondt for å formidle storheten, tiltrekningskraften, skjønnheten og den overveldende troverdigheten ved selve greia?
Tillitskrise
Et lovforslag fra regjeringen er fullt av paradokser. Det fastslår at dagens ungdom når psykososial modenhet sent, men vil pålegge tenåringsskuldre en veldig beslutningsautonomi i tilfeller av opplevd dysfori. En innsiktsfull kommentar: «Vi skal gi barna en gavepakke uten historisk sidestykke: Et stort vakuum, et gigantisk sort hull, der de selv må finne ut av alt på egen hånd, uten annet kompass enn den absolutte relativitet.»
Forslaget utgår fra at «asymmetrisk» samtale er suspekt: at myndighetspersoner (det være seg lærere, foreldre, leger, prester) skal anses som mulige manipulatorer. Selvsagt trengs vaktsomhet. Men hvor vil denne altomfattende tillitskrisen føre oss? Staten tilbyr seg selv som vokter; men hva har vi bevitnet i de siste 18 måneder, om ikke en svekkelse av tillit til staten? Jeg har medfølelse med ungdommen. For noen slag de må kjempe — alene.
Elevasjon
Alain Finkielkrauts samtale med Rémi Brague og Guillaume Cuchet, et opptak fra 9. oktober med tittelen «Har katolisismen ennå en fremtid i Frankrike?», er opplysende og lærerik av flere grunner. Minneverdig ikke minst er Bragues bemerkning:
«En kristen mener at sannheten er å foretrekke fremfor en illusjon, selv fremfor en illusjon som, slik Pushkin sa det, eleverer oss.»
Den eneste stigen verd å klatre er den som fører oss ned i den håndfaste sannheten om oss selv. For å hige mot himmelen, må vi ha bena festet på jorden, også hvis vi slumper å stå på en gjødselhaug.
Dies iræ
Jeg nærmet meg Teodor Currentzis’ tolkning av Verdis Requiem med skepsis først, distrahert av dirigentens Le Chiffre-utseende og av all hoppingen opp og ned på podiet. Når jeg nå har levd med den i et par år, føler jeg beundring. Dette er et verk som blir fremført, ofte nok, som om det var en bravura-forlengelse av Slavekoret fra Nabucco. Currentzis gir det dybden og alvoret tilbake. Hans ensemble Musicaeterna synger Verdi iblant som om han var Rakhmaninov, men det blir ikke rart; tvert imot, det er forklarende. Denne oppføringen er fra San Marco-kirken i Milano hvor Requiem hadde premiere i 1868.
Hvordan i all verden har vi klart å henlegge Dies irae, en så dyp og gedigen bønn, til arkivet?
Når det synes deg å være natt
Hva gjør du når livet med ett rakner, når strukturer du har tatt for gitt faller i grus, når du ikke lenger ser meningen med noe som helst? Ringer du psykologen? Heller du en ny drink? Begraver du hodet i sanden?
Det finnes et alternativ. Rabbineren Joseph B. Soloveitchik gjør rede for det i et medrivende vitnesbyrd jeg lytter til regelmessig, for jeg vil gjerne få del i hans begeistring og dype erkjennelse av hensiktsmessighet.
I aften leste vi til vesper: «Derfor står også profetenes ord fastere enn noensinne, og dere vil gjøre vel i å akte på det! For det er lik en lampe som lyser i et mørkt rom, inntil dagen bryter frem og morgenstjernen stiger opp i deres hjerter» (2 Peter 1:19).
Integritet & oppriktighet
I et brev til sine brødre i Chartreuse (som står i breviaret i dag, på hans festdag) sier den hl. Bruno hvor glad han er for å se dem fulle av iver «erga ea quæ integritatis et honestatis sunt», så «i forhold til alt som har med integritet og oppriktighet å gjøre». Sjeldne egenskaper til enhver tid.
I det jeg leste disse ordene bare timer etter sjokket over Sauvé-rapporten om misbruk, hørte jeg dem som et basunstøt. Kun hvis vi også etterlever dem ivrig, i botens ånd, opplyst av håp, kan Kirken finne fornyelsen den åpenbart trenger.
«Jeg står lik en tigger foran Guds barmhjertighet», skrev Bruno til sin venn Raoul-le-Verd, «og ber ham helbrede alle min sjels sykdommer og oppfylle mine ønsker ved sin godhet.» En bønn å be her og nå.
Et år forløpt
Jeg hørte Jesu stemme si:
«For meg skal mørket fly.
Se hen til meg så blir din dag
som sol ved morgengry.»
Jeg så mot Jesus og der var
lys som falt på min sti,
i dette livets lys går jeg
til min vandring er forbi.
Horatius Bonar (1808-89)
Til norsk ved karmelittene i Tromsø
Viktig fjernsyn
Etter å ha sett, nok en gang, Granadas storsatsing fra 1984, Juvelen i kronen, basert på Scotts romaner The Raj Quartet, spør jeg meg om TV noen gang igjen vil nå slike høyder? Så forfjamses jeg av seriens relevanse nå i beskrivelsen av hvordan et imperium oppløses; av hva som skjer med strukturer skapt for å bære idealer ingen lenger tror på; av ærgjerrighetens prinsippløshet; av rasistisk og klassebasert fordom, om den grunner i enfoldighet eller utilkjennegitt lidenskap; av ren godhet som skyter skudd i gjødselbinger; av Indias besnærende kompleksitet. Da serien ble lansert for 37 år siden, skrev The New York Times: «Juvelen i kronen er ikke bare oppslukende fjernsyn. Det er viktig fjernsyn, et forbilde på hva TV kan få til.» Det forblir, vil jeg hevde, tilfellet den dag i dag.
Grunnleggelser
På Mikkelsmessedagen i 1835 slo en gruppe munker fra Melleray i Bretagne seg ned i Leicestershire for å grunnlegge Mount Saint Bernard, klosteret hvor jeg fikk avlegge mine løfter som munk. Skjønt å snakke om et «kloster» på det tidlige tidspunkt, er å vekke feil assosiasjon. Grunnleggerne fant husly i en gammel rønne med lekt tak i Tynt Meadow, et jorde på eiendommen de hadde fått i gave av Ambrose Phillips de Lisle. Fellesskapet ble grunnlagt på sterk tro, hellig standhaftighet og ren stahet. Med rette snakker vi ofte, nå for tiden, om å «gjengrunnlegge» forskjellige kirkelige fellesskap. Når vi tenker oss muligheten, er det godt å være forberedt på radikal fattigdom, kanskje over lang tid; på samme tid å nære begeistringen, vissheten om å ha noe dyrebar å dele, viljen til å gi alt uten knussel som er en forutsetning for å kunne gi liv til noe nytt.
