Høyst interessant
Salige Sofronij Sakharov fortalte sitt klosterfellesskap i Tolleshunt Knights: ‘Hvis man alltid tenker på seg selv som den siste, gir det å møte andre hver gang en mulighet til åndelig vekst og gavn. Er jeg den første, blir livet infernalt kjedelig. Er jeg den siste, er livet høyst interessant, for da lærer jeg stadig noe nyttig.’
Gila Sacks sa nylig noe lignende om sin far: ‘Han lærte og lærte, og fortsatte å lære hver bidige dag, inntil den siste. Han lærte av bøker, tekster og lover. Han lærte av historien og verdensbegivenheter. Men hovedsaklig lærte han av mennesker. Han oppsøkte mennesker han kunne lære noe av, fra de forskjelligste løpebaner. Og han var alltid på utkikk etter det han kunne lære av enhver person han møtte.’
Å lære å leve sånn!
Løfter
Enhver katolsk prest bærer arven etter geistliges overgrep som en dyp sorg. Å være prest i våre dager, er å leve innenfor et åpent sår. Det er ikke lett, i et sånt klima, å omtale det edle og vakre i prestens kall, eller gleden som er kallets kjerne. Et utsagn som ennå taler med myndighet, synes jeg, er et opptak produsert av den spanske bispekonferansen i 2015.
‘Jeg lover deg ikke at folk vil be deg om hjelp, men at de vil ha bruk for deg.’ ‘Jeg lover deg at du vil nære verden.’ ‘Du vil gå side om side med dem som har det vondt.’ ‘Du vil bekrefte dem som ønsker å finne styrke.’ ‘Jeg lover deg at ikke at du vil møte viktige mennesker, men mennesker som ikke aner hva de er verd.’
Dette er tiden for å sette oss et høyt mål, for så å mobilisere all vår kraft, all vår kjærlighet, for å nå det.
Frysetørret aroma
Omtrent halvveis gjennom Nikita Mikhalov og Rustam Ibragimbekovs film Brent av solen (Утомлённые солнцем), bemerker en av deltagerne i et landlig selskap:
Det står ikke så verst til nå for tiden, men livet smaker ikke lenger av noe. Aromaen er borte. For godt.
Utsagnet står i motsetningen til rammen omkring dramaet, som overstrømmer av liv, hengivenhet og sanselig varme. Problemet er at i én deltager, er livet for lengst omkommet innad, frosset av totalitærmaktens kalde hånd. Tilsynelatende vitalitet utad er bare koreograferte dødsrier. Litt etter litt, sprer kulden seg. Å referere til opplevelsen av å fanges i denne glasiale spindelvev som ‘solbrenthet’, er stor ironi.
På vei til Albania
‘Jeg husker jeg satte avsted sent i august 1996 fra en kjellerleilighet med en av Londons fornemste adresser. Kveldene var fylt, den måneden, av musikk fra det fjerne. Luften vibrerte med opera fra friluftsoppsetninger i en park i nabolaget, hvor fete påfugler på tampen av parringstiden nærmest brøt grenene de satt på i desperat begeistring. Fuglenes kåte skrik blandet seg med bruddstykker fra amatør-fremføringer av Carmen. En berusende blanding av natur og musikk ledsaget min rasende pakking, for jeg var i ferd med å bytte London mot Tirana.’
Slik begynner Joanna Robertsons erindring om hvordan hun ‘snublet borti Albania’, et land om hvilket jeg muligens ikke er alene om å vite for lite. Resultatet er en betagende beretning om et land rikt på farve, skjønnhet, verdighet og tragisk virkelighet, opplevd i løpet av et definerende periode av dets nyere historie.
Å så lys
To dyrebare innsikter fra dagens tidebønner, på festdagen for evangelisten Lukas:
Gregor den Store skrev: ‘Den som ikke har kjærlighet til andre, skal ingenlunde bli betrodd forkynnelsens embete.’ For å tale med myndighet og fortjene andres oppmerksomhet, må vi først og fremst se på dem med velvilje. Vi må ville det som er godt for dem for deres, ikke vår, skyld. Gregor var keiserlig embetsmann før han ble biskop. Prinsippet gjelder, såvidt jeg kan se, for enhver form for offentlig diskurs.
Så, i vigiliehymnen: Evangelisten kalles ‘seminator luminis’. Den som kunne være en såmann som sår lys!
Messiansk Bond
Jeg har vært på kino for å se den nyeste James Bond. Tenke seg til: selv han er blitt en frelser-vismann i våre dager. Han står ikke lenger, som før, i kamp kun mot gammeldags kriminalitet. Han står overfor trusselen om almen utryddelse. En livstruende substans ligger klar for å infiltrere menneskeheten og sette en stopper for dens blomstring. Bond vinner seieren ved å ofre sitt liv. Større kjærlighet har ingen. Det er all grunn til å tro at oppstandelse vil følge i neste episode. Før filmen ble det vist en Cola-reklame med eukaristiske undertoner.
Folk sulter (og tørster) øyensynlig etter pseudo-beretninger om forløsning. Hvorfor har kristne så vondt for å formidle storheten, tiltrekningskraften, skjønnheten og den overveldende troverdigheten ved selve greia?
Tillitskrise
Et lovforslag fra regjeringen er fullt av paradokser. Det fastslår at dagens ungdom når psykososial modenhet sent, men vil pålegge tenåringsskuldre en veldig beslutningsautonomi i tilfeller av opplevd dysfori. En innsiktsfull kommentar: «Vi skal gi barna en gavepakke uten historisk sidestykke: Et stort vakuum, et gigantisk sort hull, der de selv må finne ut av alt på egen hånd, uten annet kompass enn den absolutte relativitet.»
Forslaget utgår fra at «asymmetrisk» samtale er suspekt: at myndighetspersoner (det være seg lærere, foreldre, leger, prester) skal anses som mulige manipulatorer. Selvsagt trengs vaktsomhet. Men hvor vil denne altomfattende tillitskrisen føre oss? Staten tilbyr seg selv som vokter; men hva har vi bevitnet i de siste 18 måneder, om ikke en svekkelse av tillit til staten? Jeg har medfølelse med ungdommen. For noen slag de må kjempe — alene.
Elevasjon
Alain Finkielkrauts samtale med Rémi Brague og Guillaume Cuchet, et opptak fra 9. oktober med tittelen «Har katolisismen ennå en fremtid i Frankrike?», er opplysende og lærerik av flere grunner. Minneverdig ikke minst er Bragues bemerkning:
«En kristen mener at sannheten er å foretrekke fremfor en illusjon, selv fremfor en illusjon som, slik Pushkin sa det, eleverer oss.»
Den eneste stigen verd å klatre er den som fører oss ned i den håndfaste sannheten om oss selv. For å hige mot himmelen, må vi ha bena festet på jorden, også hvis vi slumper å stå på en gjødselhaug.
Dies iræ
Jeg nærmet meg Teodor Currentzis’ tolkning av Verdis Requiem med skepsis først, distrahert av dirigentens Le Chiffre-utseende og av all hoppingen opp og ned på podiet. Når jeg nå har levd med den i et par år, føler jeg beundring. Dette er et verk som blir fremført, ofte nok, som om det var en bravura-forlengelse av Slavekoret fra Nabucco. Currentzis gir det dybden og alvoret tilbake. Hans ensemble Musicaeterna synger Verdi iblant som om han var Rakhmaninov, men det blir ikke rart; tvert imot, det er forklarende. Denne oppføringen er fra San Marco-kirken i Milano hvor Requiem hadde premiere i 1868.
Hvordan i all verden har vi klart å henlegge Dies irae, en så dyp og gedigen bønn, til arkivet?
Når det synes deg å være natt
Hva gjør du når livet med ett rakner, når strukturer du har tatt for gitt faller i grus, når du ikke lenger ser meningen med noe som helst? Ringer du psykologen? Heller du en ny drink? Begraver du hodet i sanden?
Det finnes et alternativ. Rabbineren Joseph B. Soloveitchik gjør rede for det i et medrivende vitnesbyrd jeg lytter til regelmessig, for jeg vil gjerne få del i hans begeistring og dype erkjennelse av hensiktsmessighet.
I aften leste vi til vesper: «Derfor står også profetenes ord fastere enn noensinne, og dere vil gjøre vel i å akte på det! For det er lik en lampe som lyser i et mørkt rom, inntil dagen bryter frem og morgenstjernen stiger opp i deres hjerter» (2 Peter 1:19).
Integritet & oppriktighet
I et brev til sine brødre i Chartreuse (som står i breviaret i dag, på hans festdag) sier den hl. Bruno hvor glad han er for å se dem fulle av iver «erga ea quæ integritatis et honestatis sunt», så «i forhold til alt som har med integritet og oppriktighet å gjøre». Sjeldne egenskaper til enhver tid.
I det jeg leste disse ordene bare timer etter sjokket over Sauvé-rapporten om misbruk, hørte jeg dem som et basunstøt. Kun hvis vi også etterlever dem ivrig, i botens ånd, opplyst av håp, kan Kirken finne fornyelsen den åpenbart trenger.
«Jeg står lik en tigger foran Guds barmhjertighet», skrev Bruno til sin venn Raoul-le-Verd, «og ber ham helbrede alle min sjels sykdommer og oppfylle mine ønsker ved sin godhet.» En bønn å be her og nå.
Et år forløpt
Jeg hørte Jesu stemme si:
«For meg skal mørket fly.
Se hen til meg så blir din dag
som sol ved morgengry.»
Jeg så mot Jesus og der var
lys som falt på min sti,
i dette livets lys går jeg
til min vandring er forbi.
Horatius Bonar (1808-89)
Til norsk ved karmelittene i Tromsø
Viktig fjernsyn
Etter å ha sett, nok en gang, Granadas storsatsing fra 1984, Juvelen i kronen, basert på Scotts romaner The Raj Quartet, spør jeg meg om TV noen gang igjen vil nå slike høyder? Så forfjamses jeg av seriens relevanse nå i beskrivelsen av hvordan et imperium oppløses; av hva som skjer med strukturer skapt for å bære idealer ingen lenger tror på; av ærgjerrighetens prinsippløshet; av rasistisk og klassebasert fordom, om den grunner i enfoldighet eller utilkjennegitt lidenskap; av ren godhet som skyter skudd i gjødselbinger; av Indias besnærende kompleksitet. Da serien ble lansert for 37 år siden, skrev The New York Times: «Juvelen i kronen er ikke bare oppslukende fjernsyn. Det er viktig fjernsyn, et forbilde på hva TV kan få til.» Det forblir, vil jeg hevde, tilfellet den dag i dag.
Grunnleggelser
På Mikkelsmessedagen i 1835 slo en gruppe munker fra Melleray i Bretagne seg ned i Leicestershire for å grunnlegge Mount Saint Bernard, klosteret hvor jeg fikk avlegge mine løfter som munk. Skjønt å snakke om et «kloster» på det tidlige tidspunkt, er å vekke feil assosiasjon. Grunnleggerne fant husly i en gammel rønne med lekt tak i Tynt Meadow, et jorde på eiendommen de hadde fått i gave av Ambrose Phillips de Lisle. Fellesskapet ble grunnlagt på sterk tro, hellig standhaftighet og ren stahet. Med rette snakker vi ofte, nå for tiden, om å «gjengrunnlegge» forskjellige kirkelige fellesskap. Når vi tenker oss muligheten, er det godt å være forberedt på radikal fattigdom, kanskje over lang tid; på samme tid å nære begeistringen, vissheten om å ha noe dyrebar å dele, viljen til å gi alt uten knussel som er en forutsetning for å kunne gi liv til noe nytt.
Hva er sannhet?
Spørsmålet Pilatus en gang stilte forblir relevant, selv om vi helst ikke tenker på det stort. Ofte, mener Kardinal Biffi, i en nyutgitt samling betraktninger, unngår vi å tale om sannhet av redsel for å virke splittende. Han fortsetter:
«Isteden må vi fastslå at siden Gud først tok fatt på skaperverket ved å skille lys fra mørke, er enhver tapt evne til å skjelne ting og begreper fra hverandre, ethvert oppgitt begrep om hva som er og ikke er til, enhver blanding av sannhet og løgn (om vi aktivt fordrer den eller bare drar på skuldrene), enhver forvirring i forhold til godt og ondt, langtfra morgenrøden som innleder en ny æra av forståelse, felleskap og fred; nei, på disse måtene overgir vi oss en absurd nostalgi etter urkaoset.»
Om språkbruk
For to dager siden besluttet regjeringen å gjenåpne landet (for å bruke offisiell terminologi) etter halvannet år med Covid-relaterte restriksjoner. Da jeg slo opp nettstedet til en nasjonal avis, var det første jeg så en leder med overskriften «Slutten på 562 absurde dager». For videre reportasje, måtte jeg rulle meg et godt stykke lenger ned på siden. En såvidt blasert tilnærming ser ut til å ha vært gjengs i andre media også, som om dette var brus som for lengst hadde boblet fra seg — og dét til tross for at språket om «krigsmobilisering», «dødelig trusel» og «nasjonal dugnad» inntil nylig var daglig kost. Et eller annet skjedde omkring midten av juli, da engstelig statistikk med ett ble ført i mindre typer, mens oppmerksomheten ble henledet mot sommerklær- og feriereklame. At de siste 18 måneder har vært en dramatisk tid som har krevd radikal felles handling, er åpenbart. Dog ville det være av interesse å utføre en nøyaktig studie av hvordan nedstengnings-retorikken kom og gikk. Et sånt arbeid kunne hjelpe oss til bedre å forstå, ikke bare hva vi har gjennomlevd, men faktorene som påvirker og danner vår forståelse.
Minnet
Jeg har hatt stor glede av Craig Browns essay i The Times Literary Supplement datert 10.09.2021 under tittelen «Nothing is real». Det er en tekst man burde lese om igjen regelmessig, ja, helst før man skriver noe om noe, eller noen, i det hele tatt. Jeg ble slått av et sitat fra historikeren Lewis Namier, født Ludwik Bernstein Niemirowski og nå kanskje best kjent (en kjensgjerning som ville ha overrasket begge) som Iulia de Beausobres ektemann:
«Vi forventer oss at folk husker fortiden og forestiller seg fremtiden, men det er nå engang sånn at de, når de omtaler eller skriver om historien, forestiller seg den utfra egen erfaring. De forestiller seg fortiden og husker fremtiden.»
Nettopp derfor er det så viktig å overprøve det historiske minnet, særlig når det forankres i dyp deltagelse og når spørsmål om personlig eller kollektiv identitet står på spill.
Øvre geistlighet
Blant menneskene hvis skjebner og tanker betraktes i Daniel Mendelsohns fascinerende, snirklende essay Tre ringer — en beretning om eksil og skjebne, er Erkebiskop François de Salignac de la Mothe-Fénelon (1651-1715):
‘Et portrett malt før hans fall fra nåde viser erkebiskopen med et langstrakt, vennlig ansikt. Den høye, krokede nesen med skarp tipp og den heller kantede haken kontrasteres av de varme, mørke øynene med bryn hevet i noe som slår én som tiltalende oppriktighet — en åpenhet for spørsmål, for muligheter som ikke alltid viser seg i den øvre geistlighets ansikter.’
En bemerkning som maner til ettertanke.
I Mogiła
Da Pave St Johannes Paul II besøkte Helligkorsrelikvien i Mogiła 9. juni 1979, utropte han:
«Pilegrimmer! La oss sammen gå til Herrens kors! Med korset begynner en ny epoke i menneskehetens historie. Dette er nådens tid. Dette er frelsens tid. Gjennom korset har mennesket fått begripe meningen med sin skjebne, med sitt liv her på jorden. Det har oppdaget hvor høyt det er elsket av Gud. Det har oppdaget – og fortsetter ennå å oppdage, ved troens lys – hvor uendelig mye det er verd. Det har lært å måle sin verdighet ved dimensjonen av det offer Gud bragte i sin Sønn for menneskets frelse.»
Nådens tid, frelsens tid er ikke forbi; den er nå, evig løfterik.
Skjør fred
Å dra som pilgrim til klosteret viet den hl. Onuphrius i Jabłeczna på bredden av elven Bug, er å bevege seg inn i unntakstilstand. Rett over grensen blir flyktninger stort sett fra Midtøsten brukt som brikker i et politisk spill. Ikke langt oppover elven, igjen på den andre siden av grensen, holdes militære øvelser som av Reuters får betegnelsen «krigsleker«. Man blir var hvor skjør freden i Europa kan være; hvorledes enkeltmenneskers skjebner overkjøres av historiske prosesser. Utover den helt nødvendige politiske diskurs, hører jeg for mitt indre øre ekkoet av munkenes gjentatte påkallelse ved liturgien i dag morges: Господи помилуй, Господи помилуй, Господи помилуй! «Herre miskunn deg, Herre miskunn deg, Herre miskunn deg!»
Lyngen Blømer
Nå blømer lyngen, mor,
for første gong i verden
utan deg.
Berre for deg
stod markene tindrande
ametyst-farga
stod der og venta på ros
frå deg
den mest inderleg rause.
Ikkje eingong den minste tue
gjekk utakka frå eit møte
med deg.
Åse-Marie Nesse
Gaude Polonia
Ved middagstid i dag ble Kardinal Stefan Wyszyński, en nobel grunnpillar i Kirken, erklært salig ved en høytidelig messe i Warszawa, dog ikke alene. Sammen med ham saligkåret Kirken Moder Elżbieta Róża Czacka (1876-1961). Wyszyński kjente henne godt, verdsatte henne høyt. Hun ble født inn i en adelsfamilie og hadde allerede som barn dårlig syn. En rideulykke i 1898 forårsaket dobbel netthinneløsning. Hun mistet synet for godt. Dette kunne ha blitt hennes livs tragedie, men nei: hun besluttet å vende det til noe godt. Hun viet livet til omsorg for blinde og grunnla en Orden av fransiskansk preg med navnet Korsets Tjenere. Den skulle verne om og utdanne fysisk blinde og samtidig gjøre bot for verdens åndelige blindhet. Det som rørte meg mest i messen var første lesning, strålende fremlest, foran tusener, fra en tekst i blindeskrift av en blind kvinne opplært av Moder Elżbietas søstre. I lesningen hørte vi: «Kom til meg, dere som lengter etter meg» (Sirak 24:19). Hvor slik lengsel finnes, er ingen tilkortkommelse, intet handicap endelig. Noe som synes et hinder kan sågar bli til nåde og kraft.
Rettferd
Da jeg i dag morges ved soloppgang, nedenfor Strahovklosteret i Praha, plutselig befant meg i et smug oppkalt etter Raoul Wallenberg, hadde jeg inntrykk av å ha støtt på, helt uventet, en gammel venn.
Jeg møtte først historien om hans liv i Kjell Gredes film fra 1990, God Afton, Herr Wallenberg. I 2012 skrev Inger Dahlman følgende i en anmeldelse av to nye bøker om Raoul: «I Budapest förvandlades Raoul Wallenberg från dansant élégant, alltid omgiven av vackra kvinnor, till en i slutfasen orakad, svettig, rödögd man, som somnade av utmattning så snart han satte sig ner, men aldrig förtröttades i sina försök att hitta nya lösningar för att rädda liv.»
Wallenbergs eksempel viser hvordan menneskenaturen foredles i én som har latt sin samvittighet våkne til liv – og hvorledes slik oppvåkning kan skje. Det er skandaløst at vi ennå ikke med sikkerhet kjenner omstendighetene omkring Wallenbergs død. Måtte hans minne forbli levende. Raoul Wallenberg er æret i Yad Vashem som en av de «Rettferdige blant folkene«.
Raouls halvsøster Nina Lagergrens Sommarprat fra 2014 er ved å lytte til; likeledes Ingrid Carlbergs program fra i sommer.
Ynde
Jesu Kors er et så overveldende paradigma i kristen kunst at det gjerne setter sitt strenge preg på motiver av alle slag. Det inspirerer til ærbødighet, som er et gode. Men iblant behøver vi en annen vinkling. Da Kirkefedrene søkte uttrykk som kunne beskrive hvem Guds evige, inkarnerte Visdom er, refererte de ofte til et vers fra Det gamle testamente:
«Jeg var hos ham lik en mestersvenn; og hver dag var jeg hans fryd. Jeg gledet meg ustanselig for hans åsyn.» (Visdommens Bok 8:22).
I Jomfru Marias Magnificat, som Kirken synger hver kveld til vesper, gjør vi hennes erklæring til vår: «Min sjel opphøyer Herren, min ånd fryder seg i Gud, min Frelser» (Lukas 1:47).
En tsjekkisk, gotisk Madonna med Barn som står i korsgangen i Nový Dvůr formidler denne siden av det kristne budskap yndefullt. Den er ikke overfladisk. Tvert imot: den peker mot veldige dyp.
Fornyelse
For tredve år siden idag, ble Jonathan Sacks innsatt som Overrabbiner for the britiske Commonwealth. I innsettelsestalen skisserte han et modig, håpefullt program: «Et fornyelsens tiår». Han forklarte:
«Jeg velger ordet fornyelse med omhu. Jødedommen anerkjenner ikke shinui, men chiddush; ikke forandring, men revitalisering. Og hvis vi ikke fornyer våre institusjoner, synker de ned i økende irrelevans – en langsom død. […] På hundre nye måter må vi søke å la bønnen tale til sjelen, studiet til vår forstand, budene til våre liv; og hvis disse ikke lykkes, må vi søke den hundreogførste måte.»
Å revitalisere, ikke på død og liv å endre; å gjenoppdage potensialet i det vi får overlevert; å la arven forme oss åndelig, intellektuelt og moralsk; å skjelne oppgaven for fremtiden i fortidens erfaring; å vite hvor vi kommer fra, hvor vi er på vei, for hvem vi må stå til svars: dette muliggjør vekst og fremgang, ikke en omstruktureringskarusell som kun går rundt og rundt.
