Om natten
Noen ord fra Salme 102 gjør alltid inntrykk på meg: ‘Jeg er som en ugle blant ruiner.’ Alle kan vi kjenne oss sånn iblant. Erfaringen er ikke nødvendigvis innbilt. Den kan svare til tings objektive tilstand. Så er det storartet å lese, i dagens Vigilie, fra Jesaja 51: ‘For Herren trøster Sion, trøster alle dets ruiner og gjør dets ørken lik Eden og dets øde mark lik Herrens have.’ Løftet er fremadskuende. Fremsyn forutsetter tilbakeblikk: ‘Se på det fjellet som dere er hugget ut av’, roper Jesaja, ‘og på den brønn som dere er gravd ut av.’
Hvordan kan vi se fremad som samfunn, eller som Kirke, for den saks skyld, vi som i stor grad er overgitt kollektivt hukommelsestap? Ordet vi venter på, er Ordet ‘som var i opphavet’. Vi må ta av oss overfokuserte briller som gjør kortsyntheten verre og kontemplere det veldige rom vi kommer fra. Vi må bli lik ugler som våker skarpsynt midt i natten.
Mest vesentlig
Det er motkulturelt å kalle thomistisk kristologi ‘denne mest vesentlige gren av teologien’. Lenge leve motkultur! I en dyptpløyende anmeldelse, minner Fr Robert Imbelli oss om at det er grundig gjennomtenkt, grundig uttrykt dogma som gjør beretningen om Jesus til evangelium. Dog, hvor mange moderne, samtidige uttrykk for kristologi ‘støtter opp om Tradisjonens oppfatning av Guds enestående inkarnasjon i Jesus Kristus’? Blir de ikke ofte værende på et nivå som kun ‘ser Jesus som en inspirert profet’? Tenk på prekener du har hørt. Tenk på sammenbruddet i ekklesiologien. Det skjer fort at vi, ‘ved å fare lettvint over ontologisk refleksjon, mangler ressursene vi trenger for å underbygge det Nye Testamentes bekjennelse av Kristi ensartethet og dets utarbeidelse av Kirkens bekjennende og konsiliære Tradisjon.’ Ved juletider bør vi tenke på denslags. Synger vi overbevist ‘Venite adoremus’ eller simpelthen ‘Hurra for deg’?
Ubegripelig
‘Det skje meg etter ditt ord’, sier Jomfru Maria, i det hun blir Theotokos. Hun viser oss hva det betyr å vandre, som Paulus skriver, ‘ved det vi tror på, ikke ved det vi skuer’ (2 Kor 5:7). Ambrosius av Milano sier det samme på en annen måte:
Incomprehensibilis incomprehensibiliter operabatur in Matre.
Med andre ord: ‘Den Ubegripelige virket ubegripelig i sin Mor.’ Vi har liten toleranse, nå om dagen, for det som er ubegripelig. Vi foretrekker det enkle og greie, det ukomplisert uttrykte, det horisontale og (ideelt sett) det risikofrie. Hvis vi vil inntre i troens mysterium og forbli der, må vi løsrive oss radikalt fra vår platte betingethet, våre fordommer.
Nivåheving
Filosofen Pascal Bruckner, som skrev Har kjærlighetsekteskapet mislykkes?, beskriver seg selv som ‘uimottagelig for tro’. Derfor er det interessant når han, i et nylig utkommet essay, kommenterer sammenbruddet av katolsk praksis i Frankrike og globalt:
‘Jeg er viss på at Kirken kun igjen vil finne nåde blant de unge hvis den tilbyr en livskunst som på samme tid er tolerant og krevende, uten å gå på akkord med egne prinsipper. En religion må arbeide med å heve menneskers nivå, ikke smigre deres tilbøyeligheter.
Så: ‘Der finnes ingen kultus uten mysterium. Ved å ville nærme seg hverdaggspråket for å forføre de troende, risikerer man å skyve dem bort.’
Uventethet
For oss som hører den opplest idag, like oppunder jul, er bebudelsen til Akas (Jesaja 7:10-14) full av lys og sødme. Akas hørte den annerledes. Han gikk og ventet på Judas utslettelse. Assyria mobiliserte et massivt angrep. Så stor var frykten som rådet i Jerusalem, sier Jesaja, at Akas’ hjerte ‘og hans folks hjerte [skalv], likesom trærne i en skog skjelver for vinden’. Akas var ingen god konge. Tvert imot. På det religiøse plan, begikk han forferdelige kompromisser. Politisk var han prinsippløst pragmatisk. Til denne agnostiske monark, i disse forpinte omstendigheter, gis løftet: Jomfruen vil bli fruktsommelig; Gud vil være med dere; Emmanuels mysterium vil åpenbares. Sekler gikk før løftet ble oppfylt, men det lå fra den dag av i luften, resonnerende, orienterende, håpefullt. Gud taler til usannsynlige mennesker, til usannsynlige tider. Vi får være oppmerksomme.
Angelus
Hvordan Angelus-klokken, inkulturert i luthersk praksis, kan forme et samfunn, beskrives i Selma Lagerlöfs Jerusalem:
‘Alla i församlingen […] visste ju, att ingen af sockenfolket försummade att läsa sitt fadervår, då kyrkklockorna ringde. Och att hvarje eftermiddag, då sexringningen ljöd, afstannade allt arbete både inne och ute, männen lyfte på hatten, kvinnorna nego, och alla stodo stilla, så lång stund som åtgår, för att utsäga Herrans bön. Alla, som lefvat i den där socknen, måste också erkänna, att de aldrig tyckt Gud vara så väldig och så hedrad, som då de om sommarkvällarna sågo liarna hejdade, och plogarna stannade midt i fåran och sädeslasset lämnadt midt i aflastningen bara för ett par klämtslag. Det var, som om folket visste, att Vår Herre just då sväfvade fram öfver socknen på en aftonsky, stor och väldig och god och utsående välsignelser öfver hela bygden.‘
Støtte og søyle
Et par sitater i en artikkel George Weigel skrev nylig, gav meg lyst til å lese William Faulkners takketale fra banketten i Stockholm 10.12.1950, etter at han hadde fått Nobelprisen. Utsagnet rettes til forfattere, men gjelder oss alle, egentlig:
‘Mennesket er udødelig, ikke fordi det alene blant skapninger har en uutslettelig røst, men fordi det har en sjel, en ånd i stand til medlidenhet og offer og utholdenhet. Dikterens – forfatterens – oppgave, er å skrive om den slags ting. Han har privilegiet av å hjelpe mennesket til ikke å gi opp. Han løfter dets hjerte ved å minne det om motet, aktelsen, håpet, stoltheten, medlidenheten, miskunnet og offeret som før har vært det til ære. Dikterens røst trenger ikke å være kun beretningen om mennesket. Den kan være støtten og søylen som hjelper menneske til å holde ut og seire.’
Natt
‘Gud er lys og i ham finnes intet mørke’ (1 Jn 1:5) Dog skaper han mørke (Jes 45:7). Mørket, om det omgir oss eller finnes inni oss, er ikke alltid av det onde. Det kan inngå i Guds forsyn og åpenbare lyset. Refrenget i Frans av Assisis Skapningenes lovsang er på alles lepper. Godt er det. Men husker vi følgende vers? ‘Priset være du, min Herre, for Bror Ild. Ved ham opplyser du natten. Vakker er han og jublende, motstandsdyktig og sterk.’ Hvem ville, uten nattens mørke, legge merke på lang avstand til bålet som viser oss vår pilegrimsreises mål, tegn på et trofast, men diskret fellesskap, et tegn som lokker uten å blinde?
Laudato si’, mi’ Signore, per frate Focu, per lo quale ennallumini la nocte: ed ello è bello et iocundo et robustoso et forte.
Ekthet
Stephen Lloyd-Moffetts bok om Biskop Meletios av Nikopolis er full av nyttig utfordring for leseren. Her er et eksempel: ‘Tidligere generasjoner beholdt en obligatorisk overflate av anstendighet, om de så hadde mistet overbevisningen. Dette strakk ikke til for å pålegge ungdommen noe. Ungdom vil ha ekthet! Når de ser eldre menneskers uekthet, gjør de opprør. Vi kristne – og jeg, som prest, åndelig far og biskop – sier til alle: «Streb etter ekthet, indre ekthet, som alene vil la dere nå andre mennesker. Ikke en fasade, ikke en maske.» De unge ønsker seg noe dypere. De søker ekthet. Det er synd at de ofte har stått uten noen som kan lede dem.’
Som Herren sa til Abraham: ‘Gå for mitt åsyn og vær hel [הִתְהַלֵּ֥ךְ לְפָנַ֖י וֶהְיֵ֥ה תָמִֽים]’ (Mosebok 17:1).
I perspektiv
Jeg tenker på noe som slo meg da jeg, for en tid siden, så en storartet utstilling i Musée Cernuschi: ‘Malerkunst utenfor verden: Munker og vismenn i Ming- og Qingdynastiene’. Det som gjorde inntrykk, var menneskets plass i universet. Maleriene er stort sett landskapsskisser. De minner oss om at kunstnerisk oppmerksomhet i forhold til naturen var velutviklet i Østen århundrer før den ble integrert i vestlig kunst. Nesten alltid er et menneske, eller en gruppe folk, med på bildet. Men for å se deres nærvær, må man nesten bruke lupe. Mennesket settes i sammenheng av verden som omgir det. Idag har vi satt perspektivet på hodet, med fatale følger. Disse tilbaketrukne malerne fra tidligere tider kaster et mildt, velgjørende lys på tesene i Laudato si’.
Flere av verkene er gjengitt på museets nettside her.
Se mot øst
Rowan Williams’ Looking East in Winter krever innsats av leseren. Det er som seg hør og bør. Boken gjenspeiler en dialog med kristen ortodoksi som har vart et helt liv. Williams gir oss blant annet en fabelaktig utlegning av hellig dårskap. Og for en trøst, her og nå, å bli minnet om følgende: ‘Å være naturlig er, for en hvilken som helst ting, å eksistere etter Guds hensikt, å være i den tilstand Gud skapte den i, som han skapte den for å nå.’
Et bidrag til ukens Årets Bøker-bilag i The Tablet.
Jeg hadde gleden av å føre en samtale med Rowan Williams da boken ble lansert i sommer. Den finner du her.
1729
Jeg gleder meg over historien fortalt i en storartet bok av Richard Dawkins om et møte mellom to venner. Begge var Cambridge-baserte matematikere. Inderen Ramanujan, et i stor grad autodidakt geni, lå på sykehus i Putney i 1920, dødssyk. Her fikk han besøk av G.H. Hardy. ‘Hardy, som alltid hadde vondt for å innlede en samtale, sa, sannsynligvis uten å ha hilst først og utvilsomt som sin første bemerkning: «Nummeret til drosjen jeg tok var visst 1729. Det forekom meg et temmelig kjedelig tall.» Ramanujan svarte oppglødd med det samme: «Nei, Hardy! Nei, Hardy! Det er et høyst interessant tall! Det er det minste tallet som kan uttrykkes som en sum av kubetall på to forskjellige måter.»‘ For å se hva noe har muligheten til å være, kreves en opplyst, oppmerksom forstand.
Herlighet
‘Spiritus Sancti resonet per omnem gloria mundum.’ Ofte har jeg bedt ordene fra dagens Vigiliehymne, men først i dag morges slo det meg hvor storartede de er. Hvem skulle ha trodd at den Hellige Ånds herlighet resonnerer gjennom hele verden? Vi burde lytte mer etter det herlige.
Storartet er også lesningen Kirken gir oss, fra Ambrosius’ brev til en prest: ‘Du skal samle vann, vannet som utøses av profetiske skyer, fra mange kilder. […] Fyll din sjel slik at jordsmonnet ditt ikke tørker ut, men vannes av egne kilder. For han som leser og begriper, fyller reservene; og én som har fulle reserver, kan øse ut livgivende vann til andre. Derfor sier Skriften: ‘Hvis skyene er fulle, vil de utøse regn over jorden.’
Kall & oppgave
At menneskeheten kjører med topphastighet mot en murstensvegg, er ikke lenger en paranoid hypotese; det ligner forutsigbar, skremmende fatal prognose. I kjølvannet av COP26 ser vi på mange hold trett resignasjon. Den fører til håpløshet. Hvorfor kan vi ikke mobilisere oss til handling?
I et gripende foredrag holdt i Leeds 22. november, hevder Dr Carmody Grey at den grunnleggende årsaken er antropologisk, grunnfestet i vår manglende evne til å gjenkjenne, og handle utfra, vårt kall, vår særlige oppgave som mennesker. Hun snakker om dannelsen vårt begjær trenger, om verdier av verdier, om behovet for en ny humanisme tuftet på solidaritet, i det hun hevder: ‘Når vi anser oss selv som uavhengige av hverandre, begår vi en kontinuerlig feildiagnose.’
Dr Grey argumenterer grundig og lidenskapelig. Slik lidenskap trenger vi mer av. Foredraget begynner 4 1/2 minutt inn i opptaket.
Slik har jeg gjort den
Jeg så Roland Joffrés film The Mission første gang da jeg var student, henført. Den taler like sterkt etter et kvart århundre. ‘Vi må virke i verden, og verden er slik’, sier Portugals guvernør mot slutten. Det pavelige sendebud svarer, ‘Nei, Signor Hontar, slik har vi gjort verden. Slik har jeg gjort den.’ Sjelden er det blitt mer episk demonstrert at det er noen forbund Kirken simpelthen ikke kan inngå. Jeg tenker på noe Fabrice Hadjadj har skrevet om et annen jesuittisk misjonsprosjekt: ‘Slik en flekk fremstår mørkere på kjolen til en pike som går til Første Kommunion enn på en sjauers bukser, veier synd tyngre i en kristens sjel, for den kristne begår den omgitt av større lys, og skitner til Kirkens ansikt.’
Edel krone
Dagens vigilielesning, en tekst av Johannes av Damaskus (PG 95, 417ff.), taler til Kirken i synodal prosess:
‘Du har ydmyket deg slik, Kristus min Gud, for å bære meg, ditt bortkomne får, på dine skuldre. Du lar meg gresse på grønne enger. Ved dine hyrders hender, forfrisker du meg med den rette læres vann. Du selv har vært hyrdenes Hyrde; nå leder de din egne, utvalgte flokk. Også meg har du kalt, Herre, ved din biskops hånd, til å tjene ditt folk. […] Gjør sinnet mitt rent. Gjør hjertet mitt rent. Led meg langs den riktige vei, lik en glødende lampe. Når jeg åpner min munn, legg dine ord i den. […] La ikke mitt hjerte forføre meg hverken mot høyre eller venstre. La isteden din gode Ånd føre meg langs den rette vei. Hva enn jeg gjør, la det være i henhold til din vilje, like til det siste. Og du, Kirke, hvis hjelp kommer fra Gud: Du er en opphøyd forsamling, den fullkomne renhets edle krone. Gud hviler i deg. Motta fra oss troens lære fri for feil. Den styrker Kirken, slik Fedrene overgav den til oss.’
Guds miskunns skog
Jeg skriver av her, i en bok, fra mitt hjertes arkiver
den dag da jeg sluttet å frykte Gud med skyggefull frykt.
Tror du det var dagen jeg målte min grad av dyd
og fikk øye, ved fortjenestens vindu, på en krone som lå nær?
Å nei! Det var snarere dagen jeg innså for fullt
at jeg utgår fra intet og stadig trekkes mot intet;
at mine henders arbeid kun er et gjøgleri
fremført for den verdigste blant konger, hvis rike ikke har noen ende.
Så reiste jeg meg opp, da, fra egoets åkre,
som jeg dyrket lidenskapelig og stolt hadde forsvart.
Jeg gikk ut av meg selv og inn i den skog som er Guds miskunn.
Jeg blir værende her.
Jessica Powers (1905-88)
Forundring
‘Følg med./La deg forundre./Sett ord på det.’ I advent taler Mary Olivers korte dikt med særlig myndighet. At det finner gjenklang i Fides et Ratio beveger meg dypt. Encyclikaens kontemplative forfatter påpeker følgende: Vesentlige elementer av kunnskap
‘finner utspring i den undring som vekkes i oss når vi betrakter skaperverket. Mennesket forundres ved å oppdage seg selv som en del av verden, bestående i forhold til andre deler som, lik mennesket, deler en felles skjebne. Dette er utgangspunktet for en reise som fører det til stadig nye grenser av innsikt. Uten forundring, ville menn og kvinner henfalle til dødelig rutine og litt etter litt bli ute av stand til å føre et liv som er genuint personlig.’
Men hvem, i disse tider, setter av tid og har sjelefred nok til å undres, undrer jeg?
Felles liv
‘Kristus dannet et fellesskap sammen med de Tolv. En prest kan ikke leve alene! Han risikerer sterkt å isolere seg selv og å fanges i bare sin egen tankegang hvis han ikke lever i dialog med legfolk eller andre prester. Se på den hellige Augustin: Han bodde sammen med sin geistlighet. Det er nødvendig å finne muligheter for at prester kan leve i fellesskap, selv om det fordrer stor ydmykhet fra deres side.’
Tanker formulert av Kardinal Robert Sarah i et intervju for noen dager siden. De underbygges av historiske kjensgjerninger. Igjen og igjen, gjennom Kirkens historie, ser vi at gjenoppdagelsen av radikalt felles liv har ført til en fornyelse av presteembetet.
Å bli et menneske
Da Gérard Philipe døde 25. november 1959, brøt det ut landesorg i Frankrike. I sin siste bok, gjenforteller Jérôme Garcin skuespillerens liv og død. Han mener Philipe inkarnerte behovet for katharsis etter Annen Verdenskrig; ja, at han stod, i etterkrigstiden, for den franske nasjons edleste forhåpninger. Han representerte også noe annet og dypere. Maria Casarès bemerket at han var ‘Et menneske som stormende og ildfullt søkte å bli et menneske.’ Han visste at tiden var kort. I et intervju med bladet Arts, ble han spurt: ‘Hvilken tanke opptar deg?’ Han svarte, ‘At jeg har så mye jeg må gjøre, og at det haster.’ Så: ‘Hva overrasker deg ved livet?’ Replikken lød: ‘Hvor kort det er.’ Heldigvis har vi både filmene han spilte inn og mange lydopptak — dette, for eksempel, en fabelaktig opplesning av Georges Duhamels Mozart fortalt for barn.
Det fremmede
Når Navid Kermani taler, spisser jeg ører. Få synsere har hans brede perspektiv, dype kultur og elegante skrivekunst. I avisen Die Zeit argumenterte han nylig, i et stykke om tyske styrkers tilbaketog fra Afghanistan, for en fornyet politikk som rekker hinsides demagogi og enkle svar. Det må da, skriver han, finnes et rom mellom passivt utenforskap og aktiv krig? Det burde være politikkens mulighets rom, hvor man søker løsning på problemer som ser håpløse ut, overvinner likegyldighet og fostrer felles innsats for godt gjennom grundig samtale, utholdenhet og tålmod. ‘Politikk går ut på å vise interesse utover det som er vårt eget, altså for det fremmede, om så kun av den enkle, selviske grunn at vår egen fred og velstand ikke vil vare særlig lenge når nød og vold har overhånd i fjerne verdensstrøk. Det fremmede blir da til det egne i form av flyktninger, angrep og skrekkvisjoner som, jo lenger vi lever med dem, bryter ned vår egen sjel og samfunnets siviliserthet.’ Kermanis Vantro undring, en vakker bok, er tilgjengelig på norsk.
Frihet
‘Skal vi ikke la folks frittfødte sinn forbli fritt?’ Spørsmålet stilles av Didymus, en romersk soldat, i Händels oratorio Theodora, satt til en libretto av Thomas Morell. Händel vurderte det som et hovedverk. Det er synd at det i stor glad er glemt. Ukens oppføring i Paris, med glimrende solister, var en tiltrengt oppvåkning. Handlingen foregår i Antiokia på Keiser Diokletians tid. Alle borgere forpliktes, med trusel om dødsstraff, til å delta i hedenske riter. For den kristne Theodora er saken klar: Intet kompromiss er mulig, om hun ellers er styresmakten lojal. Guvernøren Valens utbryter hånlig: ‘De kan ikke være Caesars venner som ei dyrker Casears guder.’ Slik lød premissene for århundrer av kristendomsforfølgelse. Hva skjer når Ceasar, om han så finner form i et sosialdemokrati, ikke lenger anerkjenner noen guder? Hvilket politisk og sosialt rom blir igjen for dem som tror? I Theodora, står bekjennelsen, ‘Jeg er en kristen’, for et ultimatum. Det gjør én ettertenksom.
Umålbare dyp
Sinne koker gjennomgående i Philippe Sands’ bok. Det får iblant beretningens lokk til å fare i været, men aldri særlig lenge. Stort sett forblir historien innen rammen av en grundig, rettshistorisk undersøkelse. Resultatet er oppslukende lesning.
Vi får, som Rebecca Abrams bemerket i The Financial Times, ‘en timelig påminnelse om at forbrytelser mot menneskeheten ikke utspiller seg kun på staters og regjeringers nivå. De skjer også i hemmelige, umålbare dyp i menneskers sinn og hjerter.’
Boken viser hvor langt vi kan gå for å lutre minnet om én vi har elsket (og derved vår egen selvforståelse), konsekvensene av villig samspill med urett og de perverse ringvirkninger som oppstår når høye, endatil sublime, idealer underlegges politisk pragmatisme. Sands har forfattet en slags almengyldig lignelse, full av relevanse her og nå.
Humor
‘Humor har noe befriende ved seg. […] Humoren er ikke resignert; den er trassig. Den står ikke baret for jegets triumf; lystprinsippet seirer også ved at det slik får til å hevde seg mot ufordelaktigheten i faktiske forhold.’
Sigmund Freud, Der Humor, 1927
Jeg vet ikke hva Freud ville ha tenkt om denne reklamen, men han ville nok ha billiget prinsippet den står for: godlynnet, befriende humor midt i et travelt bylandskap, i en sammenheng hvor mange er engstelige for mangt.
Santa Cecilia
Da Thérèse Martin (vi kjenner henne som den hl Thérèse of Lisieux) besøkte Roma i 1887, var hun innom klosteret Santa Cecilia i Trastevere. Hun hadde antatt at Cecilia var musikkens skytshelgen fordi hun sang pent. Hun oppdaget at, nei, utnevnelsen ble gjort ’til minne om den jomfruelige sang hun hadde fremført for sin guddommelige Brudgom i hjertets dyp.’ Umiddelbart omsluttet Thérèse henne med vennskapets ømhet (A 61 verso).
Historien om Cecilia, en av Kirkens tidlige martyrer, har inspirert utallige kunstverk. Et som er meg kjært er denne sangen. Jeg hørte den første gang fremført av La Trova de Las Faez. Komponisten, Manuel Corona, var en bohem. Teksten er ikke særlig from. Men den viser hvordan en helgens arv kan gjennomsyre kultur slik at den blir det naturlige prisma gjennom hvilket dyp erfaring forestilles, fremstilles og tolkes.
