Hva er sannhet?
Spørsmålet Pilatus en gang stilte forblir relevant, selv om vi helst ikke tenker på det stort. Ofte, mener Kardinal Biffi, i en nyutgitt samling betraktninger, unngår vi å tale om sannhet av redsel for å virke splittende. Han fortsetter:
«Isteden må vi fastslå at siden Gud først tok fatt på skaperverket ved å skille lys fra mørke, er enhver tapt evne til å skjelne ting og begreper fra hverandre, ethvert oppgitt begrep om hva som er og ikke er til, enhver blanding av sannhet og løgn (om vi aktivt fordrer den eller bare drar på skuldrene), enhver forvirring i forhold til godt og ondt, langtfra morgenrøden som innleder en ny æra av forståelse, felleskap og fred; nei, på disse måtene overgir vi oss en absurd nostalgi etter urkaoset.»
Om språkbruk
For to dager siden besluttet regjeringen å gjenåpne landet (for å bruke offisiell terminologi) etter halvannet år med Covid-relaterte restriksjoner. Da jeg slo opp nettstedet til en nasjonal avis, var det første jeg så en leder med overskriften «Slutten på 562 absurde dager». For videre reportasje, måtte jeg rulle meg et godt stykke lenger ned på siden. En såvidt blasert tilnærming ser ut til å ha vært gjengs i andre media også, som om dette var brus som for lengst hadde boblet fra seg — og dét til tross for at språket om «krigsmobilisering», «dødelig trusel» og «nasjonal dugnad» inntil nylig var daglig kost. Et eller annet skjedde omkring midten av juli, da engstelig statistikk med ett ble ført i mindre typer, mens oppmerksomheten ble henledet mot sommerklær- og feriereklame. At de siste 18 måneder har vært en dramatisk tid som har krevd radikal felles handling, er åpenbart. Dog ville det være av interesse å utføre en nøyaktig studie av hvordan nedstengnings-retorikken kom og gikk. Et sånt arbeid kunne hjelpe oss til bedre å forstå, ikke bare hva vi har gjennomlevd, men faktorene som påvirker og danner vår forståelse.
Minnet
Jeg har hatt stor glede av Craig Browns essay i The Times Literary Supplement datert 10.09.2021 under tittelen «Nothing is real». Det er en tekst man burde lese om igjen regelmessig, ja, helst før man skriver noe om noe, eller noen, i det hele tatt. Jeg ble slått av et sitat fra historikeren Lewis Namier, født Ludwik Bernstein Niemirowski og nå kanskje best kjent (en kjensgjerning som ville ha overrasket begge) som Iulia de Beausobres ektemann:
«Vi forventer oss at folk husker fortiden og forestiller seg fremtiden, men det er nå engang sånn at de, når de omtaler eller skriver om historien, forestiller seg den utfra egen erfaring. De forestiller seg fortiden og husker fremtiden.»
Nettopp derfor er det så viktig å overprøve det historiske minnet, særlig når det forankres i dyp deltagelse og når spørsmål om personlig eller kollektiv identitet står på spill.
Øvre geistlighet
Blant menneskene hvis skjebner og tanker betraktes i Daniel Mendelsohns fascinerende, snirklende essay Tre ringer — en beretning om eksil og skjebne, er Erkebiskop François de Salignac de la Mothe-Fénelon (1651-1715):
‘Et portrett malt før hans fall fra nåde viser erkebiskopen med et langstrakt, vennlig ansikt. Den høye, krokede nesen med skarp tipp og den heller kantede haken kontrasteres av de varme, mørke øynene med bryn hevet i noe som slår én som tiltalende oppriktighet — en åpenhet for spørsmål, for muligheter som ikke alltid viser seg i den øvre geistlighets ansikter.’
En bemerkning som maner til ettertanke.
I Mogiła
Da Pave St Johannes Paul II besøkte Helligkorsrelikvien i Mogiła 9. juni 1979, utropte han:
«Pilegrimmer! La oss sammen gå til Herrens kors! Med korset begynner en ny epoke i menneskehetens historie. Dette er nådens tid. Dette er frelsens tid. Gjennom korset har mennesket fått begripe meningen med sin skjebne, med sitt liv her på jorden. Det har oppdaget hvor høyt det er elsket av Gud. Det har oppdaget – og fortsetter ennå å oppdage, ved troens lys – hvor uendelig mye det er verd. Det har lært å måle sin verdighet ved dimensjonen av det offer Gud bragte i sin Sønn for menneskets frelse.»
Nådens tid, frelsens tid er ikke forbi; den er nå, evig løfterik.
Skjør fred
Å dra som pilgrim til klosteret viet den hl. Onuphrius i Jabłeczna på bredden av elven Bug, er å bevege seg inn i unntakstilstand. Rett over grensen blir flyktninger stort sett fra Midtøsten brukt som brikker i et politisk spill. Ikke langt oppover elven, igjen på den andre siden av grensen, holdes militære øvelser som av Reuters får betegnelsen «krigsleker«. Man blir var hvor skjør freden i Europa kan være; hvorledes enkeltmenneskers skjebner overkjøres av historiske prosesser. Utover den helt nødvendige politiske diskurs, hører jeg for mitt indre øre ekkoet av munkenes gjentatte påkallelse ved liturgien i dag morges: Господи помилуй, Господи помилуй, Господи помилуй! «Herre miskunn deg, Herre miskunn deg, Herre miskunn deg!»
Lyngen Blømer
Nå blømer lyngen, mor,
for første gong i verden
utan deg.
Berre for deg
stod markene tindrande
ametyst-farga
stod der og venta på ros
frå deg
den mest inderleg rause.
Ikkje eingong den minste tue
gjekk utakka frå eit møte
med deg.
Åse-Marie Nesse
Gaude Polonia
Ved middagstid i dag ble Kardinal Stefan Wyszyński, en nobel grunnpillar i Kirken, erklært salig ved en høytidelig messe i Warszawa, dog ikke alene. Sammen med ham saligkåret Kirken Moder Elżbieta Róża Czacka (1876-1961). Wyszyński kjente henne godt, verdsatte henne høyt. Hun ble født inn i en adelsfamilie og hadde allerede som barn dårlig syn. En rideulykke i 1898 forårsaket dobbel netthinneløsning. Hun mistet synet for godt. Dette kunne ha blitt hennes livs tragedie, men nei: hun besluttet å vende det til noe godt. Hun viet livet til omsorg for blinde og grunnla en Orden av fransiskansk preg med navnet Korsets Tjenere. Den skulle verne om og utdanne fysisk blinde og samtidig gjøre bot for verdens åndelige blindhet. Det som rørte meg mest i messen var første lesning, strålende fremlest, foran tusener, fra en tekst i blindeskrift av en blind kvinne opplært av Moder Elżbietas søstre. I lesningen hørte vi: «Kom til meg, dere som lengter etter meg» (Sirak 24:19). Hvor slik lengsel finnes, er ingen tilkortkommelse, intet handicap endelig. Noe som synes et hinder kan sågar bli til nåde og kraft.
Rettferd
Da jeg i dag morges ved soloppgang, nedenfor Strahovklosteret i Praha, plutselig befant meg i et smug oppkalt etter Raoul Wallenberg, hadde jeg inntrykk av å ha støtt på, helt uventet, en gammel venn.
Jeg møtte først historien om hans liv i Kjell Gredes film fra 1990, God Afton, Herr Wallenberg. I 2012 skrev Inger Dahlman følgende i en anmeldelse av to nye bøker om Raoul: «I Budapest förvandlades Raoul Wallenberg från dansant élégant, alltid omgiven av vackra kvinnor, till en i slutfasen orakad, svettig, rödögd man, som somnade av utmattning så snart han satte sig ner, men aldrig förtröttades i sina försök att hitta nya lösningar för att rädda liv.»
Wallenbergs eksempel viser hvordan menneskenaturen foredles i én som har latt sin samvittighet våkne til liv – og hvorledes slik oppvåkning kan skje. Det er skandaløst at vi ennå ikke med sikkerhet kjenner omstendighetene omkring Wallenbergs død. Måtte hans minne forbli levende. Raoul Wallenberg er æret i Yad Vashem som en av de «Rettferdige blant folkene«.
Raouls halvsøster Nina Lagergrens Sommarprat fra 2014 er ved å lytte til; likeledes Ingrid Carlbergs program fra i sommer.
Ynde
Jesu Kors er et så overveldende paradigma i kristen kunst at det gjerne setter sitt strenge preg på motiver av alle slag. Det inspirerer til ærbødighet, som er et gode. Men iblant behøver vi en annen vinkling. Da Kirkefedrene søkte uttrykk som kunne beskrive hvem Guds evige, inkarnerte Visdom er, refererte de ofte til et vers fra Det gamle testamente:
«Jeg var hos ham lik en mestersvenn; og hver dag var jeg hans fryd. Jeg gledet meg ustanselig for hans åsyn.» (Visdommens Bok 8:22).
I Jomfru Marias Magnificat, som Kirken synger hver kveld til vesper, gjør vi hennes erklæring til vår: «Min sjel opphøyer Herren, min ånd fryder seg i Gud, min Frelser» (Lukas 1:47).
En tsjekkisk, gotisk Madonna med Barn som står i korsgangen i Nový Dvůr formidler denne siden av det kristne budskap yndefullt. Den er ikke overfladisk. Tvert imot: den peker mot veldige dyp.
Fornyelse
For tredve år siden idag, ble Jonathan Sacks innsatt som Overrabbiner for the britiske Commonwealth. I innsettelsestalen skisserte han et modig, håpefullt program: «Et fornyelsens tiår». Han forklarte:
«Jeg velger ordet fornyelse med omhu. Jødedommen anerkjenner ikke shinui, men chiddush; ikke forandring, men revitalisering. Og hvis vi ikke fornyer våre institusjoner, synker de ned i økende irrelevans – en langsom død. […] På hundre nye måter må vi søke å la bønnen tale til sjelen, studiet til vår forstand, budene til våre liv; og hvis disse ikke lykkes, må vi søke den hundreogførste måte.»
Å revitalisere, ikke på død og liv å endre; å gjenoppdage potensialet i det vi får overlevert; å la arven forme oss åndelig, intellektuelt og moralsk; å skjelne oppgaven for fremtiden i fortidens erfaring; å vite hvor vi kommer fra, hvor vi er på vei, for hvem vi må stå til svars: dette muliggjør vekst og fremgang, ikke en omstruktureringskarusell som kun går rundt og rundt.
Stemmebruk
I sitt bidrag på fem korte episoder til BBC-programmet The Essay, vurderer operasangeren Peter Brathwaite styrken som ligger i menneskets røst. Men han gjør mer enn som så: fintfølende og elegant, viser han til det politiske potensiale kunst besitter, evnen til å snu om på ting, til å frigjøre. Han forteller om Marian Andersons konsert ved Lincoln-minnesmerket Første Påskedag 1939, foran et publikum på 75,000 mennesker, etter at hun, fordi hun var farvet, var blitt utelukket fra å synge i Constitution Hall. Han peker (troverdig, såvidt jeg kan bedømme) mot de ulike dimensjoner av spenning og forventning som inngikk i Robert McFerrins Rigoletto på The Met i 1956. Det han sier om Vera Halls «sanger sprunget ut av nødvendighet» er både rystende og rørende.
«Den menneskelige røst inneholder så mye», sier Brathwaite, «men trenger, for å berikes og fullendes, en lytter, én som virkelig hører den.» Han utfordrer oss til å lytte på en ny måte; også til å søke vår egen, sanne stemme.
Herskerstaters voldsomhet
Sammen med resten av verden, følger jeg utviklingen i Afghanistan med forferdelse. Fascinert ser jeg igjen på Rory Stewarts dokumentarserie fra 2012, produsert for BBC, Afghanistan: The Great Game — a Personal View. Stewart er et sjeldent fenomen: en politiker som samtidig er vitenskapsmann og oppdager. I 2002, kort tid etter bombingen av tvillingtårnene, gikk han til fots gjennom Afghanistan mutters alene, ledsaget bare av en hund ved navn Babur.
Katastrofale hendelser fremkaller ofte forenklende tolkninger. Stewart hjelper oss til å unngå denslags. Han spør: «Hva er det med dette stedet og herskerstaters paranoia og voldsomhet som fremkaller gjentatt tragedie?» En av hans samtalepartnere i filmen, Akbar Ahmed, svarer: «Kombinerer man hovmod med uvitenhet om denne del av verden, kan man nesten være sikker på å løpe inn i vanskeligheter.»
Stewarts bok The Places In Between er vel verd å lese. Det er også Akbar Ahmeds Journey into Islam: The Crisis of Globalization.
På terskelen
Dom Ildefons Herwegen konkluderte Der heilige Benedikt, ein Charakterbild, en bok som utkom for et århundre siden, med ord som forblir relevante nå:
«Den hellige Benedikt henviser Vesterlandets ånd mot det evig uforanderlig guddommelige, alle skapte åndsvesens endelige mål. Han viser hvordan mennesket bevarer sin verdighet i den grad det forblir i Guds bilde; samtidig lærer han oss hvordan et menneskelig samfunn kan bygges opp her på jord. Måtte vesenstrekkene i portrettet av den hellige Benedikt — hans sterke, sjelsforvandlende Kristuskjærlighet, Antikkens edle og balanserte form, hans dype mottagelighet for tidens lengsler og behov — forbli umistelig arvegods for hans etterfølgere i den nye verdensepoke vi står på terskelen til.»
Salmer i en Twittertid
Lesningsgudstjenesten i dag morges gav oss et avsnitt fra Pius Xs encyclica Divino afflatu. Det handlet om den skatt som Salmenes Bok utgjør. Utover evangeliene – som selv er fulle av gjenklang fra Salmene – har ingen tekst satt dypere spor på kristen bevissthet. Våre forfedre brukte sine ypperste evner på å lage illuminerte Psaltere (som dette fabelaktige manuskriptet fra Bysants). Den dag i dag utgjør Salmene grunnstammen i liturgisk bønn. Alle geistlige og ordensfolk er forpliktet til å be dem hver dag. Det er en salig forpliktelse. For å la sitt liv prøve med utholdenhet, stadig på nytt, i lyset av denne uutgrunnelige bok er forvandlende. Det er en praksis vi skal nære omsorgsfullt, omhyggelig i vår Twittertid.
Helt gresk
Lanseringen av nettsiden står også for lanseringen av et parallelt prosjekt: en høytlesning av evangeliene på gresk. Det er stadig strid i disse dager om bibeloversettelser; altså er det vesentlig å studere kildene med grundig innsikt. Mitt greskstudium har vært beriket av gode lesninger. Elli Lampetis innspilling av siste del av Matteusevangeliet var en åpenbaring. Deretter satte W. Sidney Allen meg på sporet av klassisk uttale. Jeg innbiller meg ikke at innspillingene mine har krav på akademisk autoritet. De er rett og slett en lectio divina jeg deler som amatør, som én som elsker teksten han leser, i håp om at prosjektet kan inspirere, kanskje hjelpe, andre til å elske og forstå den bedre. Markusevangeliet ligger ute på Spotify.
Modent menneske
Jomfru Marias opptagelse i himmelen viser oss hvilke høyder vår natur kan nå, frelst og gjennomlyst av Ordet. Én som bragte dette troens mysterium nær var Sr Marie-Ange de Chamas som døde på denne høytiden i fjor, 53 år gammel. Jeg møtte henne aldri, men fikk anledning til å delta i hennes begravelse. Den opplevelsen var blant det viktigste som skjedde meg i 2020. Også jeg får seile i kjølvannet av glede og takknemlighet hennes liv har etterlatt. Jeg har hengt et bilde av Sr Marie-Ange på biskopens kontor. Det minner meg om hva som virkelig teller, noe verden i stadig større grad glemmer, ja, til og med vil skaffe av veie.
Du kan finne et stykke jeg skrev om Sr Marie-Ange i The Tablet her.
Ankerfeste
Tidlig i Marilynne Robinsons Jack (2020), fjerde bind i Gilead-romanene, samtaler Della og Jack i et forsøk på å fastslå hvor et menneskes sanne jeg er forankret:
‘Jeg mener bare at vi har å gjøre med—ja, hvem som helst, et hvilket som helst menneske, så den personens egentlige liv, alt det de ikke mente eller ikke kunne si, alt de ønsket seg eller sørget over. Det er virkeligheten. Så det virker liksom uunngåelig at det skulle finnes noen, en slags ånd, som kjenner verden slik. Det mener nå jeg. Hvorfor skulle så my virkelighet, ja mesteparten, ikke ha noen betydning? Sånn ser jeg saken.’
‘Ånden ville ikke nødvendigvis bli særlig imponert, alt etter tilfellene.’
Hun ristet på hodet. ‘Jeg tror simpelthen det må finnes en Jesus for å kunne utbryte ‘Så vakkert!’ om det som ingen ellers noen gang får se. De dyrebare tingene fortjener oppmerksomhet, hva som enn skjer med alt det andre.’
Uten mørke
Antifonet til Magnificat til vesper i kveld, festen for Skt Laurentius, bygger på et utsagn tilskrevet denne martyren fra 300-tallet:
Mea nox obscurum non habet, sed omnia in luce clarescunt.
‘Min natt er uten mørke; ja, alt skinner klart i lyset.’
Budskapet lyder med særlig myndighet i den nordnorske somernattens duse solskinn.
Humanitas
På latin står ‘humanitas’ for ‘vennlighet’ eller ‘medlidenhet’, egenskaper ansett for å være spesifikt menneskelige. Når vi ser hvordan folk lever sammen her i verden, er det fristende å bli kynisk. For å minnes om hvordan et menneskelig liv ser ut, lytter jeg regelmessig om igjen til David Notts samtale med Kirsty Young i et opptak fra 2016. Dr Notts innsats som kirurg i krigsrammede områder er inspirerende. Han refererer også et sterkt møte med Dronning Elizabeth II. At hun reagerte som hun gjorde på Notts sårbarhet, viser hva ‘majestet’ består i.
Hegren
Så tung
er hegren, den langstrakte, langhalsede;
det overrasker alltid
når hennes røkfarvede vinger åpnes
og hun vender seg bort
fra det tykke vannet,
de svarte grenene
i sommertjernet;
så, sakte, stiger opp i luften
og forsvinner.
Jeg trekker da, hverken for første eller siste gang,
et dypt åndedrett
av glede; og jeg tenker meg
hvor usannsynlig det er at døden er et hull i bakken,
hvor usannsynlig at himmelfart ikke er mulig.
Olsokvesper
Hellig Olav, midt iblant oppslukende sysler her i verden “hvilte hengivent i sjelens frie skuen av himmelske ting”. Betydningen av å feste blikket der, er hva helgenene lærer oss, med det mangfold av begavelse, begrensning og eksentrisitet som kjennetegner folk til alle tider. Sigrid Undset påpekte at sed og skikk går gjennom stadige mutasjoner (i så henseende ligner de et virus), “men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager.” De bærer på en lengsel som utgår fra det de er i sitt vesen, skapt som de er i Guds bilde, en lengsel som har ett uforanderlig, evig mål.
Enhver erfaring
Noe Solzhenitsyn sa i et BBC-intervju fra 1976, trykket i boken Warning to the West, forblir relevant: “Jeg håpet engang at livserfaring kunne overføres fra nasjon til nasjon, fra person til person; men jeg begynner nå å ha mine tvil om dette. Kanskje er det enhvers skjebne å måtte gjennomleve enhver erfaring selv for å komme til innsikt.” Alt etter synspunkt, fremstår dette som kilde til begeistring eller til fortvilelse.
Sorg og ømhet
Sir András Schiffs nylige tolkning av Brahms’ d-moll-konsert formidler musikkens blanding av sorg og ømhet uovertruffent, ikke minst i adagio-satsen. Den får en slags sårbar klang ved pianistens valg av et Blüthner-klaver bygd i Leipzig i 1859, året konserten ble urfremført.
Ingen vei tilbake
I 2. Mosebok, når Farao endelig lar Israel toge ut av Egypt, “førte Gud dem ikke på veien til filistrenes land, skjønt den var den nærmeste; for Gud sa: Folket kunne angre det når de ser krig for seg, og så vende tilbake til Egypt” (13:17). Vi kan lese verset på to måter. Overfladisk sett, kan det virke som om omveien simpelthen var tryggere. Det finnes også et dypere motiv: hadde veien til det nye vært for strak, ville hangen til å vende tilbake til det fortrolig ha vært for sterk i møte med motstand. For at Guds kall skulle bevare sin tiltrekningskraft, måtte det bli umulig å vende tilbake. Vi får en nøkkel som kan hjelpe oss til å tolke våre liv i et overnaturlig perspektiv.
