Stemmebruk
I sitt bidrag på fem korte episoder til BBC-programmet The Essay, vurderer operasangeren Peter Brathwaite styrken som ligger i menneskets røst. Men han gjør mer enn som så: fintfølende og elegant, viser han til det politiske potensiale kunst besitter, evnen til å snu om på ting, til å frigjøre. Han forteller om Marian Andersons konsert ved Lincoln-minnesmerket Første Påskedag 1939, foran et publikum på 75,000 mennesker, etter at hun, fordi hun var farvet, var blitt utelukket fra å synge i Constitution Hall. Han peker (troverdig, såvidt jeg kan bedømme) mot de ulike dimensjoner av spenning og forventning som inngikk i Robert McFerrins Rigoletto på The Met i 1956. Det han sier om Vera Halls «sanger sprunget ut av nødvendighet» er både rystende og rørende.
«Den menneskelige røst inneholder så mye», sier Brathwaite, «men trenger, for å berikes og fullendes, en lytter, én som virkelig hører den.» Han utfordrer oss til å lytte på en ny måte; også til å søke vår egen, sanne stemme.
Herskerstaters voldsomhet
Sammen med resten av verden, følger jeg utviklingen i Afghanistan med forferdelse. Fascinert ser jeg igjen på Rory Stewarts dokumentarserie fra 2012, produsert for BBC, Afghanistan: The Great Game — a Personal View. Stewart er et sjeldent fenomen: en politiker som samtidig er vitenskapsmann og oppdager. I 2002, kort tid etter bombingen av tvillingtårnene, gikk han til fots gjennom Afghanistan mutters alene, ledsaget bare av en hund ved navn Babur.
Katastrofale hendelser fremkaller ofte forenklende tolkninger. Stewart hjelper oss til å unngå denslags. Han spør: «Hva er det med dette stedet og herskerstaters paranoia og voldsomhet som fremkaller gjentatt tragedie?» En av hans samtalepartnere i filmen, Akbar Ahmed, svarer: «Kombinerer man hovmod med uvitenhet om denne del av verden, kan man nesten være sikker på å løpe inn i vanskeligheter.»
Stewarts bok The Places In Between er vel verd å lese. Det er også Akbar Ahmeds Journey into Islam: The Crisis of Globalization.
På terskelen
Dom Ildefons Herwegen konkluderte Der heilige Benedikt, ein Charakterbild, en bok som utkom for et århundre siden, med ord som forblir relevante nå:
«Den hellige Benedikt henviser Vesterlandets ånd mot det evig uforanderlig guddommelige, alle skapte åndsvesens endelige mål. Han viser hvordan mennesket bevarer sin verdighet i den grad det forblir i Guds bilde; samtidig lærer han oss hvordan et menneskelig samfunn kan bygges opp her på jord. Måtte vesenstrekkene i portrettet av den hellige Benedikt — hans sterke, sjelsforvandlende Kristuskjærlighet, Antikkens edle og balanserte form, hans dype mottagelighet for tidens lengsler og behov — forbli umistelig arvegods for hans etterfølgere i den nye verdensepoke vi står på terskelen til.»
Salmer i en Twittertid
Lesningsgudstjenesten i dag morges gav oss et avsnitt fra Pius Xs encyclica Divino afflatu. Det handlet om den skatt som Salmenes Bok utgjør. Utover evangeliene – som selv er fulle av gjenklang fra Salmene – har ingen tekst satt dypere spor på kristen bevissthet. Våre forfedre brukte sine ypperste evner på å lage illuminerte Psaltere (som dette fabelaktige manuskriptet fra Bysants). Den dag i dag utgjør Salmene grunnstammen i liturgisk bønn. Alle geistlige og ordensfolk er forpliktet til å be dem hver dag. Det er en salig forpliktelse. For å la sitt liv prøve med utholdenhet, stadig på nytt, i lyset av denne uutgrunnelige bok er forvandlende. Det er en praksis vi skal nære omsorgsfullt, omhyggelig i vår Twittertid.
Helt gresk
Lanseringen av nettsiden står også for lanseringen av et parallelt prosjekt: en høytlesning av evangeliene på gresk. Det er stadig strid i disse dager om bibeloversettelser; altså er det vesentlig å studere kildene med grundig innsikt. Mitt greskstudium har vært beriket av gode lesninger. Elli Lampetis innspilling av siste del av Matteusevangeliet var en åpenbaring. Deretter satte W. Sidney Allen meg på sporet av klassisk uttale. Jeg innbiller meg ikke at innspillingene mine har krav på akademisk autoritet. De er rett og slett en lectio divina jeg deler som amatør, som én som elsker teksten han leser, i håp om at prosjektet kan inspirere, kanskje hjelpe, andre til å elske og forstå den bedre. Markusevangeliet ligger ute på Spotify.
Modent menneske
Jomfru Marias opptagelse i himmelen viser oss hvilke høyder vår natur kan nå, frelst og gjennomlyst av Ordet. Én som bragte dette troens mysterium nær var Sr Marie-Ange de Chamas som døde på denne høytiden i fjor, 53 år gammel. Jeg møtte henne aldri, men fikk anledning til å delta i hennes begravelse. Den opplevelsen var blant det viktigste som skjedde meg i 2020. Også jeg får seile i kjølvannet av glede og takknemlighet hennes liv har etterlatt. Jeg har hengt et bilde av Sr Marie-Ange på biskopens kontor. Det minner meg om hva som virkelig teller, noe verden i stadig større grad glemmer, ja, til og med vil skaffe av veie.
Du kan finne et stykke jeg skrev om Sr Marie-Ange i The Tablet her.
Ankerfeste
Tidlig i Marilynne Robinsons Jack (2020), fjerde bind i Gilead-romanene, samtaler Della og Jack i et forsøk på å fastslå hvor et menneskes sanne jeg er forankret:
‘Jeg mener bare at vi har å gjøre med—ja, hvem som helst, et hvilket som helst menneske, så den personens egentlige liv, alt det de ikke mente eller ikke kunne si, alt de ønsket seg eller sørget over. Det er virkeligheten. Så det virker liksom uunngåelig at det skulle finnes noen, en slags ånd, som kjenner verden slik. Det mener nå jeg. Hvorfor skulle så my virkelighet, ja mesteparten, ikke ha noen betydning? Sånn ser jeg saken.’
‘Ånden ville ikke nødvendigvis bli særlig imponert, alt etter tilfellene.’
Hun ristet på hodet. ‘Jeg tror simpelthen det må finnes en Jesus for å kunne utbryte ‘Så vakkert!’ om det som ingen ellers noen gang får se. De dyrebare tingene fortjener oppmerksomhet, hva som enn skjer med alt det andre.’
Uten mørke
Antifonet til Magnificat til vesper i kveld, festen for Skt Laurentius, bygger på et utsagn tilskrevet denne martyren fra 300-tallet:
Mea nox obscurum non habet, sed omnia in luce clarescunt.
‘Min natt er uten mørke; ja, alt skinner klart i lyset.’
Budskapet lyder med særlig myndighet i den nordnorske somernattens duse solskinn.
Humanitas
På latin står ‘humanitas’ for ‘vennlighet’ eller ‘medlidenhet’, egenskaper ansett for å være spesifikt menneskelige. Når vi ser hvordan folk lever sammen her i verden, er det fristende å bli kynisk. For å minnes om hvordan et menneskelig liv ser ut, lytter jeg regelmessig om igjen til David Notts samtale med Kirsty Young i et opptak fra 2016. Dr Notts innsats som kirurg i krigsrammede områder er inspirerende. Han refererer også et sterkt møte med Dronning Elizabeth II. At hun reagerte som hun gjorde på Notts sårbarhet, viser hva ‘majestet’ består i.
Hegren
Så tung
er hegren, den langstrakte, langhalsede;
det overrasker alltid
når hennes røkfarvede vinger åpnes
og hun vender seg bort
fra det tykke vannet,
de svarte grenene
i sommertjernet;
så, sakte, stiger opp i luften
og forsvinner.
Jeg trekker da, hverken for første eller siste gang,
et dypt åndedrett
av glede; og jeg tenker meg
hvor usannsynlig det er at døden er et hull i bakken,
hvor usannsynlig at himmelfart ikke er mulig.
Olsokvesper
Hellig Olav, midt iblant oppslukende sysler her i verden “hvilte hengivent i sjelens frie skuen av himmelske ting”. Betydningen av å feste blikket der, er hva helgenene lærer oss, med det mangfold av begavelse, begrensning og eksentrisitet som kjennetegner folk til alle tider. Sigrid Undset påpekte at sed og skikk går gjennom stadige mutasjoner (i så henseende ligner de et virus), “men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager.” De bærer på en lengsel som utgår fra det de er i sitt vesen, skapt som de er i Guds bilde, en lengsel som har ett uforanderlig, evig mål.
Enhver erfaring
Noe Solzhenitsyn sa i et BBC-intervju fra 1976, trykket i boken Warning to the West, forblir relevant: “Jeg håpet engang at livserfaring kunne overføres fra nasjon til nasjon, fra person til person; men jeg begynner nå å ha mine tvil om dette. Kanskje er det enhvers skjebne å måtte gjennomleve enhver erfaring selv for å komme til innsikt.” Alt etter synspunkt, fremstår dette som kilde til begeistring eller til fortvilelse.
Sorg og ømhet
Sir András Schiffs nylige tolkning av Brahms’ d-moll-konsert formidler musikkens blanding av sorg og ømhet uovertruffent, ikke minst i adagio-satsen. Den får en slags sårbar klang ved pianistens valg av et Blüthner-klaver bygd i Leipzig i 1859, året konserten ble urfremført.
Ingen vei tilbake
I 2. Mosebok, når Farao endelig lar Israel toge ut av Egypt, “førte Gud dem ikke på veien til filistrenes land, skjønt den var den nærmeste; for Gud sa: Folket kunne angre det når de ser krig for seg, og så vende tilbake til Egypt” (13:17). Vi kan lese verset på to måter. Overfladisk sett, kan det virke som om omveien simpelthen var tryggere. Det finnes også et dypere motiv: hadde veien til det nye vært for strak, ville hangen til å vende tilbake til det fortrolig ha vært for sterk i møte med motstand. For at Guds kall skulle bevare sin tiltrekningskraft, måtte det bli umulig å vende tilbake. Vi får en nøkkel som kan hjelpe oss til å tolke våre liv i et overnaturlig perspektiv.
Testament
Etter å ha sett en dokumentarfilm om Albert Camus i vår, fikk jeg lyst til å lese hans siste, ufullendte roman, Det første menneske. Den var meg en åpenbaring: en bok full av ømhet. Camus skrev til en venn at den handlet om «mennesker jeg har elsket». Boken tar også for seg opplevelsen av skiftende kulturell forankring, jakten på en fraværende far, spenninger mellom folkegrupper og forsøk på å løse dem – altså har den sterk samtidig relevans nå.
Bidrag til sommerbok-vedlegget i The Tablet. Filmen om Camus finner du her.
Eg ottast ikkje
Ego obdormivi et soporatus sum, exsurrexi, quia Dominus suscepit me. Non timebo milia populi circumdantis me. Exsurge, Domine, salvum me fac, Deus meus.
Eg lagde meg og sovna; eg vakna upp, for Herren held meg uppe. Et ottast ikkje for ti tusund av folk, som hev lægra seg imot meg rundt ikring. Statt opp, Herre, frels meg, min Gud!
Fra Ventesalmen (Salme 3) i Vigilien, med norsk oversettelse fra Fyrebilsbibelen.
Lord Sacks
Da jeg i går kveld, på besøk i Molde, hørte at tidligere Overrabbiner Jonathan Sacks var død, opplevde jeg umiddelbar, dyp sorg. I årevis har jeg gledet meg til hans ukentlige betraktning i serien Covenant and Conversation. Sacks’ røst var en av de få i britisk offentlighet som talte med åpenbar troverdighet. Han var forankret i sin jødiske identitet, som han formidlet; på samme tid forble han klarttenkende, oppriktig, velvillig åpen for annerledeshet. I London i dag fremsa hans datter Gila en Hesped til hans minne. Sjelden har jeg hørt en vakrere beskrivelse av hva det vil si å være far.
Cordial air
Vår Frue av Auch
I følge urgammel kristen overlevering, var evangelisten Lukas ikke bare en god lege, men en fin maler. Det sies vi skylder ham den første ikonografiske lignelse av den salige Jomfru Maria. Skjønt hva det vil si å “ligne” har vært gjenstand for skiftende oppfatninger gjennom tidene. Modellen ville nok ha blitt overrasket, ikke nødvendigvis smigret, av denne borgerlig-konete skissen fra katedralen i Auch.
Spis pannekaker
I en tid hvor så mange er utilfreds med kroppene sine (i følge Norsk Helseinformatikk er 61 % av ungdommer misfornøyde med eget utseende), gjør det godt å finne denne muntre reklamen utenfor en pannekakebar på Montmartre:
«Magre folk lar seg lettere kidnappe.
Tenk på din sikkerhet:
Spis pannekaker.»
Vitnesbyrd
Det er overflødig å bemerke at Seamus Heaneys oversettelse, utgitt etter hans død, av Aeneidens sjette bok lyser av intelligens og musikalitet. Det som gjør den til noe aldeles særskilt, er vitnesbyrdet den står for. Den viser oss at selv en vidunderlig inspirert dikter berikes ved å befatte seg over tid med antikkens store tekster. I tillegg ærer den minnet om én som åpnet ennå utrente øyne for litteraturens muligheter: Heaney tenkte seg boken som en hyllest til sin latinlærer på skolen, Fr McGlinchey. Lykkelig den lærer som inspirerer til livslang søken etter mening og skjønnhet!
Bidrag til The Tablets oversikt over ‘Books of the Year’.
